Det er visst bare tull at eskimoene har hundre ord for snø. Og at samene har seksti. Det som derimot er sikkert, er at all verdens forfattere har vilt idiosynkratiske måter å beskrive snø på. Ettersom vinteren 2010 er den hviteste på lenge, og mer er i vente: Her er de ti beste snø- og vinterskildringene vi kommer på i farta – til avnytelse i sofa, fonn eller hyttevegg.
1. Philip Larkin: A Girl in Winter (1947)
Et vinterdikt i romanform – utstyrt med tidenes vakreste boktittel? Katherine blir befridd for sine plikter ved biblioteket for å følge en releativt usympatisk kollega til tannlegen. Teksten snirkler seg langsomt, langsomt gjennom et nedsnødd engelsk bylandskap: «People were unwilling to get up. To look at the snow too long had a hypnotic effect, drawing away all power of concentration, and the cold seemed to cramp the bones, making work harder and unpleasant. Nevertheless, the candles had to be lit, and the ice in the jugs smashed, and the milk unfrozen; the men had to be given their breakfasts and got off to work in the yards.»
2. James Joyce: The Dead (1914)
Etter at Gretta har fortalt den tragiske historien sin for lengst avdøde – men i minnet høyst tidstedeværende – ungdomskjæreste Michael Furey, står ektemannen Gabriel i vinduskarmen og finner husvalelse i den fallende snøen. Sistesetningens speilvendende kiasme (falling faintly … faintly falling) er en av de mest kjente i verdenslitteraturen: «His soul swooned slowly as he heard the snow falling faintly through the universe and faintly falling, like the descent of their last end, upon all the living and the dead.»
3. Robert Frost: Stopping by Woods on a Snowy Evening (1922)
Robert Frost er kongen av vinterdikt. Han kunne nomineres på forfatternavnet alene, men det hjelper at han også har skrevet dikt som «Dust of Snow» and «Stopping by Woods». Det første er kortest, men det siste er best. Repetisjonen av sistelinja – «And miles to go before I sleep/ And miles to go before I sleep» – har gitt litteraturviterne mye hodebry, men i et intervju skal Frost ha sagt at linja gjentas simplethen fordi han «ikke kunne komme på noe bedre». Kreativ latskap med upåklagelig resultat.
Vi leser altså brevene til amerikanske Thomas Wolfe om dagen, som i begynnelsen av tjueåra, etter endt skolegang, drar til Europa for å fly rundt i noen måneder. Så lenge pengene og helsa holder. Leve og oppleve. Bli gul og blå. Men mindre grønn. Du vet. Og som tilfeldighetene vil ha det til at går på sin store helt og romanforafatter James Joyce ikke bare én gang, men to! Første i Brussel på en busstur, en turistutflukt, til Waterloo, der hvor slaget sto. Og Joyce er først veldig stille og tilbaketrukken, skriver Wolfe, før han blir mer pågående og overmanner guiden med en rekke spørsmål om slaget og Napoleon. Den andre gangen er i Frankfurt og nok en gang på bussen. Wolfe hopper på en omvisningstur på Bahnhof Platz, men finner den full, skriver han, av «large solid Germans». Det eneste ledige setet er ved siden av en tynn gentleman som smiler «in a nervous sort of way, and said very rapidly in English, Sit down here. I sat down beside him: he pulled up his knees and crowded over against the side of the bus as if he was afraid of me. That man was James Joyce.» Det er to år mellom det første og andre møtet og Wolfe skriver om Joyce: «He looked much older, he was quite bent, but very elegantly dressed —» Men han tør ikke, når turen er omme, å invitere seg selv med i Joyces selskap. Han lar ham heller fare. Med klump i halsen og bankende hjerte. Der forsvinner han! Men tenker at neste gang de går på hverandre skal han introdusere seg selv, da skal de snakke sammen: «I must wait now for the third time we meet — The Magic Third! — which will be in Dresden or in Heaven. Then I can speak.» Men så skjer aldri. Kanskje best å snakke når man har sjansen?
