Er det mulig å praktisere ideologikritikk etter «ideologienes død»? Gjesteskribent Arne Borge – redaktør av fanzinen Jeg! – vil i denne nye spalta utdrive de semiotiske skrømtene fra en del mer eller mindre «relevante» samtidsfenomener. Dagens tema er sport.

I løpet av forberedelsene, de 9,58 sekundene og minuttet etter Usain Bolts hundremeterrekord for noen dager siden, snakket NRK-kommentator Steinar Hoen to ganger om Bolts «markedsverdi», i tillegg til å påpeke at publikums billettinnkjøp hadde vært «vel verdt prisen», ettersom Bolt «leverte varene». Handelsmetaforene og markedsorienteringen ble dessuten ytterligere bekreftet av Bolts berømte til-værs-pekende armpositur, som både ble utført av ham selv og dessuten simulert som en vare på tribunen, i form av skumgummiarmer, «Bolt arms».

På Wikipedia kan man lese at Steinar Hoen etter høydehopperkarrieren har jobbet som aksjemegler og nå driver et investeringsfirma. Derfor var det ikke ex-idrettsutøveren (og europamesteren) som kommenterte på statskanalen, men investoren, som så åtte aksjer springe oppover hver sin bane og øke sin markedsverdi proporsjonalt med hastigheten.

I essayet «Virkelighetseffekten» ser litteraturteoretiker Roland Barthes på de «ureduserbare restene» (blant annet i Flauberts realistiske romaner) som «virkelighetsreferenter» som tilsynelatende er «unddraget fortællingens strukturelle semiotik». Disse er derfor beslektet med beskrivelsen (referansen), og ikke betydningen (metaforen/symbolet). Beskrivelsen av barometeret på pianoet i Madame Bovary betyr ingenting, dens funksjon er kun å si: «Jeg finnes, jeg refererer til virkeligheten, jeg er virkelig.»

Steinar Hoens fortelling om Bolts hundremeter har i motsetning til den realistiske romanen ingen ureduserbare rester, ingenting som evner å referere til virkeligheten; språket hans er fanget i markedets symbolske orden. Hoens daglige omgang med abstrakte verdier må ha gjort det vanskelig å erfare noe vi tradisjonelt har oppfattet som høyst virkelig: kroppenes kamp i den olympiske ånd. Men alt som foregår på banen får betydning for Hoen, i form av (aksje-)kurs.

Allikevel bør vi ikke dømme Hoen hardt. Med sin virkelighetsfjernhet nærmer han seg trolig moderne toppidrett på den mest presise måten. Den ekstreme spesialiseringen og kompetansen, som gjør det mulig bokstavelig talt å pumpe opp muskel for muskel (tenk på hvordan illustrasjonene på treningsapparatene markerer med rødt hvilken minimal del av kroppen som styrkes om man bruker apparatet tilstrekkelig tungt og lenge), og dessuten måle effekten underveis og etterpå, reduserer alle muligheter for tilfeldigheter og spill. Anatomien har visket ut den «ureduserbare resten» som fantes i Olympia for 2000 år siden, og kanskje også i Helsinki for 15 år siden (Hoens EM), så når Jamaicas idrettsminister Olivia Grange sier at «Jamaica er verdens sprintfabrikk», skal vi forstå det bokstavelig: en fabrikk som «leverer varene», som omsettes og reinvesteres og er «vel verdt billetten».

Symptomatisk nok gikk det i fjor en slags «diskusjon» på The Guardian om hvorvidt Bolts «stil» – som innebærer at han ofte feirer før han har løpt i mål, og dermed taper hundredeler – er et uttrykk for en «ukuelig individualitet», eller om han er absorbert inn i en mediert showbiz-virkelighet (som en merkevare). I så fall har varen fra Jamaica Sprint Factory™ fått en uventet merverdi: «underholdningsartikkel». Det er både vanskelig og lite interessant å spekulere på hva som faktisk er tilfellet (altså hva som er Bolts intensjon), men i Hoens fortolkningsunivers får armene i hvert fall en helt klar betydning, de er absolutt ikke et ureduserbart glimt av virkelighet, de passer inn. Slik gir alt mening for Steinar Hoen; ikke gjennom idrettens uforutsigbare spill, men gjennom markedets logos.