Vidar Kvalshaug, ukas gjest i soundtrack-spalta, skriver: «I tillegg til at disse låtene har vært små hjelpere under arbeidet med min siste novellesamling Den første av dine aller siste sjanser (Gyldendal), er fellesnevneren at de kommer fra plater med relativt hårete omslag.» Småbildene nedenfor yter dem kanskje ikke rettferd, men skitt au. Her er Vidars spilleliste:
Bruce Robison: When It Rains
(fra EP-en It Came From San Antonio, 2007)
– Sommeren sjuognitti satt jeg på kjøkkenet i et ubebodd hus på Averøya og skrev roman. Broren min kom innom, vi kokte morgenens krabbefangst innendørs. Vinduene dogget ned og vi spilte denne historien. Bruce er broren til Charlie Robison som er gift med halve Dixie Chicks, men en langt bedre skriver og sanger. Han har en kul Austin-attitude med et hint av Texas flavour og en åpenhet for visens kompleksitet og måter å skrive på. Teksten er av den typen som angår minst halvparten av personene jeg har med i boka.
Herbie Hancock: Maiden Voyage
(fra Maiden Voyage, 1965)
– En av de aller første jazzplatene jeg kjøpte, og hele skiva stråler. I åpningskuttet setter Hancock det nokså hardføre refrenget med piano et par runder. Freddie Hubbard har aldri spilt bedre og holder hele bandet i melodien. Så drar George Coleman av seg et ømt flash med tenorsaksofonen som blir et tema nr 2. Hans første blås i denne låta er hva jeg forsøker å la fortelleren være i novellene: en som styrer i bunn, men som lar andre spille ut de røffe partiene.
The Eagles: Lyin’ Eyes
(fra One of These Nights, 1975)
– «Den er fin den», sier han og lar hånda gli over låret mot volumknappen. «Husker du den sangen?». Dette er fra tittelnovellen. Paret sitter i bil. Stemningen er svært anspent og han prøver å myke opp med noe de begge husker fra tider da forholdet kanskje var bedre. Låta jeg tenkte på mens jeg skrev denne scenen, var «Lyin’ Eyes» av The Eagles. En klassisk Frey/Henley-komposisjon som sitter jævlig godt i øret, men om man lytter til den lange fortellingen, er det en helt annen og langt mer brutal låt enn det høres ut som når den surrer tilforlatelig på en bilradio.
Johnny Cash: Highway Patrolman
(fra Johnny 99, 1983)
– Underkjent plate i et nokså svakt tiår for Cash, men tolkningen av Bruce Springsteens udødelige Kain og Abel-fortelling har gått igjen i alle mine bøker. I en av novellene er det to brødre, én er overgriper, den andre politimann. Jeg ville utforske hvor langt brødre strekker seg for hverandre og utsatte dem begge for betydelige prøvelser. Terje Thorsen på Tronsmo har sagt at å høre Cash’ versjon var «som å få et lastebillass med gammeltestameter i hue». Dette er også låta som Sean Penn laget filmen Indian Runner over.
Bill Evans: Gloria’s Step
(fra Sunday at the Village Vanguard, 1961)
– I alle år har jeg trodd at George Jones hadde de beste dagen-derpå-sangene, inntil jeg åpnet opp for at Bill Evans fikk krype opp ved siden av ham. Søndag er av og til en mulighet for et par timers skriving. Basslegende Scott LaFaro skrev denne låta og den ble hans siste innspilling. LaFaro døde ti dager senere. En cool klassiker for alle livets søndager og mulighetene de gir.