I siste nummer av livsstilsbladet Interview innrømmer skuespiller Natalie Portman at hun var redd for smurfene da hun var liten. Fordi skurken, Gargamel, var så skummel. Og ja, han var jo det. Kanskje fordi han hadde en katt som medsammensvoren? Katter er jo så snille og her har Gargamel lokket også dem over til the dark side. Fælt. Men Flamme hadde ingen vansker med smurfene i formative år (vi skylder kanskje Geir Børresen en takk?), men Fraglene innrømmer en av oss (B) og de største dukkene i Muppets den andre (N), begge deler underholdning gone bad. Hva med andre i mer eller mindre samme aldersgruppe? Hva var det som holdt kidsa våken den gang da?

Les svar fra John Erik Riley, Ingrid Olava, Gunnhild Øyehaug, Olav Østrem og Anders Bortne.

John Erik Riley (redd for det meste)

— Jeg var vel redd for det meste, mener jeg å huske. Riley var i det hele tatt en nevrotisk og skvetten liten pjokk. Jeg var redd for atomkrig, bensinkrise, orkaner, tornadoer, klapperslanger, bilulykker, gift i godteri, barberblader i epler og så videre.

Ikke minst var jeg redd for Chris Brown, landsbyens store skrekk, som terroriserte alle jeg kjente. Chris var tilfeldigvis også bestevennen min. Det kom godt med når andre måtte skremmes vekk, men var ikke fullt så nyttig når det bare var oss to. Jeg husker spesielt en hendelse i Maine, da vi spilte forskjellige spill i skolegården, klinkekuler. En gutt jeg ikke husker navnet på var rasende god og klarte å rane til seg den ene fjonge kulen etter den andre — purie, clearie, tigereye og alle de andre. Til slutt ble jeg så fortvilet og løp til Chris Brown med kanskje mitt livs beste replikk (som jeg ikke forsto ironien i da). — Chris! ropte jeg, gråt jeg. — I lost all my marbles! Chris banket opp utfordreren, klinkekulene ble ranet tilbake, balansen var gjenopprettet.

Men det virker som om Flamme først og fremst spør om mediemessige skrekkscener. Og i så fall kan jeg nevne flere ting i fleng. Tydeligst er første møte med filmen Bambi, som ble avsluttet nokså tidlig idet moren til Bambi forsvant. En scene i originale Charlie og sjokolade fabrikken, med cornycampy Gene Wilder!, gjorde også inntrykk. Violet blir forvandlet til et digert blåbær og sugd opp i et digert plastrør. Aj! Dernest kommer alle naturdokumentarene, spesielt en om sjøskilpadder. Dokumentaren var en favoritt, den beste jeg hadde sett, med verdens søteste dyr i hovedrollen. Men så fikk jeg et innblikk i hvor mange sjøskilpadder som overlever det første leveåret. Jeg så bilder av fugler som stupte ned, jagerflyaktig, og fanget sjøskilpaddene, en etter en. Mommy, turn the television off!!! National Geographic hurt my face!!!

Verst var likevel Darth Vader i originale Episode IV. Scenen der Vader kveler en mann bare ved å holde opp fingrene og knipe dem sammen ligger lagret i reptilhjernen, som en preprogammert fobi. Det hører forresten med til historien om Chris Brown at når vi lekte Star Wars, spilte han ofte Darth, jeg Luke.

Gunnhild Øyehaug (kva var det Vibeke Sæther eigentleg holdt på med?)

— Eg var redd Karius og Baktus. Dersom eg ser Karius og Baktus på tv, klarer eg å hugse korleis det var å sitje bak far min sin rygg og sjå på dei, eg brukte å gøyme meg bak hovudet hans dersom det blei for skummelt. Mitt første mareritt som eg kan hugse handla om Karius og Baktus og korleis dei drog meg i kvar si retning så eg vart delt på midten. Eg var òg redd Vibeke Sæther sin forferdeleg skræmande klovnefigur med overdrive trist ansikt, eg trur det var pedagogisk leik med geometriske former dette programmet søkte å lempe oss stille inn i. Inni dette programmet var også ein høg skrapelyd som eg meiner kom når ei disse eller humpe eller kva det no heiter gjekk opp og ned, og denne skrapelyden skapte sterk angst hos meg. Musikken òg. For eit forferdeleg program, alt i alt! Eg var også litt redd Nelson, eller stemma til Nelson, i Pernille og herr Nel.. var det det det heitte? PERNIIIIILLLØØØ! HERR NEEEELSOOON! Kaldt nedover ryggen!

Anders Bortne (den svenske kokken var kannibal)

— Muppeshowet jeg også. Gråt av skrekk hver gang Muppetlåta satte i gang. Jeg hadde mareritt om Animal og trodde at svenskekokken tilberedte mennesker. Jeg glemmer aldri at det store trollet, som egentlig bare var en mansize versjon av Animal, hadde en svær underleppe som unstanselig beveget seg opp og ned med to svære hoggtenner og gule øyne. Eller de to zombielignende mutantene i smoking. Eller den blå tjukkasen med det nifse smilet, som kun dukka opp i introen men som jeg satt og venta på skulle dukke opp hele tida. Jeg tror barn traumatiseres av det som til enhver tid går på barne-TV og at en seriøst burde vurdere å stimulere småfolk med roligere ting. Smurfene husker jeg som ganske milde greier, men der satt altså mindreårige og pintes av det også.

Olav Østrem (dukketeater og fiktive troll)

—Spurte Moder’n i går. Og det var en del jeg ble skremt av: Tor Åge Bringsværds «Det blå folket» på tv, ei dukketeateroppsetning av «Østenfor sol, vestenfor måne» og en svensk tv-serie fra et sted jeg kalte Laskentresk (har sjekka på nettet og skjønner ikke hva/hvor dette er?). Felles for de tre kulturopplevelsene er at foreldra mine ikke skjønte hvorfor jeg ble redd. Da sistnevnte serie gikk på tv, sprang jeg visstnok bort i trappa der jeg lå og holdt meg for ørene helt til programmet var ferdig. For egen maskin kan jeg huske at jeg var redd for det fiktive trollet som bodde i kjelleren vår. Trollet var min ti år eldre brors oppfinnelse og han hadde gitt det navnet Nikken Trollen. Han ble etter hvert som et familiemedlem og noe mine eldre brødre stadig utfordret meg til å oppsøke i kjelleren. Som å se en skrekkfilm altså. Du kan unngå det, men blir likevel tiltrukket av muligheten for et deilig grøss.

Ingrid Olava (hjelper visst å snakke om det)

—Hm. Jeg var redd for kjempen i «Jack og bønnestengelen». Øynene inni maleriet i Brødrene Dahl. Spøkelseshistoriene «Den røde hånda» og «Dukka med de lilla neglene». Spøkelser generelt. Vulkaner. Mumier. Jordskjelv. Rulleskøyter. Kommer ikke på mer. Men er ikke lenger fullt så engstelig.

Boka til Monica kjøper og leser du utdrag fra her.

I 2005 debuterte forfatter og musiker Anders Bortne med romanen Et Bra Band. Nå er han aktuell igjen med novellesamlinga Natt’a der oppe, natt’a der nede. Som vil si, er det første jeg sier til ham, at du nå har skifta sjanger igjen. Fra platene opprinnelig, til romanen, til novella. Og hvordan har det vært? La du veldig merke til fartsdumpene?

AB: Det har vært mye mer tidkrevende enn sista gang. Det sier kanskje mer om debutromanen enn den nye boka… (vi ler)… Men det var slik at ideene kom i mer ferdig utgave, kan du si. De kom med sin egen fasit. Jeg bare visste hvordan de skulle — hvordan de måtte — bli. Og det førte til masse flikking. Detaljarbeid. Alt for å gre hårene samme vei. Få ting til å virke sammen.

NØH: Hva slags type ideer ligger i novellene dine?
AB: Jeg ville at alle skulle ha ganske sprøe, litt ekstreme anslag. Det var den opprinnelige ideen til samlinga. Men så — etterhvert som jeg begynte å jobbe med de forskjellige historiene — ble det til at normale elementer som handlende mennesker fikk være med… (vi ler igjen)… for ikke å miste leseren. For min del går det tilbake til skolestilen den gang da. Jeg var liksom Roald Dahl–kiden i klassen, som likte å skrive ufo–historier og den slags.

NØH: Men kan man klistre andre merkelapper på dem i tillegg til det uvante og surrelle? Politiske, for eksempel?
AB: Du tenker kanskje på åpningsnovella nå?
NØH: «Renover min Familie!», ja.
AB: Jeg er enig i at den er ganske samfunnsrefsende, men det blir egentlig med den. Resten av boka består mer av utrolige og absurde historier. Jeg har villet bort fra verden. Mer inspireret av film og tegneserier enn samfunnsrefs. Superheltserier, for eksempel. «Iskalde grøss» var noe av det jeg likte best å lese som guttunge. Så kom Roald Dahl, Ray Bradbury og Bing & Bringsværd. Sprø ting. I motsetning til den moderne norske novella som — selv om den holder et veldig høyt nivå — er mer eller mindre hjemsøkt av det hverdagslige og nedtona. Det begynner som regel med en telefon som ringer eller at noen nikker til deg på gata. Så gjør en fyr en eller annen bitte liten handling og så får han hodet fylt av tanker. Jeg har villet slå i stykker denne hverdagen, men på en ordentlig måte. I novella «Judith» blir for eksempel Oslo og resten av verden invadert av zombier. Vår mann blir løpende rundt i et forsøk på å redde seg selv. Han mister kontakten med familien og ender opp på et gjemmested sammen med ei fremmed jente. Som han får følelser for. Og så videre. Den samme gamle historia egentlig, men med helt andre — helt uvante — omgivelser. Du kan kanskje se noe av det samme i en roman som The Road av Cormac McCarthy, ingen sammenligning for øvrig så klart… (vi ler)… eller novellene til George Saunders.

NØH: Hvordan har det vært med egen hverdag mens du har jobba med «Natt’a der oppe…»?
AB: Det har vært fint. Det har vært greit. Men hverdagen vant til slutt. Den gjør alltid det.

Fra «Judith»: BK tråkket på gassen. Joggemannen reagerte ikke. Han ble stående til vi traff. Det smalt i understellet og bilen gjorde et byks. Jeg kastet et blikk i speilet og rakk akkurat se joggeren reise seg før vi rundet hjørnet.
— En av dem, sa BK.