Det var en gang i begynnelsen av det forrige årtusenets siste hundreårs sekstitall at Jack Kerouac tok seg noen dags– og ukesturer til kompis og kollega Lawrence Ferlinghettis hytte i Bixby Canyon i Big Sur-regionen av California. Ikke lenge etter skreiv han en roman om disse turene (men som en tur). Romanen heter Big Sur og er beskrevet av nevnte Ferlinghetti som en sliten, gammal roman, med en nedbrutt, innsunket, forfylla og fatalistisk Jack Dulouz — Kerouacs litterære alter ego — i hovedrolla. En mann som forsøker å overleve verdens uendelige grusomhet: «… wide awake, back to my horror which when all is said and done is the horror of all the worlds the showing of it to me being damn well what I deserve anyway with my previous blithe yakkings about all the sufferings of others in books.» Det er et velkjent tema: falne nerver og forsvunnede evner. Med velkjente størrelser som selvmedlidenhet og angst i sentrale biroller. Kerouac fant aldri ut hvor det skumle og grusomme og fryktsomme kommer fra, og hva vitsen med å leve er når døden omslutter alt.
Hvorfor nevne det? Fordi gode gamle Jay Farrar (fra Uncle Tupelo) og Benjamin Gibbard (fra Death Cab For Cutie) nettopp ga ut ei plate med låter basert på og komponert etter den gamle, slitne boka til JK. One Fast Move Or I’m Gone, music from Kerouacs Big Sur heter den, og er trist og veldig trist og oppløftende om hverandre. Åpningssporet «California Zephyr» er fantastisk reklame for å reise med tog, men ussel reklame for å leve som togrytter Kerouac: Now I’m transcontinental 3000 miles from my home/ I’m on the California Zephyr watching America roll by (toget) … I’ve hit the end of my trail can’t even drag my own body/ I’ve been driven mad for three years/ Too much fame keeps a body busy and the mind full of tears (mannen). Låta «These Roads Don’t Move» er lykkepillen på plata med linjer henta utelukkende fra de siste avsnittene i romanen, de eneste som er sånn passe happy: Something good will come of all things yet/ Simple golden eternity blessing.
