I et intervju fra 1994 får Stina Nordenstam spørsmålet: «Bryr du deg om hva kritikere sier om platene dine? Ville du latt dårlig kritikk påvirke deg?» Hun svarer: «Så absolutt. Men ikke sånn at jeg hadde begynt å synge annerledes. Jeg hadde antagelig … bare sluttet å synge.» Tredve år før det igjen, i 1964, spør Philip Larkin seg selv følgende (i intervju med John Betjeman): «Jeg lurer på om kritikerne er klar over at forfatteren som regel er enig med dem: og at det du skriver er så avhengig av hva slags menneske eller person du er, og hva slags miljø du lever i, at du ikke egentlig velger hva slags poesi du har lyst å skrive, du bare skriver de diktene du må skrive – og kan skrive.» Så har du Jonathan Franzen som visstnok ikke leser kritikk. Og Karl Ove Knausgård som «leser noen, men prøver å unngå det.» (til Fedrelandsvennen) Og Maria Mena som gir blanke: «Jeg leser ikke anmeldelser. Det som betyr noe for meg er hva fansen synes.» (til Dagbladet) Og gode gamle Madonna: «Kritikerne har avskrevet meg de siste 20 årene. Det er ikke noe nytt. Bryr jeg meg om hva de sier? Nei, og jeg leser ikke anmeldelser.» (til The Radio Times) Så hvordan vet hun at de har avskrevet henne, kunne man kanskje sagt. Menmen. Vi har alle vårt. Og noen av oss får kritikk. Og noen gir den. Og noen tar den. Hvor passer du inn?