Til alminnelige så vel som ualminnelige tider har det blitt diskutert hvorvidt skjønnlitteraturen er best når den inkluderer eller når den økonomiserer: en krangel som i etterkrigsamerika ble kalt the Leaver Outers vs. the Putter Inners — og som for så vidt blir kalt det ennå — og som for så vidt ruller og går i beste velgående den dag i dag — og som vi får et lite hverdagsgløtt inn i på de første sidene av Helen Weavers memoar og epokebok, The Awakener, fra tida si sammen med gjengen/klikken som siden skulle bli kalt Beatgenerasjonen. Denne begynte klokka sju på mårran en søndag i november da Allen Ginsberg, Jack Kerouac (to putter inners av verste/beste sort) og kompani står på døra hennes, nettopp hjemme fra Mexico, haika hele veien, og egentlig kompis med samboeren (het Helen også hun) og invaderer stuen hver sine ryggsekker og soveposer. I første samtale med Kerouac spør han henne hva hun syns om helten Thomas Wolfe og Weaver svarar at «joda, jeg liker Thomas Wolfe, men han ville skrevet bedre om han skrev mindre, han manglet disiplin og var heldig som hadde en så god redaktør som Maxwell Percy, Henry James derimot …» Kerouac er lidenskapelig uenig og kommer med det på noen måter oppsiktsvekkende utsagnet: «en god forfatter trenger ingen redaktør, skriving kommer fra Gud og så fort du har skrevet noe ned er det en synd å redigere det.» Et interessant utspill, JK, og et som ville gjort jobben vår her på Flamme veldig mye enklere, om ikke: overflødig.