Flammes nettsider er strengt tatt ikke en arena for «debatt», men unntak gjøres når innleggene er så velformulerte at vi ikke kunne skrevet dem bedre selv. Vi gir ordet til Geir Gulliksen, forfatter og sjefredaktør i Forlaget Oktober:

Iblant blir jeg stum. Eller: oftere og oftere blir jeg stum og tenker at her går det ikke an å være, her går det ikke an å si noe. Og nå har jeg vært stum i en uke, nesten, etter at jeg bladde gjennom Aftenposten søndag 18. oktober, der Svein Johs Ottesen publiserte en slett liten kommentar om Jan Erik Vold.

For det var en liten tekst han skrev, i mer enn én forstand, et bittelite nys, bare, som handlet om at Jan Erik Vold var blitt 70, og at Jan Erik Vold har skrevet i mange sjangre og deltatt i offentligheten som gjendikter og introdusør og essayist og mye annet, altså som formidler, i tillegg til å skrive sine egne dikt. Alt dette har jo vært sagt før. Men vanligvis ikke på en så uggen og urven måte. Ottesen er litt mildt opprørt over polemikeren Jan Erik Vold, kanskje. Eller er det noe annet? Umulig å si, alt hang litt for diffust i lufta i denne teksten, som forresten var utstyrt med den kvikke tittelen «Lyrikkentusiasten».

Ottesen avslutter kommentaren med å skrive at selv om Jan Erik Vold for svært mange er en av våre mest sentrale lyrikere, er det «nok som formidler han har gjort størst varig nytte for seg». Altså: Ifølge Svein Johs Ottesen er det «nok» slik at de diktsamlingene Jan Erik Vold har utgitt gjennom snart 45 års forfatterskap er av mindre «varig nytte», de kommer «nok» til å bli glemt før alt det andre Jan Erik Vold har skrevet. En oppsiktsvekkende påstand, servert som en selvfølge, som om det var unødvendig å argumentere for den. I hvert fall fulgte det ingen argumenter med, ikke et eneste.

Les mer » 

Et godt liv. Det gode liv. Et stadig tilbakevendene spørsmål. På bildet over er den lille rare advokaten John Cage (!) fra tv-serien Ally McBeal som snakker med nettopp Ally om fraværet av kjærester i livet sitt. Han er for sær, ingen vil ha ham og det er et savn. Men, legger han altså til, jeg lever et godt liv, et strålende liv, jeg elsker jobben min og jeg tjener veldig godt med penger. Så denne kjærestemangelen skal nok la seg svelge. Penger over kjærlighet, altså. Penger og arbeidslivslykke. Som kanskje er det motsatt av det mannen sier til kvinnen (eller én mann til éi kvinne) på side 38 av Geir Gulliksens nye roman Tjuendedagen: — Det var bra at jeg fant deg. Bra for meg, og bra for deg også. Tenk på hvor mange andre som kunne ha funnet deg. Som er fint. Som er hengivent. Som får en til å tenke at Cage bare kan beholde alle pengene, la meg finne en som er bra, en som det er bra at jeg finner, en som også for det bra av at jeg finner. Kjærlighet over penger og arbeidslivslykke igjen. Bare at mannen (denne ene mannen i boka, ikke alle menn også utenfor den) fortsetter å snakke: — Hvor mange andre har gjort det jeg gjør med deg nå? Spør han dama (denne ene dama, ikke…) og initierer følgende samtale på sengekanten: — Ingen, tror jeg. — Ingen? Du må ikke tulle med meg. — Noen, kanskje? — Noen? — To eller tre. — Har noen gjort sånn med deg? — Ikke akkurat sånn. — Har noen gjort sånn da? — Jeg vet ikke, husker ikke. — Jeg syns du burde huske det. Jeg syns du skal fortelle meg om det. — Om alt? Vil du høre om alle? — Ja, om hver eneste én. Alle du har vært naken sammen med. Men det haster ikke vi har god tid. Og vips er det romantiske funnet, den forsvunne skatten av en bra kjæreste, blitt til noe annet. Ideen om den ene er blitt til påminnelsen om de andre, de få andre eller mange andre. Den ene påkaller seg de andre, ser vi. Vil vite om dem. Vil være som dem. Vil gjøre det samme som dem. Eller nei, ikke nøyaktig det samme som, men være klar over at det han gjør ligner, om ikke overlapper, det andre har gjort før ham, og hva er det da som skiller dem ut? De to? Hun og han? Kjærlighet? Men i så fall er kjærligheten skilt fra begjæret, eller separert om ikke annet, vaska ut av det, slik man pleide å vaske bilder ut av kamerafilm før i tida. Så er kjærlighet en en bunke fremkalte bilder, dét og dét og dét blant tusenvis av andre. Ja? Dyrekjøpte bilder sett opp mot billig begjær? Og hva er det vi kaller ufremkalte bilder? Negativer. Mhm. Men hva var det vi ikke måtte miste av bildene og negativene? Vi måtte jo ikke miste noen av dem, men hvilke av de to var uerstattelig og hvilke lot seg kopiere? Noen som husker? Gulliksen skriver: Jeg tenker meg at du reiste deg fra sengen og sto på gulvet og kjente at det han hadde lagt igjen i deg, og som noen har kalt kjærlighetens innmat, siver sakte ut av deg, og at det fortsatt var varmt, og at det ble kaldere og tynnere mens du kjente etter, at det allerede var fortynnet, slik kjærlighetens innmat visstnok alltid blir vannaktig bare få sekunder etter at en mann har lagt den fra seg i en annen kropp.

Jeg hørte noen si for ikke lenge siden at Geir Gulliksen – poeten Geir Gulliksen – er som en frontfigur å regne i den nye norske poesigenerasjonen. Hvem var det som sa det? Husker ikke. Men jeg husker jeg tenkte: fins det virkelig en ny norsk poesigenerasjon? Og kanskje burde jeg spurt Gulliksen om det da jeg traff ham mandag (22/10) for å snakke om den nye samlinga hans — Et ansikt som minner om norsk politikk — men jeg gjorde altså ikke det. Det føltes ikke som et spørsmål. Men helt greit som innledning. I stedet lager jeg et spørsmål av det sterke nærværet til særlig to ord i den nye boka — «politisk» og «ansikt» — de er med i tittelen også, sier jeg, og hva er det du vil få fram ved å insistere så veldig på et ord som politisk, for å ta det først?

Gulliksen blir stille en stund.

Les mer »