En heldig bieffekt av Flammes deltagelse i McSweeney’s nr. 35 er at vi omsider blir kommentert og vurdert på Amazon.com. Ikke til forkleinelse for Bokkilden og Haugen bok, men norske leseranmeldelser er ikke helt det samme (man ser liksom for seg at omtalene på Amazon skrives av rødvinsbrisne Berkeley-studenter, mens omtalene på Bokkilden skrives av … rødvinsbrisne studenter ved Universitetet i Agder).

Status så langt? Én slakt, én lovtale. «Matt M. Martins» er generelt positiv til nummeret, men irriterer seg over «a couple of duds», deriblant «some tiny flash fictions and some post-millennial, technophilic poems that sound like love letters to the poets’ ADHD.» Ouch! Heldigvis ser «Wiggles» annerledes på saken; framfor alt virker han genuint begeistret for bidragene til Rannveig Revhaug og Ole-Petter Arneberg: «There’s a great poem written from the perspective of a Sim from the game ‘The Sims’, and a poem about combo moves from the NES classic ‘Kid Icarus’.» Når vi klikker på brukernavnene, ser vi at Wiggles har mer enn dobbelt så høy «classic review rank» som Matt, så vi velger å stole på førstnevnte.

Flammes bidrag består – som dere skjønner – av noen knøttsmå flashfictions og teknofile dikt fra Audun Mortensen, Victoria Durnak og nevnte Revhaug + Arneberg, samla under overskriften «Computer Love». I et sedvanlig eplekjekt forord elaborerer forlagssjefene Haagensen/Wold rundt fenomenet «dataprosa». Her hjemme har ingen snappa opp begrepet ennå, kanskje bortsett fra en førsteamanuensis i Trondheim. Men hei – Dave Eggers og en førsteamanuensis i Trondheim; det holder i massevis for oss.

Hvor mye har god skriving med stor selvtillit å gjøre? Kan man skrive bra om man ikke tror at man kan? Har alle fantastiske talent en naturlig arroganse heftet ved seg? Ikke ifølge gårsdagens Dave Eggers, som for noen uker siden ga ut romanen The Wild Things, basert på barneboka Where the Wild Things Are (som snart blir å se på kino!), i samtale med The Telegraph: «Også i dag, når jeg begynner på noe nytt, er jeg sikker på at jeg ikke vil klare å bli ferdig, og at det jeg skriver ikke henger sammen. The Wild Things er faktiske det første jeg har likt å skrive. Vanligvis har jeg kanskje en god dag i måneden, men med denne satt jeg og klukka hver eneste dag.» Så er kanskje løsningen for de nervøse og mest usikre blant oss, at vi skriver nye romaner av gamle klassikere?

Er det mulig å praktisere ideologikritikk etter «ideologienes død»? Gjesteskribent Arne Borge – redaktør av fanzinen Jeg! – vil i denne nye spalta utdrive de semiotiske skrømtene fra en del mer eller mindre «relevante» samtidsfenomener. Dagens tema er spillefilm.

Away We Go (regissert av Sam Mendes og skrevet av forfatterparet Vendela Vida og Dave Eggers, kjente for flere romaner og oppstarten av tidsskriftene McSweeney’s og The Believer i San Francisco) er en «indie-film». Dette forstås tjue minutter uti filmen, når den kvinnelige hovedpersonen går ut av den gamle bilen, mot det amerikanske åkerlandskap, mens en Ryan Adams-aktig sang fader inn. (Filmmusikken kan i sin helhet best beskrives som «Ryan Adams».) Hvis kriteriene for indie-film er unge, ressurssterke mennesker som «ikke finner seg helt til rette her i verden», men som til slutt «finner ut av det allikevel», mens de hører på «Ryan Adams», så kommer jeg på to indie-filmer til: Garden State og Lonesome Jim. Budskapet i disse tre filmene er det samme: Hjemmet er vårt eneste handlingsområde, og den eneste måten vi kan utgjøre en forskjell fra foreldregenerasjonen, er gjennom valg av klesstil. Indie-filmer (slik jeg altså forhåpentlig feilaktig har definert dem) forkler et konservativt budskap i en «progressiv stil».

Filmen følger paret Verona og Burt i starten av trettiåra som plutselig venter barn, og deretter legger ut på en reise rundt i Amerika for å finne ut hvor og hvordan de kan oppdra barnet. De besøker (etter min hukommelse) fire forskjellige familier som alle blir representanter for atypiske familietilværelser, og alle viser seg å være dårlige i forhold til den etablerte modellen. Vi møter de alkoholiserte foreldrene som ser på hundeløp og forsømmer barna, og det liberale venneparet i Montréal som adopterer barn fra alle verdenshjørner og tilsynelatende lever det perfekte Sound of Music-livet. (Noe vi lærer at de selvsagt ikke gjør; de er ulykkelige fordi de ikke kan føde sine egne barn, og de fører en ungdommelig livsstil over evne.)

Les mer » 

The Believer eller n+1. Må vi virkelig velge? I Flammes bokhylle står de to tidsskriftene skulder ved skulder. Men basert på hva som tilflyter en av gatepratet i New York, skulle man tro det foregikk en slags litterær presidentvalgkamp der borte: Dave Eggers eller Keith Gessen? Begeistring eller kritikk? Komikk eller politikk? Blå pille eller rød pille? Sånn omtrent.

Skismaet kan spores tilbake til første nummer av n+1, utgitt høsten 2004: Her ble miljøet rundt McSweeney’s omtalt som en «regressiv avantgarde», og stormuftien selv — Dave Eggers — beskyldt for å være obsessed with childhood (blant annet med henvisning til sistnevntes idealistiske skriveworkshop for barn og unge, «826 Valencia»: akkurat den var kanskje i tynneste laget). I tillegg inneholdt premierenummeret en artikkel av redaktør Gessen kalt «Eggers, Teen Idol», som riktignok tar utgangspunkt i en forvirret sekstenårig Eggers-stalker og hans skandaleombruste blogg, men som også etterlater «The Dave» i et nokså grelt lys. Blant annet framgår det at «folk som sto Eggers nær» holdt den unge bloggeren ansvarlig for selvmordet til forfatterens søster, Beth Eggers.

Les mer »