Årets Brit Awards gikk av stabelen i går. Vi satt selvfølgelig klistret. (Vi satt selvfølgelig ikke klistret.) Liam Gallagher kylte visst en statuett fra scenen. Lady Gaga skiftet kostyme åtte ganger. Nominasjonen av Animal Collective viste seg å være en «tom gest». Gjesp. Det eneste vi har festet oss ved i nyhetsdekningen, er denne avsløringen av fjorårets bordplasseringer. Som folkene på Popjustice påpeker: «In some ways the list of seated attendees says more about the state of the British music industry than the actual list of winners.»

Klikk her for arrangørens samvittighetsfulle fordeling på «platinum» og «gold tables» (hvor ble det av sølv- og bronsebordene?). Def Jam har ett bord; Mastercard har tjueseks. Og så videre. Vi merker oss ellers at bord H7 er forbeholdt «Arrogant Behaviour». Er dette et firmanavn, eller dreier det seg om stambordet til brødrene Gallagher?

Alle som er ørlite interessert pop og kapitalisme bør kaste et blikk på denne lista, som viser de mer eller mindre reelle salgstallene til Pitchforks «top 10 albums of 2009». Årets éner, «kvalitetsmessig», har ikke solgt mer enn 131.000 eksemplarer. Og nei, det mangler ingen nuller. Animal Collectives Merriweather Post Pavilion er omsatt i 131.000 – i et land med 308 millioner innbyggere. Siden januar i år. Til sammenligning har Jo Nesbøs kriminalroman Panserhjerte – «årets bestselger», iflg. en helsides annonse i gårsdagens Aftenposten – solgt 239.000 eksemplarer bare i Norge (4,8 millioner fastboende). Siden september i år.

Flere overraskelser: Dag Solstad (10.000) har bedre grep om massene enn Bradford Cox/Atlas Sound (9.500). Det fins et større marked for Karl Ove Knausgård (62.000) enn for Dirty Projectors (48.000). Og vår egen Linn Strømsborg (2.500) er fakta f. mer pop enn tUnE-YaRdS (2.100).

Hvem sa at skjønnlitteratur var «smalt»? Og popmusikk «bredt»? Mon tro hva dette vil ha å si for «hipsterens» selvbilde (hypotese: det vil svulme)? Så kan man riktignok innvende at musikkmarkedet er globalt, og at musikk dessuten spres digitalt, slik at mange flere i praksis «kjenner til» f.eks. Atlas Sounds (gode) andreplate Logos selv om de ikke har kjøpt den over disk. Men på den annen side: Vi «kjenner til» de tre første bindene av Min kamp også, og kjekler om dem i hytt og vær, selv om vi verken har kjøpt dem over disk eller lest ei linje i dem ennå. Tankevekkende, heh? Diskusjonen fortsetter i Farojournalen nr. 3/2011.

Burde Animal Collective søke kollektivt medlemskap i Oulipo, evt. undergruppa Oumupo? Det er den siste låta deres, «What would I want sky», som tilskynder spørsmålet. At bandet står for harmonisk og rytmisk innovasjon, visste vi allerede. Den sanglyriske nyskapingen har foreløpig ikke vekket like stor åtgaum. Men se bare hva som foregår på «What would I want sky»: Låta inneholder en sample fra Greatful Dead-sporet «Unbroken Chain». Gjennom cut-up blir originalens «willow sky, whoa I walk and wonder why» redusert til «whoa I walk an-sky», som for et uoppmerksomt øre kan låte som «what would I want sky».

Låtas tittel er m.a.o. – og nå snakker vi ouliposk – en homofon, en ordklynge som uttales (noenlunde) likt som en annen, men har ulik betydning. Homofoni er et vanlig innslag i barnlige ordleker: Jan Erik Vold forteller i et essay at Tarjei Vesaas ble kalt «geita» som barn, fordi fornavnet hans – når det uttales fort, mange ganger etter hverandre – får lydlikhet med «geitar». Et kjent popkulturelt eksempel er den gåtefulle Beatles-låta «Norwegian Wood», som straks gir mer mening hvis tittelen forstås som en homofon for «Knowing she would».

Animal Collective benytter seg av samme triks i «Brother Sport», sistelåta på Merriweather Post Pavilion. Imperativet «Support your brother» låter nettopp som «Brother Sport» når det repeterers raskt. Eller vice versa. Hva Noah Lennox faktisk synger, vet han bare selv.

Det verste og det beste med Animal Collective, presentert på 2 min. og 27 sek.: Først lyden av en kontingent californiske hasjhipstere som prøver å signalisere tilbakelent entusiasme med tilrop av typen «fuck yeah», «fuck yeah» og, eh, «fuck yeah». Så, ca. 1:55 ut i opptaket: Lyden av de samme gjøkene som går fullstendig bananas når refrenget setter inn.

Så mye for den desinteresserte coolness. Videosnutten er bare seks dager gammel; i kveld spiller dyrekollektivet på Rockefeller – og det er ikke utsolgt.

Barndom og nostalgi er fellesnevnere i mye indierock. Kombinasjonen har avfødt en pen rekke musikalske storverk i spennet mellom «Penny Lane» og Boards of Canadas Music Has The Right to Children. Men tematikken kan iblant bikke over i ren infantilisme og antirasjonalisme (jf. The Boy Least Likely To: «I’m happy because I’m stupid»), og må vel også ta skylda for at indiemoten forutsigbart pendler mellom for små og for digre plagg (h.h.vis klær man har vokst fra og klær man har arva fra storebror/storesøster).

Lenge mistenkte jeg Animal Collective for å målbære en liknende primitivisme. Bandet har gjort «the childlike yelp» til foretrukket vokalmodus for en hel generasjon unge rockere, og diskografien anbefaler – i hvert fall tilsynelatende – at vi snarest vender sivilisasjonen ryggen (Spirit They’re Gone, Spirit They’ve Vanished), samler oss rundt et leirbål i skogen (Campfire Songs) og imiterer dyrelyder mens vi eter store blingser med nyrørt syltetøy (Strawberry Jam).

Les mer » 

Hvilke forbindelser Google kan avsløre på en trøtt mandagsmorgen! Hva er f.eks. linken mellom frimerkene ovenfor og det nye albumet til Animal Collective? Jeg hadde ikke peiling for tjue minutter siden, men hør: Stikkordet er «optisk illusjon». Figurene er tegnet av svensken Oscar Reutersvärd (1915–2002), penrosetriangelets far og pionér uti op art (ikke å forveksle med pop art). Reutersvärd etterlot seg mange tusen slike «umulige figurer», og ble i 1982 hyllet av sitt hjemlands postvesen med denne frimerkeserien.

Og Animal Collective? Coveret til Merriweather Post Pavilion ser slik ut, og likner altså på noe Bridget Riley kunne ha malt. Det friske fargevalget gjør det dog mer nærliggende å tenke på japanske Akiyoshi Kitaoka, som ikke er kunstner, men psykologiprofessor ved Ritsumeikan-universitetet i Kyoto. Hans fargesprakende nettside inneholder hundrevis av roterende, bølgende og buktende figurer til generell forlystelse og/eller innsparinger på hvermannsens LSD-budsjett. Men OBS: «If you start feeling unwell when using this website, immediately cover one eye with your hand and then leave the page. Do not close your eyes because that can make the attack worse.»

(Har Animal Collectives norske distributør gjort en risikovurdering av situasjonen? Helsemyndighetene vil neppe se blidt på en plutselig bølge av epileptiske anfall mellom reolene på Platekompaniet.)