«… and poetry, surely, is a crisis, perhaps the only actionable one we can call our own,» skriver J. D. Salinger i romanen Seymour, an introduction (hvis man kan kalle det en roman) — hvor Seymour Glass, kjent blant Salinger-lesere som eldstemann i søskenflokken Glass, blir nettopp det: introdusert av lillebroren sin, Buddy (introdusert til hvem?, til oss, får man tro, leserne, de andre, verden). I passasjen som den halve setninga over er tatt fra, forteller Buddy om Seymours uovertrufne poetiske talent, eller gave (til tross for at han ikke publiserte et eneste dikt i løpet av sin korte levetid, Seymour tar sitt eget liv bare 31 år gammel), en gave Buddy, eller Salinger om du vil, tilskriver det private men objektive uttrykket hans. Seymour skriver følsomme dikt, men uten å vise følelser, han skriver om livet sitt, men uten å fortelle deg livshistorien sin: «My point being that the more personal Seymour’s poems appear to be, or are, the less revealing the content is of any known details of his actual life in this Western world.» Den kanskje litt merkelige halen in this Western world blir kanskje litt mindre merkelig om vi tegnestifter den fast til følgende passasje fra novella «Teddy» som du finner helt til slutt i novellesamlinga Nine Stories:
