Det er visst bare tull at eskimoene har hundre ord for snø. Og at samene har seksti. Det som derimot er sikkert, er at all verdens forfattere har vilt idiosynkratiske måter å beskrive snø på. Ettersom vinteren 2010 er den hviteste på lenge, og mer er i vente: Her er de ti beste snø- og vinterskildringene vi kommer på i farta – til avnytelse i sofa, fonn eller hyttevegg.

1. Philip Larkin: A Girl in Winter (1947)
Et vinterdikt i romanform – utstyrt med tidenes vakreste boktittel? Katherine blir befridd for sine plikter ved biblioteket for å følge en releativt usympatisk kollega til tannlegen. Teksten snirkler seg langsomt, langsomt gjennom et nedsnødd engelsk bylandskap: «People were unwilling to get up. To look at the snow too long had a hypnotic effect, drawing away all power of concentration, and the cold seemed to cramp the bones, making work harder and unpleasant. Nevertheless, the candles had to be lit, and the ice in the jugs smashed, and the milk unfrozen; the men had to be given their breakfasts and got off to work in the yards.»

2. James Joyce: The Dead (1914)
Etter at Gretta har fortalt den tragiske historien sin for lengst avdøde – men i minnet høyst tidstedeværende – ungdomskjæreste Michael Furey, står ektemannen Gabriel i vinduskarmen og finner husvalelse i den fallende snøen. Sistesetningens speilvendende kiasme (falling faintly … faintly falling) er en av de mest kjente i verdenslitteraturen: «His soul swooned slowly as he heard the snow falling faintly through the universe and faintly falling, like the descent of their last end, upon all the living and the dead.»

3. Robert Frost: Stopping by Woods on a Snowy Evening (1922)
Robert Frost er kongen av vinterdikt. Han kunne nomineres på forfatternavnet alene, men det hjelper at han også har skrevet dikt som «Dust of Snow» and «Stopping by Woods». Det første er kortest, men det siste er best. Repetisjonen av sistelinja – «And miles to go before I sleep/ And miles to go before I sleep» – har gitt litteraturviterne mye hodebry, men i et intervju skal Frost ha sagt at linja gjentas simplethen fordi han «ikke kunne komme på noe bedre». Kreativ latskap med upåklagelig resultat.

4. Walter Benjamin: Guttebøker (1938)
Barndom i Berlin – rundt 1900 er spekket med pregnante vinterbilder. To av tekstene heter «Vinteraften» og «Vintermorgen»; en annen skildrer en storslått julefeiring i et borgelig Berlin-hjem, avrundet med en nattlig sledetur gjennom en by «så hensunket i seg selv som i en sekk, tung av meg og min lykke». Favoritten er likevel «Guttebøker», hvor Benjamin sammenfører snø og litteratur: «Boken lå på det altfor høye bordet. Mens jeg leste, holdt jeg meg for ørene. Så lydløst hadde jeg da også tidligere hørt noen fortellle? Rett nok ikke faren min. Men det hendte enkelte ganger om vinteren, når jeg stod i vinduet i den varme stuen, at snødrevet utenfor fortalte like lydløst.»

5. Bjarte Breiteig: Den første snøen (1998)
Et samboerpar våkner søndag morgen, post-festum. Han har gått hjem tidlig. Hun har noe skriblet i håndflaten. Og hun «har noe å si ham». Resten kan du tenke deg sjæl, men for sikkerhets skyld lesser Breiteig på med kondomer i jakkelomma, forgylte barnesko på veggen, morgenkvalme/fyllesjuke over toalettskåla … Vinterstemningen er dog upåklagelig: «Jeg prøvde å gjenkalle andaktstemningen jeg alltid hadde som barn da jeg åpnet gardinet og så at alt var blitt hvit; veien, trærne, ja til og med himmelen var hvit før i tiden. Men stemningen kom ikke, den satt fast i en annen tid, en annen verden.»

6. Dag Solstad: Arild Asnes 1970 (1971)
Vinterskildringene er kanskje ikke det første man legger merke til i denne romanen, men de spiller en viktig rolle i første del, hvor Asnes’ intellektuelle lammelse effektivt speiles i det frosne vinterlandskapet. Protagonisten, kledd i en tykk vinterfrakk, foretar hvileløse byvandringer mens «det sinnssyke hvite dirrer i lufta». Av andre meteorologiske observasjoner kan nevnes at temperaturen ligger rundt «minus femten grader». Og ellers: «Snøen som lå i fonner. Kald, hvit, krampaktig som gips. Det var her han hørte hjemme. Det skulle nok gå bra.» (Det går ikke bra.)

7. Chris Kraus: I Love Dick (1997)
Når Kraus ikke skildrer sin besettelse – og stalking – av kulturteoretikeren Dick Hebdige (som er en reell person! Rydd forsida, Dagbla’!), leverer hun noen ganske fine vinterkort fra «upstate New York». På et tidspunkt går hun seg vill i skogen: «I kept walking, thinking how I like winter best, along a deer trail, over ice, across a beaver fort ’til I was lost. The ground’s all frozen but there’s hardly any snow so it was impossible to follow tracks. I came up against an old chainlink fence, then left it walking what felt like south, over a stram then into a clearing, thinking High Street would be very close. But it wasn’t – there were just more woods everywhere, scraggly trees grown up over land that’s been logged and raped a dozen times in the past 150 years, deer tracks disappearing into bramble, and I realized I was walking erratically in jagged circles.»

8. Mattis Øybø: Alle ting skinner (2002)
Tidenes norske snø-plott: Det snør i halvannen måned, deretter går strømmen i hele hovedstaden. Et frampek til årets snøvinter? Nå stuper jo også krafttilgangen. Og da venter følgende scenario, ifølge Øybø: «Bybildet endret seg. Førsteetasjene forsvant. Store kanter med snø la seg oppover butikkvinduene, gårdene ble seende ut som begynnende stammer til enorme trær, byen en mytisk skog uten ende.»

9. Jan Erik Vold: spor, snø (1970)
Denne haiku-samlingen er trolig mest kjent for «dråpen», men ellers i boka forekommer vann helst i fast form. Noen høydepunkter: «nyfalt snø/ som drysser/ fra bjørkenes kvister», «stivfrossen/ på rompa, du/ liksom», «lyden/ av sne, lyden/ av snemåking» – og ikke minst: «men vakrest av alt/ var snøen/ som smeltet på pannen din». Merk at Vold pendler hvileløst mellom «snø» og «sne». Men mannen har absolutt poetisk gehør, så vi klager ikke.

10. Wallace Stevens: The Snow Man (1921)
Fra Vold er ikke veien lang til Wallace Stevens, som nettopp er gjendiktet av JEV i Keiseren av iskrem (Gyldendal, 2009). Stevens’ snømann-dikt kretser om «ingenting», langs spor Vold seinere har forfulgt i sitt eget forfatterskap: «… selv ingenting, som/ lytter i snøen og ser/ ingenting som ikke er der og det ingenting som er».

Da dinosaurene døde ut for 65 millioner år siden, var jorddøgnet bare 16–18 timer langt. I dag er vi vant til å betrakte døgnets 24 timer som et slags hylster for eksistensen; et futteral å gjemme seg i mens kloden tumler videre gjennom det tomme rom. Men faktum er at framtidas mennesker kommer til å oppleve dager som er 26, 30 og kanskje 35 timer lange – ettersom jordrotasjonen bremser opp med noen millisekund pr. hundreår.

Hva vil dermed skje med 7-Eleven? For ikke å snakke om Brustad-bua? Dén debatten slipper vi heldigvis å overvære. Men konsekvensene er svimlende, også eksistensielt. «Where can we live but in days?» spurte en gang Philip Larkin – og svarte slik:

Ah, solving that question
Brings the priest and the doctor
In their long coats
Running over the fields.

Diktet heter «Days». I 2002 slapp Jaga Jazzist en fin tolvtommer med låtene «Day» og «Another Day», fellestittel nettopp: Days. Og dette nevnes ikke av pur assosiasjonsglede, men for å understreke at døgnets 24 timer gir en naturlig rytme – og ramme – ikke bare for jordelivet, men også for mye jordisk kunst og litteratur. Tenk på Joyces døgnlange odyssé gjennom Dublin (Ulysses); tenk på Warhols ditto gjennom Midtown Manhattan (a: a novel). Eller (riktignok ikke fullt så konsekvent): Perecs Tentative d’épuisement d’un lieu parisien (1975), hvor forfatteren sitter en hel dag på en fortauskafé og noterer ned stort og smått som skjer på place Saint-Sulpice i Paris. Ytterligere eksempler fins samlet på Wikipedia – som forresten ikke har fått med seg Vladimir Sorokins En opritsjniks dag.

Og apropos Flamme-forfattere. Lukas Moodyssons 14 dikt om lykke er en hitmaskin uten sidestykke, men mange vil nok trekke fram nettopp «dag» fra 1996 (sitert nedenfor), som skildrer et ungt pars tosomme døgn i ei hytte på den svenske landsbygda. Fikst nok har Moodysson også skrevet et langt mer dystert dikt med tittelen «dagen efter», bl.a. inneholdende linjene «jag tänker att sängen är ett gravfält/ igår en lekplats/ idag en kyrkogård» – men dette diktet ble publisert fem år tidligere (!) enn «dag», i samlingen Kött (1991).

——

dag

sånn ser en dag ut
vi ligger i senga vi våkner langsomt
så forteller jeg hva jeg har drømt
jeg drømte en krigsfilm i en jungel
så forteller du hva du drømte
du drømte at du slikka Jannike Björling på et aldershjem
så studerer vi numerologi i tre minutter
så går vi lei
så hører vi på radio
så er vi eventyrlige
så går vi ikke ut
så vil jeg bli poet
så har du store øredobber på deg
så spiser vi frokost
jeg spiser kulturmelk med sirup på
så er du så fantastisk at jeg får lyst å kløyve hodet ditt med en øks
og se hva som fins inni den der vakre skallen
så ser du ut gjennom kjøkkenvinduet og konstaterer at
i går var åkeren hvit men i dag er den brun
ettersom all snøen har smelta
så hater vi hun som prater i radioen
så går du ut av kjøkkenet og legger deg på den røde sofaen
sterk vintersol på raggsokkene dine
så sitter jeg ved siden av deg
så ser jeg en hvit kakkelovn og to vinduer
så ser jeg tingene på bordet
så klatrer du opp på meg
så syns jeg at du skal bli politi
så går vi oss en tur og kjøper tyttebærsyltetøy
så kommer vi tilbake
så stikker ingen innom
så begynner det å snø igjen
jeg ser snøen fra vinduet
så ser jeg ei bjørk
så ser jeg to små fugler som stuper
og jeg lurer på om de fryser
så går du ut og henger opp nye meiseboller til fuglene
og jeg hører at du kler på deg bak meg
så ser jeg deg der ute
så får du øye på meg og du ler
så er du et bombefly og jeg er en by
så snør det over åkrer og hus og trær og katter
så handler nyhetene om krigen i Tsjetsjenia
så leser jeg i avisa at Dolly Parton er født på samme dag som deg
og Muhammad Ali er født på samme dag som meg
så er vi Dolly og Muhammad i Glanshammar
så står Muhammad på kjøkkenet og lager mat
så dukker plutselig Dolly opp i døråpninga
så er det en kniv
så er det en gaffel
så er det en hånd
så er vi forelska i hverandre
så bor vi i denne røde hytta
hvis forrige leietager var en ukysset gammel lærerinne
hvis to søstre bodde i huset ved siden av
alle søstrene ugifte ettersom den strenge faren ikke tillot noe annet
så er det Colgate Total tannkrem
så er det Barnängen såpe
så er det en trapp
så er det et mørke
så er det en seng som er et eget land omtrent som Vatikanstaten
så legger jeg mitt liv i ditt
så legger du ditt liv i mitt
så holder jeg rundt to av fingrene dine
eller du holder rundt to av mine
og så sovner vi som to små paver

(Lukas Moodysson, 1996)

Et kjapt Googe-søk forteller oss at bildet ble knipset av Eve Arnold på Long Island sommeren 1954, cirka et halvt år etter at Marilyn giftet seg med Joe DiMaggio. Det var neppe han som forærte henne boka. Mer sannsynlig er det vel at hun fikk den av sin kommende ektemann Arthur Miller, som hun hadde møtt i Hollywood fire år tidligere?

then I asked him with my eyes to ask again yes and then he asked me would I yes to say yes my mountain flower and first I put my arms around him yes and drew him down to me so he could feel my breasts all perfume yes and his heart was going like mad and yes I said yes I will Yes.