To Flamme-forfattere (Audun Mortensen, Bård Torgersen) og et Flamme-band (Rød Stær) besøkte Samfundet forrige tirsdag, ideologisk furnert med de antipoetiske skriftene til Nicanor Parra og Witold Gombrowicz. Kveldens heading: «Antipoetisk poesi» (nettopp). Det ble en ganske dynamisk seanse, om vi selv skal si det, med hyppige kostyme- og sceneskifter: Litt opplesning, litt panelprat, noen spørsmål fra salen, litt opplesning igjen, en kort pause, deretter audiovisuelt show ved Rød Stær. (Lydsjekken varte i to en halv time; på den fronten har vi fortsatt noe å lære av pønken.)
Det sies forresten om Parra – som visstnok lever fremdeles, 95 år gammel – at han pleide/pleier å avslutte opplesningene sine med utropet «jeg trekker tilbake alt!». Vi stemmer i, Trondheim, og håper det ikke blir altfor lenge til neste gang.
AM:– Hva har du gjort i dag? AM: – Vært på jobbintervju. AM: – Hvor? AM: – Subway. AM: – Hva er dine beste egenskaper? AM: – ‘Serviceminded’, ‘samarbeidsvillig men/og selvstendig’, ‘pliktoppfyllende’. AM: – Er diktene i boka Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det selvbiografiske? AM: – ~80% ‘selvbiografiske’. AM: – Hvorfor setter du ‘selvbiografiske’ i anførselstegn, og hva er grunnen til at du ofte bruker anførselstegn? AM: – a) I tilfelle ‘min definisjon’ er ulik en ‘allmenn definisjon’. Da fungerer anførselstegnene mest som ‘tradisjonelle sitattegn’ ved at en annen definisjon/et annet vokabular siteres. b) Vanligvis bruker jeg anførselstegn ved ord som jeg vanligvis ikke sier/skriver. c) For å indikere at jeg ikke refererer til den bokstavelige betydningen av et ord/uttrykk. d) For å redusere/forhindre retorisk effekt. e) For å indikere at jeg har en vag/relativ oppfatning av et begrep. f) For å gjøre setningen eller ordet morsommere/mer ‘underholdende’ for meg selv og/eller andre. AM: – Hva refererer ‘selvbiografisk’ til i dette tilfellet? AM: – At jeg har brukt meg selv som modell for å skape en karakter, samtidig virker det som ‘jeg’ er en karakter jeg ‘skaper’ konstant ved å bruke ‘meg selv’ som modell. AM: – Hva tenker du på nå? AM: – ‘Karrieren min’, ‘litteratur-Norge’, ‘Karl Ove Knausgård’, (om/når jeg skal slette/ta en pause fra) bloggen min, Klassekampens bokmagasin, Dagbladet Fredag, Morgenbladet, ‘Jan Erik Vold 70 år’, ‘Bendik Wold 30 år’, ‘John Carew 30 år’, ‘Thomas Dybdahl 30 år’, ‘The Game (rapper) 30 år’, ‘de store debutantdagene’ på Litteraturhuset, ‘Karl Ove Knausgård’. AM: – Hvordan føler du deg nå? AM: – Som en ‘gonzo-journalist’ ‘omringet av Ikea’.
Nedenstående «mikroessay» ble framført av forlagsredaktør Wold under lanseringen av F°42, Audun Mortensens Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det,sist onsdag. En cut-up-versjon kan sees her. Det fins flere helsetninger i tekstversjonen, men den er antagelig en god del kjedeligere.
Anførselstegn i nordisk litteratur – fra Grundtvig til Audun Mortensen
Hva er et anførselstegn? I skriftkulturens barneår fantes de ikke. I tidlige bibelutgaver ble sitater skilt ut ved å foranstille talerens navn. Seinere ble direkte tale gjerne satt i en annen skrifttype. Den tidligste bruk av anførselstegn tilskrives gjerne renessansehumanisten Francesco Filelfo, som i sin utgave av Arisoteles’ verker fra 1483–1484 markerte sitater med skråstilte dobbeltstreker i venstremargen.
Fenomenet spredde seg så etappevis nordover, som vanlig via Tyskland, hvor anførselstegnene først gikk under den latinske betegnelsen «hypopleroma» (Jak. Mentel, 1650). Snart oppsto heldigvis en folkeligere variant – «Gänßaugen», altså gåseøyne, som u-heldigvis ble utkonkurrert av det ikke fullt så presise «Gänsefüßchen», «små gåseføtter». Men det kunne gått verre: Også alternativet «Hasenörchen», bokstavelig «små hareører», ble veiet og funnet for lett. «Gåseføtter» er den foretrukne variant i tyske ordbøker i dag.
Fire debutanter på Flammes høstliste i år, samt en tobakksglad russer, en begjærlig danske, en lykkelig svenske og det sedvanlige singeldryss. Her får dere filmversjonen av spetakkelet, folkens. Vel bekomme. Og: god bokhøst.