Vår nye bildelek, «rimende jpgs», har fått hundre blomster til å blomstre og hundre skoleretninger til å kappes med hverandre. Her presenterer vi de seks beste bidragene så langt. Ovenfor ses f.eks. biografi-aktuelle Jens Bjørneboe i det embryonale stadium; gløttende forsiktig til venstre pga. en flaske Amarone utenfor bilderammen (dvs. på Lennart Nilssons skrivebord). 

Klikk deg videre for å beskue Jon Michelet på Bislett, Tom Egeland i kaldt badevann m.fl.

Christian Krohg i et fakkeltog. Ikke helt på høyden photoshop-teknisk, men metrisk upåklagelig.

Carmona-Alvarez der ferskvarer oppbevares. Her ser vi den motsatte tendens eksemplifisert: Dårlig metrikk – god photoshopping. Pedro tar seg forbløffende bra ut blant plastpakka kjøtt. Vår kandidat til «månedens medarbeider» anytime.

Michelet på Bislett. Med vannhode.

Apropos vannhoder: Ragnar Hovland fergesamband. Størst på fjordtrafikk i Sunnhordland.

Tom Egeland i kaldt badevann. Hvor blei det av Riverton-revolveren, Tom?

Takk til innsenderne Dor og Med (bilde 1–4), Lars Ivar Bratteberg (bilde 5) og Karl Espen Lund (bilde 6). Vi holder dette gående så lenge vi matcher nivået til «Dagens Grødum».

Anførselstegn i nordisk litteratur – fra Grundtvig til Audun Mortensen

Hva er et anførselstegn? I skriftkulturens barneår fantes de ikke. I tidlige bibelutgaver ble sitater skilt ut ved å foranstille talerens navn. Seinere ble direkte tale gjerne satt i en annen skrifttype. Den tidligste bruk av anførselstegn tilskrives gjerne renessansehumanisten Francesco Filelfo, som i sin utgave av Arisoteles’ verker fra 1483–1484 markerte sitater med skråstilte dobbeltstreker i venstremargen.

Fenomenet spredde seg så etappevis nordover, som vanlig via Tyskland, hvor anførselstegnene først gikk under den latinske betegnelsen «hypopleroma» (Jak. Mentel, 1650). Snart oppsto heldigvis en folkeligere variant – «Gänßaugen», altså gåseøyne, som u-heldigvis ble utkonkurrert av det ikke fullt så presise «Gänsefüßchen», «små gåseføtter». Men det kunne gått verre: Også alternativet «Hasenörchen», bokstavelig «små hareører», ble veiet og funnet for lett. «Gåseføtter» er den foretrukne variant i tyske ordbøker i dag.

Tyskernes naboer i nord ga imidlertid gåseøynene en sjanse. Kierkegaard sverget til denne betegnelsen, Henrik Pontoppidan likeså – fra sistnevntes Lykke-Per (bind III, 1899) kan vi sakse følgende passasje, hvor metafor og handling går opp i en høyere enhet:

«Vi er et Taagefolk med uklare Hjerner og et gustent Følelsesliv,» huggede B. ind … uden at antyde noget Anførselstegn, men rullede til Gengæld frygteligt med sine egne Gaaseøjne.

Når Grundtvig i salmen «Er Aand kun Luft, er Ord kun Lyd» rimer «I Aandens Kraft et vinget Ord/ Vel Prisen vinde tør paa Jord/ Igien fra Gaase-Øine!», er det riktignok ikke anførselstegn han sikter til, snarere gåsas uttrykksløse, dumme øyne. I dansk opplysningstradisjon hefter det altså noe mistenkelig ved gåseøynene fra første stund – de står i et antitetisk forhold til det opphøyde, det åndfulle. Det er grunn til å tro at denne fordommen har beveget seg over Skagerak, for der å treffe våre kyster, og at denne tragedie ville ha inntruffet selv uten «Dansebåten»s rutefart mellom Oslo og Fredrikshavn.

I litterær sammenheng er det relativt urelevant å snakke om gåseøyne som sitatmarkør. Gåseøyne blir først interessante som kunstnerisk virkemiddel idet de får i oppgave å erstatte ordet «såkalt», dvs. for å markere distanse eller forbehold. Jens Bjørneboe er inne på dette i en passasje i Frihetens øyeblikk, hvor han observerer at anførselstegnet «kleber noe uutsigelig tvetydig, dobbeltbunnet og pukkelrygget ved et ord». Han leker så med tanken om å sette konjunksjoner, preposisjoner og infinitivsmerker i anførsel, f.eks: «Byfogden ‘og’ hans hustru.» Eller: «Jeg la boken ‘på’ bordet.» Eller: «Det begynte ‘å’ regne». Bjørneboe fastslår deretter at «man kan få noe til å løsne i verden på den måten».

To år etter, 1968, publiserer Dag Solstad i tidsskriftet Vår samtid artikkelen «En kort prosatekst», hvor han «remikser» en av tekstene fra sin egen prosasamling Svingstol (1967) ved å utstyre ulike ord med hermetegn. Etter eksperimentet konkluderer han opprømt: «En tekst kan bli helt forandret ved at man setter et av ordene i anførsel. I mitt tilfelle kan man kanskje ikke si at teksten forandret karakter, det er vel rettere å si at den ble riktigere, ærligere og bedre komponert.»

Det er usikkert om Solstad på dette tidspunktet hadde lest Bjørneboe, selv om han etter hver skulle komme til å gifte seg med dennes datter. Derimot vet vi at Solstad møtte Sonja Åkesson under et forfatterseminar på Biskops-Arnö vinteren 1966, og han kan derfor ha latt seg inspirere av Åkessons eksperimentelle langdikt «Hur ser din färg rött ut?» fra 1965, hvor ord som ‘kjærlighet’, ‘lidelse’, ‘vakker’ og ‘fellesskap’ settes i anførsel. (Diktet er forresten inkludert i Gunnhild Øyehaugs norske utvalg, her.)

Av tidsnød og researchlatskap blir jeg nødt til å hoppe over 70-, 80- og 90-tallet, men det svekker jo heller ikke essayets dramaturgi om jeg på tynt grunnlag påstår at Audun Mortensen bygger bro mellom sekstitallets og vårt tiårs hermetegnbruk. Han er nemlig ute i et ganske annet ærend enn 90-tallets selvgratulerende «ironigenerasjon». For sistnevnte fantes det stadig et rom for «det kule» bortenfor «det dølle». Begrepene som ble utstilt i gåseøyne kunne gjennomgående assosieres med det sosialdemokratiske verdiuniverset – ord som «dugnad», «fylkeskommune», «statskanal», «brukskunst» osv. Denne hermetegnbruken er for lengst institusjonalisert og avkledd som politisk reaksjonær. Dens fremste norske representanter leder i dag idrettsgallaer og holder revy på Chateau Neuf.

Vår generasjons bruk av anførsel er i en helt annen grad selvkritisk. Hvis det stadig er snakk om «ironi», er den – for å låne en distinksjon fra Kierkegaard – ikke «eksekutiv», men «kontemplativ». Det første er et ironibegrep vi gjenkjenner fra dagens ordboksdefinisjoner; ironi som forstillelse, «å si det motsatte av hva en egentlig mener». Ironikeren tar på seg ei maske, men bak maska skjuler det seg et ansikt. I den kontemplative ironien er dette ansiktet ikke-eksisterende. Under maska fins det bare en ny maske, og enda en, og enda en.

For tida ser vi at mange presumptivt radikale mennesker kvier seg for denne kierkegaardske «Reflexion over Reflexionen», og lengter tilbake til «en sunn og sannhetssøkende kultur» (Bjørgulv Braanen, KK 06.10.2009) – fundert i enten religiøse dogmer, nypositivisme eller figurativ malerkunst. Det er et paradoks, da vår tids finans- og klimakrise ikke akkurat gjør det mindre påkrevd at hvite nordeuropeere kritisk gransker sin egen livsstil. Dessuten er det alltid grunn til å mistro folk som ønsker å terminere den intellektuelle selvransakelsen med henvisning til en «større sak».