Nedenstående «mikroessay» ble framført av forlagsredaktør Wold under lanseringen av F°42, Audun Mortensens Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det, sist onsdag. En cut-up-versjon kan sees her. Det fins flere helsetninger i tekstversjonen, men den er antagelig en god del kjedeligere.
Anførselstegn i nordisk litteratur – fra Grundtvig til Audun Mortensen
Hva er et anførselstegn? I skriftkulturens barneår fantes de ikke. I tidlige bibelutgaver ble sitater skilt ut ved å foranstille talerens navn. Seinere ble direkte tale gjerne satt i en annen skrifttype. Den tidligste bruk av anførselstegn tilskrives gjerne renessansehumanisten Francesco Filelfo, som i sin utgave av Arisoteles’ verker fra 1483–1484 markerte sitater med skråstilte dobbeltstreker i venstremargen.
Fenomenet spredde seg så etappevis nordover, som vanlig via Tyskland, hvor anførselstegnene først gikk under den latinske betegnelsen «hypopleroma» (Jak. Mentel, 1650). Snart oppsto heldigvis en folkeligere variant – «Gänßaugen», altså gåseøyne, som u-heldigvis ble utkonkurrert av det ikke fullt så presise «Gänsefüßchen», «små gåseføtter». Men det kunne gått verre: Også alternativet «Hasenörchen», bokstavelig «små hareører», ble veiet og funnet for lett. «Gåseføtter» er den foretrukne variant i tyske ordbøker i dag.
