Adam Bruneau har laget denne videoen til Deerhunters «Microcastle», fra plata med samme navn (som vi tidligere har mast om både her og der). På bloggen sin skriver Adam at filmen ble skutt mens han satt i et baksete på vei opp til Borestone mountain i Maine, og at de forbiflimrende høstfargene minnet han om «the rush you get at the end of this song». Heng med til 02:29, og du skjønner hva han mener.

Både låt og video minner litt om høsten vår: I august og september skjedde det lite. Oktober var vakker, men stillestående. Nå er vi midtveis i november, og plutselig går det fort-fort utforbakke: Torsdag kveld feirer vi Ole-Petter Arnebergs MEPÅNO på Revolver i Møllergata 32. I helga er vi å finne på Oslo Book Fair (såkalt: den avholdes faktisk på Lillestrøm), hvor Monica Isakstuen Stavlunds boksingel Sånn, borte lanseres lørdag kl. 15.00. Og neste helg igjen – lørdag 29/11 kl. 19.30 – gjester Flamme m/venner Poetisk sone på Torshovteatret.

Er kalendere og almanakker oppdatert? Bra. Gi oss et klemt hvis vi glemmer noe.

I’m 14 years old and i’d just like to say that Atlas Sound and Deerhunter changed my life. Your music makes me feel inspired, even when I feel terrible. This is a great performance. I hope to see you live someday, especially if you come to Lawrence, Kansas. You have inspired me to write more songs and perform more shows with my band around town. Thank you for changing my life.

(«Alex», i kommentarfeltet på Deerhunters blogg.)

Opptaket er fra Channel M, Manchester. Ellers noe å tilføye? Inspirerende bruk av gaffa, folkens.

Ingen gjørme. Ingen sørlendinger. Ingen sponsoreffekter. Ingen glisende statsråd med drita r’n'b-dame på skuldrene. Vi kan ikke få sagt ofte nok hvor fint det er på Accelerator, the thinking (wo)man’s crumpet innen livsstilskategorien «rockefestival». I fjor foregikk det meste utendørs, på plenen utenfor Stockholms universitet; i år var hele menasjeriet flyttet til Münchenbryggeriets mursteinsrøde fasiliteter på Söder. Solnedgang over Riddarfjärden, Pripps i lanken, MGMTs «The Youth» ljomende fra utescenen: Den norske delegasjonen savnet verken Toffen eller Jay-Z. Rart med det.

Klikk nedenfor for snapshots og stikkord fra konsertene til Vampire Weekend, Deerhunter, St. Vincent, Hercules & Love Affair og Battles.

Les mer » 

Har jeg noen gang vært ved Carbon Lake? Nei. Vet jeg sånn omtrent hvor den ligger? Niks. Men se på bildet: Skulle ikke du også likt å tilbringe en tidlig junimorgen ved bredden, mens vadefuglene eter frokost og sola kleber gul cellofan til alle tak og husvegger?

Fotografiet fant jeg på bloggen til amerikanske Deerhunter, som spiller på Hovefestivalen og Accelerator henholdsvis 24. og 25. juni (Flamme anbefaler å nyte bandet i sneakerstrygge omgivelser på Söder, mens resten av bydel Grünerløkka/Sofienberg foretar sitt rituelle gjørmebad med en fyr kalt «Toffen» nede på Tromøya). For alt jeg vet er det knipset av frontfigur Bradford Cox. Hans lille bruksanvisning til låta «Twilight at Carbon Lake» er i hvert fall personlig nok:

I wanted to create a song that had the melodramatic sadness of old Everly Brothers or Righteous Brothers songs but have the dissonance and catharsis of early Velvet Underground. I want the video to be a little boy playing a videogame based on Zelda in which he completes the actions described in the song. Then his dad busts into the room from off frame and grabs him by the hair and drags him into another room and beats him. This is based on a real story. It’s not some kind of sick thing i’m joking about. I wanted this song to be about the sadness of childhood.

Everly Brothers-akkompagnert familievold! Det blir ikke sårere. Det blir ikke styggere. Sporet er hentet fra Microcastles, trolig årets album ute og hjemme — la oss håpe det slippes i god tid før hjortejakta. Mer nytt fra Deerhunter kan for øvrig streames her.

Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.

Dennis Cooper er kanskje mest kjent for sine groteskt oppstablede sex- og voldsfantasier i romaner som Closer, Frisk, Try, Guide og Period — den såkalte «George Miles-syklusen». To av dem er utkommet i svensk oversettelse på Vertigo. Sjangeren kalles «queercore» og har mange fans i det beleste indie-Amerika, deriblant Deerhunters frontfigur Bradford Cox. Her hjemme har bokklubben Kursiv mirakuløst nok klart å unngå Cooper — kanskje fordi idealleseren der i gården snarere er en hyggehomo à la den evinnelig etternavnløse «riksstylist» Jan Thomas?

To mindre kjente facts om Dennis Cooper: 1) Blur-bassist Alex James er en av karakterene i Guide. Etter utgivelsen ble James invitert til å intervjue Cooper, men trakk seg halvannen time før seansen, visstnok fordi managementet rådet ham til ikke å «get near this». 2) Han er også en fantastisk poet. Høydepunkter fra denne delen av forfatterskapet ble samlet i The Dream Police, 1994 — etter dette var det stille på poesifronten fram til årets The Weaklings, utgitt i begrenset opplag på Fanzine Press (vi venter fortsatt spent på vårt eksemplar).

Hvor skal man så begynne, om man vil utgi Cooper på norsk? Disseksjon, amputasjon er for så vidt i forfatterskapets ånd — vi kvesser derfor skalpellen og snitter ut Coopers diktsyklus om fløtepusen John F. Kennedy Jr., sønn av sin far og dessuten interessant på så mange vis. Nedenfor en smakebit! Ytterligere sju dikt, etter beste evne fornorsket av undertegnede, utgis som Fº6 cirka ultimo mai.

Les mer »