«…i samling» har i alle disse åra vært en ære forbeholdt poeter. Det er det første diktdebutanten får høre: Du, det blir ikke rare salget så du kan glemme å bli rik, det blir ikke flere damer/typer på deg heller, de foretrekker prosa og musikkfestivaler, likedan med oversettelser og internasjonal anerkjennelse: glem det, never gonna happen, men en dag, kompis, om kanskje 20 år, gir vi ut diktene dine i samling! Og det har vært nok for mange av oss. Så kommer altså Frode Grytten. Oddingen. Mannen som ga opp poesien etter første forsøk. Så kommer han med noveller i samling. Hørt på maken? 870 sider med prosa om kvinner og menn og kjærlighet og faenskap. Alt fra den første samlinga i 1986, til den foreløpig siste i 2007; 21 år med noveller; 21 år i noveller; Flamme må snakke litt med den samla mannen om det:

NØH: Å gi ut alle novellene dine i ei bok, på eit fabelaktig fat, minnar om det ein i fotballtermar gjerne kallar å gni det inn. Det skjer som regel etter at eit lag har putta og supportarane deira fyk opp i ansiktet på supportarane til det andre laget og, ja, gnir det inn. Er det tanken bak novellene i samling? Opp i ansiktet på alle andre, fram i skoa og si: SJÅ HER, DÅ! JÆKLAR!!
FG: Nja, det er vel ikkje heilt meg det der? Kanskje då eg var 22 og skulle debutere med ei diktsamling, men den boka blei jo bare ei flis, ikkje ein murstein som denne, så det var vanskelig å gni dikta inn i nokon som helst rundt meg, og eg var vel mest flau den gongen. No også. Her om dagen sendte eg ei Noveller i samling til ein kompis, frå post-i-butikk på Varden i Bergen. Og sidan det er eit relativt stort forfattarportrett på ryggen av boka, oppdaga dama bak skranken at eg var forfattaren. Ouaaa, nei, e det du som har skrevet ´an? spurte ho. Å, guuuu! Då må eg i butikken og kjøpe ‘an, nysgjerrigheten lenge leve! skreik ho ut i heile Spar-sjappa, mens køen samla seg opp bak meg. Flau då, Grytten.

Les mer » 

Vi blir visst ikke ferdige med Thomas Wolfe med det første: dette hentet fra et brev skrevet til Margaret Roberts etter at førsteboka Look Homeward, angel var endelig antatt på Scribners i New York: «I have the contract in my inner breast pocket (…) in a busy crowd I will sometimes take them out, gaze tenderly at them, and kiss them passionatley.» Og det vi av åpenbare grunner lurer på er: var det virkelig sånn? Gikk vi rundt med den første kontrakten på innerlomma og ga den heftige kyss på folketrange fortau?

Les svar fra Gunnhild Øyehaug, Frode Grytten, Aasne Linnestå, Stig Sæterbakken og Brit Bildøen.

Les mer » 

De fleste som har dukket opp i forfatterfjes-spalta til Flamme har gjort så med et ligneansikt ved sin side. Når Frode Grytten dukker opp er det med to. Men så er ikke Grytten fremmed for å heve lista når han først foretar seg noe. Det skulle ikke forundre noen som bare har én som ligner at Frode kommer trekkende med to. Og så klart: to kule karer. De skotske brødrene Craig og Charlie Reid, bedre kjent som duoen The Proclaimers og kanskje mest kjent for singelen (I’m gonna be) 500 miles, udødeliggjort av Johnny Depp og Mary Stuart Masterson i filmen Benny & Joon fra 1993. Flamme har egentlig mer sans for balladen Sunshine on Leith, hvor det blant annet synges: «While Im worth my room on this earth/ I will be with you/ While the chief, puts sunshine on Leith/ Ill thank him for his work/ And your birth and my birth.» Ikke utenkelig at en av Frode Gryttens utsatte roman– eller novellehelter kunne sagt det samme.

For dem som ikke vet det — Frode G vet det nok — så ligger Leith i skotske Edinburgh. Ei perle av en by.

Unni Lindell og Anne B. Ragde har gjort det før oss. Ari Behn likeså. De to første ble bokklubbdronninger, den siste gifta seg med ei prinsesse. Hvilken plass i det rojale hierarki oppnår flammegutta? Følg med i morgen lørdag fra klokka 22.00 og utover; da springer Flamme Forlag m/venner fra pub til pub i Lillehammer, intensjonelt i rekkefølgen Felix — Brenneriet — Rica Bar — Haakons.

Poesiopplesning langt utpå lørdagskvelden, mens stamgjestene helst bare vil lytte til hverandres øldrøs: i sannhet et merkelig rituale, nesten på nivå med julaften, Halloween og Luciadagen. Men vi lever da i multikulturalismens tidsalder? Det er lov å fylle alle tradisjoner med sitt eget innhold, ikke sant? We sure hope so.

Med oss har vi en ung gjesteartist + hundre ovnsferske utgaver av Flamme på! nr. 1/2008, festival-spesial. Bidragsytere: Silje Bekeng! Frode Grytten! Ny layout har vi også. Vær der med utstrakte hender, og vi skal legge bort all vår sjenanse i ti minutter. Kanskje femten.