Stig Sæterbakkens siste roman, Ikke forlat meg (Cappelen Damm), handler om en opprivende ungdomsforelskelse. Tør vi gjette at den ble skrevet under påvirkning av radiosvisker fra forfatterens egen slyngelalder? Å nei, du. I Sæterbakkens univers er kjærligheten verken sviskete eller nostalgisk. Her er låtene som akkompagnerte romanens tilblivelse:
Backworld: The Devil’s Plaything
(fra Anthems from the Pleasure Park, 1999)
– Neofolk, som det gjerne, eller ugjerne, kalles, er nok den musikkarten jeg har tilbragt flest timer, dager, uker, måneder til sammen, de siste tyve årene av mitt liv, med å lytte til, og av alle bandene som etter hvert er assosiert med sjangeren, Current 93, Death In June og Backworld aller mest. Nebraskafødte Joseph Budenholzer, en religiøs grubler som lærte å spille gitar som guttunge av nonnene i det lokale menighetsrådet, har med Backworld bragt neofolken til sin fullkomne modenhets form. Det er utrolig vakkert, og fryktelig trist, selvfølgelig, med noe køntriaktig langt der bak, en slags lavhastighets psykedelisk kristenkøntri som skrangler avgårde ad sataniske veier, hvis det går an å forestille seg noe sånt, «The Devil’s Plaything» fra album nummer tre fremdeles en av de fineste låtene, Budenholzer med assistanse fra vokalist Connie Petruk og cellist Julia Kent, hun fra Antony and the Johnsons.
