Det har vært mye mas om de blodige sluttscenene i Lars von Triers Antichrist, som visstnok fikk Dagblad-journalist Gjermund Jappée til å BESVIME under pressevisningen i Cannes (selv om Jappée kjapt harpunerte sin egen vinkling ved å tilføye at han «bare hadde rukket å spise en bagett det siste døgnet»). Mon tro, da, hvordan den tapre kulturskribent ville ha reagert på 2 dikt om modernitet av Álvaro de Campos (alias Fernando Pessoa)? Knuste testikler er nemlig bare barnemat mot de pinslene Campos utmaler i «Triumfode» og «Maritim ode». I førstnevnte drømmer dikter-jeget om å bli kasta inn i fyrkjeler og tranchert av passerende tog; i sistnevnte fantaserer han om «å vere, i min passive kropp, alle kvinners kvinne/ som vart valdteken, drepen, lemlesta, skoren opp av piratane!».

Slikt bør selvsagt ikke leses på tom mage. Men hva betyr seksualvolden hos Campos? Og hvordan går det an å bli penetrert av selve, eh, moderniteten? Vi slo av en e-postprat med gjendikter Øystein Vidnes, som har grublet over slike spørsmål i en årrekke.

FF: Hvordan vil du karakterisere Campos’ seksualitet i disse diktene, Øystein?
ØV: Ja, kva skal vi kalle det? På den eine sida er det naturlegvis ei form for masochisme, men denne masochismen er meir enn berre seksuell. Campos skriv om ønskjet om å bli «opna heilt opp, gjord gjennomtrengeleg». Han vil at alt skal trenge gjennom han. Som han skriv mot slutten av «Triumfode»: «Tidsalderen min er stempla på alle fakturaene,/ Og eg føler at alle brev frå alle kontor/ Burde vere adresserte til meg». Han vil vere der det foregår, han vil vere sjølve staden der det foregår. Han lengtar etter identitet, kunne ein seie, ikkje «sin eigen» identitet, men alle sin identitet, alt sin identitet. Han lengtar bokstavleg talt etter å vere identisk med alt, og han dreg det endå lenger: For å oppfylle sin eigen lengt, skriv han, ville han «måtte vere Gud, Guden til ei motsett tru,/ Ein monstrøs og satanistisk Gud, ein Gud for ein blodets panteisme».

Les mer » 

Vi er ikke blaserte. Ennå. Det er fortsatt like moro slash nervepirrende å få en kasse nye bøker inn på kontoret, signere på den krøllete leveringslista med budets evig defekte kulepenn, lete febrilsk etter kontorsaksa (hvor er du når vi trenger deg?), flerre opp plaststrips og gråteip og forsiktig, forsiktig løfte ut de første eksemplarene – viktig her å unngå fingermerker/sikleflekker! –, for så la øynene flakke nervøst over omslag, rygg, kolofon, deretter sidelangs på jakt etter trykkfeil, typografiske blundere, grumsete bildegjengivelse, feilpaginering, feilparkering, feilernæring etc. etc. (på dette tidspunktet pleier Haagensen skremme sin kollega med et utrop av typen «skrives Ondaatje med tre a-er?», så Wold kvepper til og nesten svelger sin egen tunge – slår heller aldri feil).

Ritualet ble gjentatt – punkt for punkt – i går ettermiddag. Denne gang med tre forskjellige bøker i eska, ergo tredoblet nervepirr:

• F°31 – Michael Ondaatje: 13 dikt om familien, konsist gjendiktet av Espen Stueland.
• F°32 – Álvaro de Campos / Fernando Pessoa: 2 dikt om modernitet, hysterisk gjendiktet av Øystein Vidnes.
• F°33 – Sonja Åkesson: 11 dikt om einsemd, post-post-ironisk gjendiktet av Gunnhild Øyehaug.

Og barna framstår ganske velskapte, synes vi. Det dreier seg altså om tre første titlene i Flamme Forlags gjendiktningsserie – som lanseres på Lillehammer, Søndre Park, Paviljongen, fredag (i morgen!) kl. 16.00. Det blir opplesning ved Espen Stueland, Øystein Vidnes og superreserve Ragnfrid Trohaug. Sees der.