Alle som er ørlite interessert pop og kapitalisme bør kaste et blikk på denne lista, som viser de mer eller mindre reelle salgstallene til Pitchforks «top 10 albums of 2009». Årets éner, «kvalitetsmessig», har ikke solgt mer enn 131.000 eksemplarer. Og nei, det mangler ingen nuller. Animal Collectives Merriweather Post Pavilion er omsatt i 131.000 – i et land med 308 millioner innbyggere. Siden januar i år. Til sammenligning har Jo Nesbøs kriminalroman Panserhjerte – «årets bestselger», iflg. en helsides annonse i gårsdagens Aftenposten – solgt 239.000 eksemplarer bare i Norge (4,8 millioner fastboende). Siden september i år.

Flere overraskelser: Dag Solstad (10.000) har bedre grep om massene enn Bradford Cox/Atlas Sound (9.500). Det fins et større marked for Karl Ove Knausgård (62.000) enn for Dirty Projectors (48.000). Og vår egen Linn Strømsborg (2.500) er fakta f. mer pop enn tUnE-YaRdS (2.100).

Hvem sa at skjønnlitteratur var «smalt»? Og popmusikk «bredt»? Mon tro hva dette vil ha å si for «hipsterens» selvbilde (hypotese: det vil svulme)? Så kan man riktignok innvende at musikkmarkedet er globalt, og at musikk dessuten spres digitalt, slik at mange flere i praksis «kjenner til» f.eks. Atlas Sounds (gode) andreplate Logos selv om de ikke har kjøpt den over disk. Men på den annen side: Vi «kjenner til» de tre første bindene av Min kamp også, og kjekler om dem i hytt og vær, selv om vi verken har kjøpt dem over disk eller lest ei linje i dem ennå. Tankevekkende, heh? Diskusjonen fortsetter i Farojournalen nr. 3/2011.

Har jeg noen gang vært ved Carbon Lake? Nei. Vet jeg sånn omtrent hvor den ligger? Niks. Men se på bildet: Skulle ikke du også likt å tilbringe en tidlig junimorgen ved bredden, mens vadefuglene eter frokost og sola kleber gul cellofan til alle tak og husvegger?

Fotografiet fant jeg på bloggen til amerikanske Deerhunter, som spiller på Hovefestivalen og Accelerator henholdsvis 24. og 25. juni (Flamme anbefaler å nyte bandet i sneakerstrygge omgivelser på Söder, mens resten av bydel Grünerløkka/Sofienberg foretar sitt rituelle gjørmebad med en fyr kalt «Toffen» nede på Tromøya). For alt jeg vet er det knipset av frontfigur Bradford Cox. Hans lille bruksanvisning til låta «Twilight at Carbon Lake» er i hvert fall personlig nok:

I wanted to create a song that had the melodramatic sadness of old Everly Brothers or Righteous Brothers songs but have the dissonance and catharsis of early Velvet Underground. I want the video to be a little boy playing a videogame based on Zelda in which he completes the actions described in the song. Then his dad busts into the room from off frame and grabs him by the hair and drags him into another room and beats him. This is based on a real story. It’s not some kind of sick thing i’m joking about. I wanted this song to be about the sadness of childhood.

Everly Brothers-akkompagnert familievold! Det blir ikke sårere. Det blir ikke styggere. Sporet er hentet fra Microcastles, trolig årets album ute og hjemme — la oss håpe det slippes i god tid før hjortejakta. Mer nytt fra Deerhunter kan for øvrig streames her.

Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.

Dennis Cooper er kanskje mest kjent for sine groteskt oppstablede sex- og voldsfantasier i romaner som Closer, Frisk, Try, Guide og Period — den såkalte «George Miles-syklusen». To av dem er utkommet i svensk oversettelse på Vertigo. Sjangeren kalles «queercore» og har mange fans i det beleste indie-Amerika, deriblant Deerhunters frontfigur Bradford Cox. Her hjemme har bokklubben Kursiv mirakuløst nok klart å unngå Cooper — kanskje fordi idealleseren der i gården snarere er en hyggehomo à la den evinnelig etternavnløse «riksstylist» Jan Thomas?

To mindre kjente facts om Dennis Cooper: 1) Blur-bassist Alex James er en av karakterene i Guide. Etter utgivelsen ble James invitert til å intervjue Cooper, men trakk seg halvannen time før seansen, visstnok fordi managementet rådet ham til ikke å «get near this». 2) Han er også en fantastisk poet. Høydepunkter fra denne delen av forfatterskapet ble samlet i The Dream Police, 1994 — etter dette var det stille på poesifronten fram til årets The Weaklings, utgitt i begrenset opplag på Fanzine Press (vi venter fortsatt spent på vårt eksemplar).

Hvor skal man så begynne, om man vil utgi Cooper på norsk? Disseksjon, amputasjon er for så vidt i forfatterskapets ånd — vi kvesser derfor skalpellen og snitter ut Coopers diktsyklus om fløtepusen John F. Kennedy Jr., sønn av sin far og dessuten interessant på så mange vis. Nedenfor en smakebit! Ytterligere sju dikt, etter beste evne fornorsket av undertegnede, utgis som Fº6 cirka ultimo mai.

Les mer »