* Et panel av trendanalytikere, økonomirådgivere og arbeidsløse litteraturvitere har hjulpet oss å spå Karl Ove Knausgårds popularitetskurve i det kommende halvåret. Som man ser av grafen ovenfor, kulminerte Knausgårds popularitet like oppunder jul. Et forventet backlash ble innledet med Jan Kjærstads kronikk i Aftenposten sist onsdag. Men ekspertene tviler på at bunnen har falt ut av markedet: – Når Knausgård mottar Nordisk Råds litteraturpris om to måneder, vil han lett overtrumfe sin egen toppnotering fra førjulstida. Alt i alt er han en trygg investering, kommenterer økonomiprofessor Ola Grytten ved NHH.

* Apropos Kjærstad og Knausgård (Kjærstad og Knausgård har forresten make initialer som Karl Ove Knausgård!, hmm): Debatten om hvorvidt Kjærstad har et poeng eller er helt på jordet har versert i de fleste hovedstadsaviser i dag, men ingen av dem har, så vidt Uka i Flammer har fått med seg, reaksjoner fra forfatteren selv, altså KOK, ikke KoK, men KOK, som kanskje kan virke paradoksalt da det jo heter på side 71 i bind 2 av Min Kamp: «Offentlig oppmerksomhet er et narkotikum, behovet det tilfredsstiller er kunstig, men har man først fått smaken på det, vil man ha mer.» Karl Ove har åpenbart gått cold turkey!

* Og apropos kald kalkun, eller i alle fall kald skulder, Tiger Woods er i dyp ekteskapelig trøbbel om dagen. Elin Nordegren er forsmådd av tigerens sidesprang og forlanger intet mindre enn 2,5 milliarder kroner i skilsmisseoppgjør. Milliarder. Og uavhengig av tigerens moralske uanstendighet, blir vi fristet til å sitere Ford Fairlane: «God, I hate the rich». Halvannen milliard er forresten drøye førti år med norsk innkjøpsordning, så nå som tigeren blir singel igjen, kanskje på tide at Norsk Kulturråd begynner å deite. Tar du utfordringen, Mari?

Christian Kjelstrup, forlagsredaktør i Aschehoug, har sendt følgende «RETTELSE» (sic, store bokstaver i subject-feltet) til vår dekning av debutantprisutdelingen:

Dette med Sunde og whiskyen er nok en aldri så liten laphroaigiansk glipp: Det var redaktøren (jeg) som ga flaska til prisvinneren. Som har en uttalt forkjærlighet for whisky. Dét har også flere av medlemmene av Det litterære Råd, ikke bare Sunde, jfr. linselusa på det vedlagte bildet. Så du er absolutt inne på noe, og jeg vil tro Sunde har krevd sin tiende av phroaigen da prisvinneren skulle feires. Hvilket – siden du er opptatt av addisjon – går ganske pent opp: en tiendedel til hver av rådets ni medlemmer og en til forfatteren.

Men dette understøtter jo bare vårt poeng, Kjelstrup! Laphroaig = den nye autonomiestetikken. Ekte rebeller drikker Upper Ten. (Det trodde vi også Jan Kjærstad gjorde, men det er vitterlig hans skalp vi ser innsirklet ovenfor.)

Noen forfattere trenger största möjliga tystnad for å kunne skrive. Men vel så mange er avhengig av bakgrunnsmusikk – det være seg klassisk, jazz, listepop eller dundrende heavy metal. I denne spalta inviterer vi aktuelle forfattere til å liste opp fem låter som gikk på «high rotation» under arbeidet med deres siste bok. Førstemann ut er Jan Kjærstad, som i disse dager slipper fra seg romanen Jeg er brødrene Walker (Aschehoug).

Elvis Costello: Man Out of Time (fra Imperial Bedroom, 1982).
– Romanen Jeg er brødrene Walker foregår i tidsrommet høsten 1983 til våren 1985. Selv om hovedpersonen er 15 år og musikk mildt sagt er vesentlig i den perioden av livet, har jeg villet dempe tilflukten til musikk i boka. Også fordi Odd Marius Walaker er og tenker annerledes enn de fleste. Hvis det først skulle være et soundtrack i historien, lette jeg etter noe som ikke var midt på treet og valgte til slutt Elvis Costello. Han og kompisen holder f.eks. Imperial Bedroom for å være et mesterverk på høyde med Sgt. Pepper’s. Ergo har jeg hørt en del på denne under skrivingen, og jeg kårer glatt «Man Out of Time» som selve låten på dette albumet. Det kunne nesten vært en alternativ tittel på romanen.

Les mer » 

Vi har allerede slått fast at Jan Kjærstad er til forveksling lik Lotto-mannen. Men hør hva Ola, redaktør i Faraojournalen, har å tilføye: «Jeg har ment at Gabriel Moro likner på Kjærstad helt siden vi studerte litteraturteori sammen, og da hadde han ikke gitt ut Autobahn en gang. Det kommer kanskje ikke så godt fram på disse bildene. Men læll da!»

Jo, læll da. Vi godtar dobbeltnominasjonen, og legger til: Moro – det er vel et italiensk navn? For vi har alltid tenkt at Kjærstad ville ha gjort seg bra på en vingård i Umbria et sted, med sju vakre døtre rundt seg, tjue kilo ekstra over bringa og masse pizzamel nedover bukselårene.

Hans Petter skriver: «Jan Kjærstad og Lotto-mannen. Glade menn med gode blikk. Likner på en prikk.»

Ganske enig. Det er noe med kjakene, er det ikke?