I siste nummer av livsstilsbladet Interview innrømmer skuespiller Natalie Portman at hun var redd for smurfene da hun var liten. Fordi skurken, Gargamel, var så skummel. Og ja, han var jo det. Kanskje fordi han hadde en katt som medsammensvoren? Katter er jo så snille og her har Gargamel lokket også dem over til the dark side. Fælt. Men Flamme hadde ingen vansker med smurfene i formative år (vi skylder kanskje Geir Børresen en takk?), men Fraglene innrømmer en av oss (B) og de største dukkene i Muppets den andre (N), begge deler underholdning gone bad. Hva med andre i mer eller mindre samme aldersgruppe? Hva var det som holdt kidsa våken den gang da?
Les svar fra John Erik Riley, Ingrid Olava, Gunnhild Øyehaug, Olav Østrem og Anders Bortne.
Vi er ikke blaserte. Ennå. Det er fortsatt like moro slash nervepirrende å få en kasse nye bøker inn på kontoret, signere på den krøllete leveringslista med budets evig defekte kulepenn, lete febrilsk etter kontorsaksa (hvor er du når vi trenger deg?), flerre opp plaststrips og gråteip og forsiktig, forsiktig løfte ut de første eksemplarene – viktig her å unngå fingermerker/sikleflekker! –, for så la øynene flakke nervøst over omslag, rygg, kolofon, deretter sidelangs på jakt etter trykkfeil, typografiske blundere, grumsete bildegjengivelse, feilpaginering, feilparkering, feilernæring etc. etc. (på dette tidspunktet pleier Haagensen skremme sin kollega med et utrop av typen «skrives Ondaatje med tre a-er?», så Wold kvepper til og nesten svelger sin egen tunge – slår heller aldri feil).
Ritualet ble gjentatt – punkt for punkt – i går ettermiddag. Denne gang med tre forskjellige bøker i eska, ergo tredoblet nervepirr:
F°31 – Michael Ondaatje: 13 dikt om familien, konsist gjendiktet av Espen Stueland.
F°32 – Álvaro de Campos / Fernando Pessoa: 2 dikt om modernitet, hysterisk gjendiktet av Øystein Vidnes.
F°33 – Sonja Åkesson: 11 dikt om einsemd, post-post-ironisk gjendiktet av Gunnhild Øyehaug.
Og barna framstår ganske velskapte, synes vi. Det dreier seg altså om tre første titlene i Flamme Forlags gjendiktningsserie – som lanseres på Lillehammer, Søndre Park, Paviljongen, fredag (i morgen!) kl. 16.00. Det blir opplesning ved Espen Stueland, Øystein Vidnes og superreserve Ragnfrid Trohaug. Sees der.
Vi blir visst ikke ferdige med Thomas Wolfe med det første: dette hentet fra et brev skrevet til Margaret Roberts etter at førsteboka Look Homeward, angel var endelig antatt på Scribners i New York: «I have the contract in my inner breast pocket (…) in a busy crowd I will sometimes take them out, gaze tenderly at them, and kiss them passionatley.» Og det vi av åpenbare grunner lurer på er: var det virkelig sånn? Gikk vi rundt med den første kontrakten på innerlomma og ga den heftige kyss på folketrange fortau?
Les svar fra Gunnhild Øyehaug, Frode Grytten, Aasne Linnestå, Stig Sæterbakken og Brit Bildøen.
Forrige fredag — 9/1/09 — ble det absolutt siste nummeret av tidsskriftet Kraftsentrum lansert på kafé Knøderen i Bergen. Gunnhild Øyehaug og Olaug Nilssen har produsert — with a little help from their friends — i alt syv nummer av bladet, og fått litterater og amatører landet over til å grine og le både om hverandre og samtidig. Men nå er det altså jevnt slutt. Jentene har andre ting å ta seg til. Og vi må spørre, som Joey Tempest (puddelrockens desidert mest shakesperianske navn) en gang spurte: Will things ever be the same again? Skriv gjerne et svar i dugget på kafévinduet.
Vi har fått den nye boka til Gunnhild Øyehaug i hus, og fryder oss stort. Vente, blinke heter den – og vi verken venter eller blinker. Men ett sted har vi kulepennkludret et lite spørsmålstegn i margen: På side 23 formulerer litteraturstudenten Sigrid en teori om at «kvar gong kvinner skal framstillast som skjøre eller sårbare, i film eller i litteratur, har dei på seg for store herreskjorter, med nakne bein under». Eksemplene henter hun blant annet fra Geir Gulliksen og Lost in Translation.
Gulliksens herreskjortescene står der svart på hvitt, og er dermed udiskutabel. Men hva med LiT? Faktum er at Charlotte/Scarlett Johanssons skjorter i denne filmen verken er spesielt store eller spesielt maskuline. Den blå skjorta Charlotte har på seg når hun betrakter Tokyos skyline, her, er beviselig hennes egen skjorte, som hun også bruker (under en veldig fin vest!) når hun og ektemannen møter Kelly for første gang, her. Eller tenker Sigrid på den hvite skjorta med stor krave, som Charlotte har på seg når hun ringer hjem? Jo, kanskje – men hun bruker den nøyaktig samme skjorta i de forutgående scenene, når hun vandrer rundt i Tokyo under en gjennomsiktig paraply. De fleste av Charlotte/Scarletts plagg er dessuten designet av en homo, så teorien om patriarkalsk estetikk rakner i begge ender. (Merk: Nå er vi bare kommet til side 27, så vi tar høyde for at Sigrids hypotese etter hvert blir dementert av boka selv.)
Men apropos, apropos: Trendsensitive venner hvisker oss i øret at det snart er tomt for stripete herreskjorter i str. XL og XXL på Dressmann – jf. ovenstående stemningsbilde fra gata i Berlin. Skjørt og sårbart? Vi vet ikke helt. Vår første tanke er ikke nusselighet eller barnlig uskyld, men at angjeldende jente nettopp våkna opp i en fremmed seng og ikke hadde med seg skift. Og det er jo søtt, det også, men ikke på den måten.
