Da norgesvennen («norgesvennen») Brandon Stosuy anmeldte Svarte Greiner-plata Knive på Pitchfork for et par år tilbake, gjorde han et poeng av at han ikke kjente Erik K. Skodvins fysiske framtoning, og at dette ga lyttingen merverdi: Faktisk hadde Stosuy nylig avslått et tilbud om en tête-à-tête med komponisten, «not out of malice, but because Knive exists so much more powerfully with nothing tangible attached to it».

Greit nok, Brandon: Contre Sainte-Beuve og alt det der. Men når det kommer til musikk av dette slaget («skrekk-ambient»? «akustisk doom»?), bidrar de antibiografiske tvangstankene bare til ytterligere mystifisering: Nettopp fordi sjangeren er full av klisjeer (overdådige kostymer, pompøse bandnavn, ukritisk sløsing med tørris på scenen: jf. Sunn O)))-konserten på Øya i fjor), var det en lettelse å gå på Svarte Greiners konsert under By:larm og oppdage at unge Skodvin rett og slett er en ganske alminnelig fyr (bebrillet, om jeg ikke husker mye feil, og med kledelig sjenert kroppsspråk).

Når det i tillegg kommer for dagen at Skodin er fan av Sally Shapiro, begynner dette å likne en musikalsk pakke man nærme seg relativt fordomsfritt – selv om Skodvins egne discolåter har byttet ut four-to-the-floor med rytmen av piskeslag, knirkende gulvplanker og vinduer som slår illevarslende i høstvinden. Nedenfor en smaksprøve: «Tunnel of Love» fra den nye plata Kappe.

Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.

Verden er ikke stor, som bestemor sa. Som mora di sa. Som tante Trude sa. Som et søskenbarn på Gjøvik sa. Men hør, folkens: I nyeste utgave av The Believer – årets musikktemanummer – er vår gamle kollega Svein Egil Hatlevik (bildet til venstre) sitert i hovedartikkelen. Brandon Stosuy (hvordan uttaler man det etternavnet?) har vært i Norge for å forske på røttene til amerikansk black metal, øyensynlig med Hatlevik som veiviser. Til gjengjeld belønnes nordmannen med artikkelens epigraf, et langt og fint sitat hvor 90-tallets satanismebølge blir fortolket som et uttrykk for politisk avstumpethet:

I think it is interesting that black metal exploded in Norway immediately after the fall of the Soviet Union, and the final demise of the idea that fighting against the bourgeoisie and capitalist conservatives, including Christianity, could be defeated by revolutionary socialism. Now there is only one strategy: Burn the churches to inflict harm. (Les resten her.)

Vi gratulerer! Selve artikkelen er litt retningsløs, synes vi, og den klarer ikke helt å riste seg løs fra det mytologiske spindelvevet rundt Varg Vikernes og drapet i Tøyengata 40. Men Stosuy er morsom når han rapporterer fra et møte med Vikernes’ medsammensvorne Snorre Ruch, som forlengst er rehabilitert og trakterer sine amerikanske gjester med «peanuts, pretzels, crackers».

Nei, norske satanister er ikke hva de en gang var! These pretzels are making me … thirsty.