Man bør skrive slutten på et litterært verk et annet sted enn ved sitt faste skrivebord, ifølge Walter Benjamin. Søren Ulrik Thomsen anbefaler at man også postlegger manuskriptet fra et annet land enn hjemlandet (sic!). Sitat fra et intervju i Weekendavisen nr. 8/2011: «[Thomsen] er ikke overdreven fetichist, men en vis grad af ritual er ikke at foragte og trofasthed en dyd. Derfor skal det færdige manuskript, ifølge forfatterens overtro, sendes fra udlandet, også selv om det sidste punktum ikke er sat dér …»

Hva med Thomsens norske kolleger – har de lignende tvangstanker knyttet til ferdigstillelsen og avsendingen av et bokmanuskript? Les bekjennelser fra Hans Petter Blad, Tore Renberg og Gunnhild Øyehaug nedenfor.

Hans Petter Blad:
– Jeg er overtroisk, manisk, lettskremt og eksentrisk på nesten alle områder i livet, men ved ferdigstillelsen av en bok er jeg merkelig nok på mitt mest rasjonelle. Riktignok har jeg enkelte besettelser, men de er av rent håndrverksmessig karakter, og i skrivingens tjeneste. Det gjelder valg av font, linjeavstand og kapittelinndeling, hva det angår er alle manus (og versjoner av manus) i sitt ytre identiske, for derved aldri å kaste bort tid på å «diskutere med meg selv» om tittelen skal være «der» eller «der» på arket, i den eller den fonten. Hos meg er tittelen alltid sentrert, i Baskerville Bold Italic, på linje 8, og under (to linjer ned) vil sjangerbetegnelsen stå (roman eller dikt, foreløpig). Resten av teksten skrives i Times. Kanskje kan det også nevnes at satsspeilet vil være likt fra bok til bok; jeg legger meg så tett opp til den ferdige boksiden som mulig, for på den måten i å skrive i flukt med «den ferdige boken» og ikke få noen overraskelser når boken, som bok, foreligger. Dette har også den fordelen at det gir god plass i margen, samt over og under, til håndskrevne notater på utskriftene, etter hvert som arbeidet skrider fram. Paradokset her er altså at jeg er ridd av tvangstanker som menneske, mine karakterer er gjerne ridd av lignende tvangstanker og handler deretter, mens jeg selv som forfatter, i det øyeblikk jeg er ferdig med et skriftstykke, er kjedelig rasjonell og fullkomment praktisk, med en usympatisk og nidkjær revisors tilnærming til verden, eller mer presist, verden som skrift.

Tore Renberg:
– Nei, absolutt ikke. Jeg bare skriver, jeg, til jeg er ferdig.
_
_
_
_

_
Gunnhild Øyehaug:
– Ja, eg må sitte og stire inn i eit lite bål i skogen i ein time. Deretter, når det berre er glør att og myggen omkransar meg, må eg spidde ein liten mygg med ein trykk-blyant. Til slutt må eg spidde myggen på bålet, så den blir kolsvart, og plassere han inn som punktum til manuskriptets siste setning. Så må ein sau bere manuskriptet på ryggen sin (dette strevar eg fælt med kvar gong, å binde manuset fast til sauekroppen, han er ofte så tjukk av ull at det å få reima rundt, utan at papirbunken glir ned fordi sauen sjølvsagt prøver å røme heile tida, byr på nærmast uoverkomelege problem) til nærmaste geit, som så et manuskriptet. Dette er alltid ein strek i rekninga, eg må skrive manuset omatt, utføre ritualet ein gong til, og kanskje har eg då kome til ei årstid då myggane ikkje er så lette å få tak i.

I siste nummer av livsstilsbladet Interview innrømmer skuespiller Natalie Portman at hun var redd for smurfene da hun var liten. Fordi skurken, Gargamel, var så skummel. Og ja, han var jo det. Kanskje fordi han hadde en katt som medsammensvoren? Katter er jo så snille og her har Gargamel lokket også dem over til the dark side. Fælt. Men Flamme hadde ingen vansker med smurfene i formative år (vi skylder kanskje Geir Børresen en takk?), men Fraglene innrømmer en av oss (B) og de største dukkene i Muppets den andre (N), begge deler underholdning gone bad. Hva med andre i mer eller mindre samme aldersgruppe? Hva var det som holdt kidsa våken den gang da?

Les svar fra John Erik Riley, Ingrid Olava, Gunnhild Øyehaug, Olav Østrem og Anders Bortne.

John Erik Riley (redd for det meste)

— Jeg var vel redd for det meste, mener jeg å huske. Riley var i det hele tatt en nevrotisk og skvetten liten pjokk. Jeg var redd for atomkrig, bensinkrise, orkaner, tornadoer, klapperslanger, bilulykker, gift i godteri, barberblader i epler og så videre.

Ikke minst var jeg redd for Chris Brown, landsbyens store skrekk, som terroriserte alle jeg kjente. Chris var tilfeldigvis også bestevennen min. Det kom godt med når andre måtte skremmes vekk, men var ikke fullt så nyttig når det bare var oss to. Jeg husker spesielt en hendelse i Maine, da vi spilte forskjellige spill i skolegården, klinkekuler. En gutt jeg ikke husker navnet på var rasende god og klarte å rane til seg den ene fjonge kulen etter den andre — purie, clearie, tigereye og alle de andre. Til slutt ble jeg så fortvilet og løp til Chris Brown med kanskje mitt livs beste replikk (som jeg ikke forsto ironien i da). — Chris! ropte jeg, gråt jeg. — I lost all my marbles! Chris banket opp utfordreren, klinkekulene ble ranet tilbake, balansen var gjenopprettet.

Men det virker som om Flamme først og fremst spør om mediemessige skrekkscener. Og i så fall kan jeg nevne flere ting i fleng. Tydeligst er første møte med filmen Bambi, som ble avsluttet nokså tidlig idet moren til Bambi forsvant. En scene i originale Charlie og sjokolade fabrikken, med cornycampy Gene Wilder!, gjorde også inntrykk. Violet blir forvandlet til et digert blåbær og sugd opp i et digert plastrør. Aj! Dernest kommer alle naturdokumentarene, spesielt en om sjøskilpadder. Dokumentaren var en favoritt, den beste jeg hadde sett, med verdens søteste dyr i hovedrollen. Men så fikk jeg et innblikk i hvor mange sjøskilpadder som overlever det første leveåret. Jeg så bilder av fugler som stupte ned, jagerflyaktig, og fanget sjøskilpaddene, en etter en. Mommy, turn the television off!!! National Geographic hurt my face!!!

Verst var likevel Darth Vader i originale Episode IV. Scenen der Vader kveler en mann bare ved å holde opp fingrene og knipe dem sammen ligger lagret i reptilhjernen, som en preprogammert fobi. Det hører forresten med til historien om Chris Brown at når vi lekte Star Wars, spilte han ofte Darth, jeg Luke.

Gunnhild Øyehaug (kva var det Vibeke Sæther eigentleg holdt på med?)

— Eg var redd Karius og Baktus. Dersom eg ser Karius og Baktus på tv, klarer eg å hugse korleis det var å sitje bak far min sin rygg og sjå på dei, eg brukte å gøyme meg bak hovudet hans dersom det blei for skummelt. Mitt første mareritt som eg kan hugse handla om Karius og Baktus og korleis dei drog meg i kvar si retning så eg vart delt på midten. Eg var òg redd Vibeke Sæther sin forferdeleg skræmande klovnefigur med overdrive trist ansikt, eg trur det var pedagogisk leik med geometriske former dette programmet søkte å lempe oss stille inn i. Inni dette programmet var også ein høg skrapelyd som eg meiner kom når ei disse eller humpe eller kva det no heiter gjekk opp og ned, og denne skrapelyden skapte sterk angst hos meg. Musikken òg. For eit forferdeleg program, alt i alt! Eg var også litt redd Nelson, eller stemma til Nelson, i Pernille og herr Nel.. var det det det heitte? PERNIIIIILLLØØØ! HERR NEEEELSOOON! Kaldt nedover ryggen!

Anders Bortne (den svenske kokken var kannibal)

— Muppeshowet jeg også. Gråt av skrekk hver gang Muppetlåta satte i gang. Jeg hadde mareritt om Animal og trodde at svenskekokken tilberedte mennesker. Jeg glemmer aldri at det store trollet, som egentlig bare var en mansize versjon av Animal, hadde en svær underleppe som unstanselig beveget seg opp og ned med to svære hoggtenner og gule øyne. Eller de to zombielignende mutantene i smoking. Eller den blå tjukkasen med det nifse smilet, som kun dukka opp i introen men som jeg satt og venta på skulle dukke opp hele tida. Jeg tror barn traumatiseres av det som til enhver tid går på barne-TV og at en seriøst burde vurdere å stimulere småfolk med roligere ting. Smurfene husker jeg som ganske milde greier, men der satt altså mindreårige og pintes av det også.

Olav Østrem (dukketeater og fiktive troll)

—Spurte Moder’n i går. Og det var en del jeg ble skremt av: Tor Åge Bringsværds «Det blå folket» på tv, ei dukketeateroppsetning av «Østenfor sol, vestenfor måne» og en svensk tv-serie fra et sted jeg kalte Laskentresk (har sjekka på nettet og skjønner ikke hva/hvor dette er?). Felles for de tre kulturopplevelsene er at foreldra mine ikke skjønte hvorfor jeg ble redd. Da sistnevnte serie gikk på tv, sprang jeg visstnok bort i trappa der jeg lå og holdt meg for ørene helt til programmet var ferdig. For egen maskin kan jeg huske at jeg var redd for det fiktive trollet som bodde i kjelleren vår. Trollet var min ti år eldre brors oppfinnelse og han hadde gitt det navnet Nikken Trollen. Han ble etter hvert som et familiemedlem og noe mine eldre brødre stadig utfordret meg til å oppsøke i kjelleren. Som å se en skrekkfilm altså. Du kan unngå det, men blir likevel tiltrukket av muligheten for et deilig grøss.

Ingrid Olava (hjelper visst å snakke om det)

—Hm. Jeg var redd for kjempen i «Jack og bønnestengelen». Øynene inni maleriet i Brødrene Dahl. Spøkelseshistoriene «Den røde hånda» og «Dukka med de lilla neglene». Spøkelser generelt. Vulkaner. Mumier. Jordskjelv. Rulleskøyter. Kommer ikke på mer. Men er ikke lenger fullt så engstelig.

Vi er ikke blaserte. Ennå. Det er fortsatt like moro slash nervepirrende å få en kasse nye bøker inn på kontoret, signere på den krøllete leveringslista med budets evig defekte kulepenn, lete febrilsk etter kontorsaksa (hvor er du når vi trenger deg?), flerre opp plaststrips og gråteip og forsiktig, forsiktig løfte ut de første eksemplarene – viktig her å unngå fingermerker/sikleflekker! –, for så la øynene flakke nervøst over omslag, rygg, kolofon, deretter sidelangs på jakt etter trykkfeil, typografiske blundere, grumsete bildegjengivelse, feilpaginering, feilparkering, feilernæring etc. etc. (på dette tidspunktet pleier Haagensen skremme sin kollega med et utrop av typen «skrives Ondaatje med tre a-er?», så Wold kvepper til og nesten svelger sin egen tunge – slår heller aldri feil).

Ritualet ble gjentatt – punkt for punkt – i går ettermiddag. Denne gang med tre forskjellige bøker i eska, ergo tredoblet nervepirr:

• F°31 – Michael Ondaatje: 13 dikt om familien, konsist gjendiktet av Espen Stueland.
• F°32 – Álvaro de Campos / Fernando Pessoa: 2 dikt om modernitet, hysterisk gjendiktet av Øystein Vidnes.
• F°33 – Sonja Åkesson: 11 dikt om einsemd, post-post-ironisk gjendiktet av Gunnhild Øyehaug.

Og barna framstår ganske velskapte, synes vi. Det dreier seg altså om tre første titlene i Flamme Forlags gjendiktningsserie – som lanseres på Lillehammer, Søndre Park, Paviljongen, fredag (i morgen!) kl. 16.00. Det blir opplesning ved Espen Stueland, Øystein Vidnes og superreserve Ragnfrid Trohaug. Sees der.

Vi blir visst ikke ferdige med Thomas Wolfe med det første: dette hentet fra et brev skrevet til Margaret Roberts etter at førsteboka Look Homeward, angel var endelig antatt på Scribners i New York: «I have the contract in my inner breast pocket (…) in a busy crowd I will sometimes take them out, gaze tenderly at them, and kiss them passionatley.» Og det vi av åpenbare grunner lurer på er: var det virkelig sånn? Gikk vi rundt med den første kontrakten på innerlomma og ga den heftige kyss på folketrange fortau?

Les svar fra Gunnhild Øyehaug, Frode Grytten, Aasne Linnestå, Stig Sæterbakken og Brit Bildøen.

Gunnhild Øyehaug (ikkje heilt)

— Nei, det var ikkje heilt sånn. Men kanskje ikkje heilt fjernt likevel. Eg kan faktisk ikkje hugse korleis den første kontrakta med Samlaget såg ut, men eg er heilt sikker på at om eg ikkje kyssa den lidenskapeleg på folketrange fortau, så må eg ha sett på den med svært ømme auger, dvs, med stor ømleik i auga, for meg sjølv truleg, på rommet mitt i Kroken 13 a. Eg trur også at eg må ha følt eit enormt press idet eg skreiv under, om at underskrifta mi måtte sjå profesjonell og forfattaraktig ut, slik at dei som skulle ta imot kontrakta igjen, skulle kunne puste letta ut og tenke, ved synet av denne underskrifta (eg siterer): «No blei vi letta, dette er jo den store testen som ingen av forfattarane veit om, at vi sit her og godkjenner sjølve utsjånaden på underskrifta. Virkar den lett, men sjølvstendig, ekte og med fast hand, slik berre ein Forfattar kan skrive under på noko? Det gjer denne underskrifta heldigvis, sjølv om vi ser at ho berre er 22 år, på dei litt barnlege a’ane ho skriv. Heldigvis! har ho slutta med å skrive runding over i’en, slik ho gjorde på 80-talet, då dette var det rådande skriftbiletet for i’ar blant venninnene hennar». Og eg har truleg tatt den fram i harde stunder berre for å vite at den var der, kontrakta, provet på at det eg hadde meint i alle desse harde ungdomsår var sant: at alt var til å halde ut, for eg skulle jo bli forfattar. Og der stod det svart på kvitt: mitt namn ved sida av Audun Heskestad sitt.

frode grytten (yes, beibi)

— akkurat sånn var det, akkurat sånn, eg fikk kontrakten frå aschehoug, yeah!, eg las han som det vakraste dikt, som rein poesi, eg skulle bli forfattar, eg skulle bli diktar, mor! forfattar, er du nøgd? eg sprang ned gatene i odda den sommaren, med kontrakten på innerlomma, eg gikk på domuskafeen med kontrakten på innerlomma, eg gikk på storspring på verket med kontrakten på innerlomma i kjeledressen, og om nokre av karane gjorde narr av meg fordi eg ikkje tappa dicy etter boka, tok eg bare fram kontrakten og skreik: aschehoug! og om dei bare stira hatefullt på meg, klinte eg til med: william nygaard! og om dei preika drit om meg i pausen, deklamerte eg: eg er den nye heimebrenten! og eg raste rundt i far min sin bil, skreik ut sidevindauget: eg har funne den rette beaten! om kveldane spanderte eg øl på alle nede på merkur café, ved stengetid ropte alle: les kontrakten, frode! les kontrakten! og eg rydda bordet for halvliterglas, sigarettsneipar og oppkast, klatra opp og las standardkontrakten for skjønnlitteratur, som om det var william butler yeats! eg greidde det, tullingar! skreik eg, eg fikk det til! eg skal reise vekk herfrå, eg skal bli beatpoet! og så drog eg med meg alle jentene heim, dei ville ta på kontrakten og kysse kontrakten og kjæle med kontrakten, og eg lét dei gjøre det, aller nådigst fikk dei ta på kontrakten, og så sovna eg og drømte om aschehougs hagefest & den store stupfylla som skulle heimsøke meg inne i oslo, akkurat sånn var det!

Aasne Linnestå (nei)

— Var det virkelig sånn at jeg bar kontrakten i innerlomma og tok den fram og kysset den på trange fortau, jeg, som kun liker papirer når det er ord på dem og ikke tall, og som selv med den aller første kontrakten tenkte at den minnet aldri så lite om en bruksanvisning og bruksanvisninger har jeg aldri frivillig tatt på, og enda mindre kysset, så svaret er nei, jeg tok vel heller fram boka, og kysset den, da den endelig kom, fast og blå og vilt ny, mens selve kontrakten, som sikkert kom rett før, kanskje ble holdt med en mild hånd, ved en postkasse, nyåpnet, og siden lagt ned, et eller annet sted jeg aldri helt husker navnet på.

Stig Sæterbakken (ikke helt)

— Jeg var jo bare 17 år. Og spilte i band. Det vil si at platekontrakt hang høyere enn forlagskontrakt. Men så sendte jeg inn et manus til Cappelen, høsten 1983, etter en veldig spesiell sommer, en håpløs dobbeltforelskelse, pluss surrealistiske eksperimenter på hybelen til Jonny Halberg, hundre dikt produsert på to måneder. Jeg hadde i grunnen ikke forventninger om noe som helst, annet enn, i beste fall, noen gode råd på veien. Hvis det var noen vei. Men så ble manuset antatt. Stryk 20 dikt og få det ut! konkluderte Lars Saabye Christensen, som var konsulent. Og så var det gjort, før jeg i grunnen hadde rukket å begynne å drømme om det. At jeg var en glad gutt, kan imidlertid dokumenteres. Jeg skrev nemlig et brev til Jonny, som da hadde flyttet til Bø og begynt på forfatterstudiet der, og som han stadig minner meg på, og som jeg uansett husker ordrett, hvilket ikke er så vanskelig, for der sto det: «Kjære Jonny. Cappelen har antatt Flytende paraplyer! Cappelen har antatt Flytende paraplyer! Cappelen har antatt Flytende paraplyer! Cappelen har antatt Flytende paraplyer! Cappelen har antatt Flytende paraplyer! Cappelen har antatt Flytende paraplyer! Cappelen har antatt Flytende paraplyer! Cappelen har antatt Flytende paraplyer! Cappelen har antatt Flytende paraplyer! Cappelen har antatt Flytende paraplyer! Cappelen har antatt Flytende paraplyer! Cappelen har antatt Flytende paraplyer!»

Brit Bildøen (godt mogeleg)

— Eg gjekk ikkje rundt med kontrakten i lomma, nei – men det brevet eg fekk frå redaktøren som antok boka, stappa eg i lomma. Så gjekk eg opp på St. Hanshaugen, fann meg ein skjerma benk og las brevet igjen og igjen. Det er godt mogeleg at eg også kyssa brevet. Ja, det trur eg definitivt at eg gjorde.

Forrige fredag — 9/1/09 — ble det absolutt siste nummeret av tidsskriftet Kraftsentrum lansert på kafé Knøderen i Bergen. Gunnhild Øyehaug og Olaug Nilssen har produsert — with a little help from their friends — i alt syv nummer av bladet, og fått litterater og amatører landet over til å grine og le både om hverandre og samtidig. Men nå er det altså jevnt slutt. Jentene har andre ting å ta seg til. Og vi må spørre, som Joey Tempest (puddelrockens desidert mest shakesperianske navn) en gang spurte: Will things ever be the same again? Skriv gjerne et svar i dugget på kafévinduet.

Gulliksens herreskjortescene står der svart på hvitt, og er dermed udiskutabel. Men hva med LiT? Faktum er at Charlotte/Scarlett Johanssons skjorter i denne filmen verken er spesielt store eller spesielt maskuline. Den blå skjorta Charlotte har på seg når hun betrakter Tokyos skyline, her, er beviselig hennes egen skjorte, som hun også bruker (under en veldig fin vest!) når hun og ektemannen møter Kelly for første gang, her. Eller tenker Sigrid på den hvite skjorta med stor krave, som Charlotte har på seg når hun ringer hjem? Jo, kanskje – men hun bruker den nøyaktig samme skjorta i de forutgående scenene, når hun vandrer rundt i Tokyo under en gjennomsiktig paraply. De fleste av Charlotte/Scarletts plagg er dessuten designet av en homo, så teorien om patriarkalsk estetikk rakner i begge ender. (Merk: Nå er vi bare kommet til side 27, så vi tar høyde for at Sigrids hypotese etter hvert blir dementert av boka selv.)

Men apropos, apropos: Trendsensitive venner hvisker oss i øret at det snart er tomt for stripete herreskjorter i str. XL og XXL på Dressmann – jf. ovenstående stemningsbilde fra gata i Berlin. Skjørt og sårbart? Vi vet ikke helt. Vår første tanke er ikke nusselighet eller barnlig uskyld, men at angjeldende jente nettopp våkna opp i en fremmed seng og ikke hadde med seg skift. Og det er jo søtt, det også, men ikke på den måten.