12. mars 2010
Jack Kerouac 88 år

da jeg kom ned igjen
fra andre etasje
hadde du fått på deg
skjorte og bukse
ei gul allværsjakka og sko og
sto klar med ei skål bringebær i hendene
kom an!
ute på fortauet
skreik du
HOLD KJEFT
til ungene
som spilte fotball mellom husa
vettskremte
fikk de bringebær av deg
da vi satt i bilen sa jeg
hvordan kan det ha seg
at du, som ikke fikk til noe
som helst i livet, klarte
å skrive så
mange bøker?
vi stoppa foran
hvert eneste utested i byen
du hoppa ut
stakk hodet inn
og ropte
JEG HETER KEROUAC
KEROUAC HETER JEG
jeg skulle bli
en ny Mark Twain
jeg skulle bli
en tysk romantiker
jeg skulle bli
en irsk dramatiker
en ny god, gammel
Shakespeare
men hva syns du om Mailer?
gammal og stygg
du så tre bikkjer
gjennom et butikkvindu
Emily den første
Vemmelig den andre
Dickinson den tredje
hva med religion, da, Jack?
religion?
religion er
det ødelagte hjertet
mitt

så drakk vi til du sovna
og fortsatte når du våkna

det er 42 år siden
du har nesten ikke levd siden

Til alminnelige så vel som ualminnelige tider har det blitt diskutert hvorvidt skjønnlitteraturen er best når den inkluderer eller når den økonomiserer: en krangel som i etterkrigsamerika ble kalt the Leaver Outers vs. the Putter Inners — og som for så vidt blir kalt det ennå — og som for så vidt ruller og går i beste velgående den dag i dag — og som vi får et lite hverdagsgløtt inn i på de første sidene av Helen Weavers memoar og epokebok, The Awakener, fra tida si sammen med gjengen/klikken som siden skulle bli kalt Beatgenerasjonen. Denne begynte klokka sju på mårran en søndag i november da Allen Ginsberg, Jack Kerouac (to putter inners av verste/beste sort) og kompani står på døra hennes, nettopp hjemme fra Mexico, haika hele veien, og egentlig kompis med samboeren (het Helen også hun) og invaderer stuen hver sine ryggsekker og soveposer. I første samtale med Kerouac spør han henne hva hun syns om helten Thomas Wolfe og Weaver svarar at «joda, jeg liker Thomas Wolfe, men han ville skrevet bedre om han skrev mindre, han manglet disiplin og var heldig som hadde en så god redaktør som Maxwell Percy, Henry James derimot …» Kerouac er lidenskapelig uenig og kommer med det på noen måter oppsiktsvekkende utsagnet: «en god forfatter trenger ingen redaktør, skriving kommer fra Gud og så fort du har skrevet noe ned er det en synd å redigere det.» Et interessant utspill, JK, og et som ville gjort jobben vår her på Flamme veldig mye enklere, om ikke: overflødig.

Det er tidlig på dagen 17 desember 1968 & Jack Kerouac drikker frokost mens han finner fram et tilfeldig julekort fra skrivepulten til mora & legger det foran seg & puster tungt & drikker glasset ut & fyller det opp & skriver ned et par lange linjer til et par framtidige kompiser.

Dear Ben & Nils! Names sounds like a drink, sounds like Scotch and beer chasers … not much of a card this but I just picked one out of my mother’s desk, she buys these from girl scouts instead of going to the store to buy fancy ones — just a card to let you know I got home safe, hopped Zipper to LA tho I had to sneak off at each stop to hide in bushes from prying cops with flashlites looking for bums who break open trucks in cold, then I hop’t the Yuma Zipper in the dark and jumped off again just in time as I saw the crummy rounding the bend 17 cars away and not one flat to ride on, got off at 20 miles per hour; then hitched east, camped in desert near Riverside & India, and then went on to Calexico with Mexican and met truckdriver & had big night and so it was all the way from sultry Mexican bars to Christmas farmlands of Ohio, one ride, and I came home — there’s a blizzard in New York tonight and it’s going to be a White Christmas, I’m buying my mother a Polaroid Land Camera to take pictures of the cat with, and the house. Merry Xmas, your pal, Jack.

Høres fint ut, Jack, tipper mamma ble glad for kameraet, og send oss gjerne noen kopier av bildene av katten, men ikke flere mp3-filer av deg på munnspill, åkei? Bertolt Brecht og Bing Crosby er ødelagt for alltid.

Det var en gang i begynnelsen av det forrige årtusenets siste hundreårs sekstitall at Jack Kerouac tok seg noen dags– og ukesturer til kompis og kollega Lawrence Ferlinghettis hytte i Bixby Canyon i Big Sur-regionen av California. Ikke lenge etter skreiv han en roman om disse turene (men som en tur). Romanen heter Big Sur og er beskrevet av nevnte Ferlinghetti som en sliten, gammal roman, med en nedbrutt, innsunket, forfylla og fatalistisk Jack Dulouz — Kerouacs litterære alter ego — i hovedrolla. En mann som forsøker å overleve verdens uendelige grusomhet: «… wide awake, back to my horror which when all is said and done is the horror of all the worlds the showing of it to me being damn well what I deserve anyway with my previous blithe yakkings about all the sufferings of others in books.» Det er et velkjent tema: falne nerver og forsvunnede evner. Med velkjente størrelser som selvmedlidenhet og angst i sentrale biroller. Kerouac fant aldri ut hvor det skumle og grusomme og fryktsomme kommer fra, og hva vitsen med å leve er når døden omslutter alt.

Hvorfor nevne det? Fordi gode gamle Jay Farrar (fra Uncle Tupelo) og Benjamin Gibbard (fra Death Cab For Cutie) nettopp ga ut ei plate med låter basert på og komponert etter den gamle, slitne boka til JK. One Fast Move Or I’m Gone, music from Kerouacs Big Sur heter den, og er trist og veldig trist og oppløftende om hverandre. Åpningssporet «California Zephyr» er fantastisk reklame for å reise med tog, men ussel reklame for å leve som togrytter Kerouac: Now I’m transcontinental 3000 miles from my home/ I’m on the California Zephyr watching America roll by (toget) … I’ve hit the end of my trail can’t even drag my own body/ I’ve been driven mad for three years/ Too much fame keeps a body busy and the mind full of tears (mannen). Låta «These Roads Don’t Move» er lykkepillen på plata med linjer henta utelukkende fra de siste avsnittene i romanen, de eneste som er sånn passe happy: Something good will come of all things yet/ Simple golden eternity blessing.

Les mer » 

Byen snakker. Byen avbryter. Byen legger til. Ouac. Som en ivrig trompet. Som en ivrig måke. Ouac. Ouac. Som et gammalt dekk opp Storgata på jakt etter Burger Kingen som forsvant for femten år siden. Som utålmodige folk. Som skatergutta ned rekkverket. Ooouac. Som åpninga på slutten av filmen. Som nesten tomme gater dagen etter bunadsdager. Du skriver Ker på ei hvit flate og byen tar seg av resten.