Henning Næss debuterte i fjor med diktsamlingen Før solen blir en skygge av seg selv, men foretar et kjapt sjangerskifte i og med høstens novellesamling Sure druer (Wigestrand forlag). Så vidt vi kan forstå sogner han fremdeles til retrogardismen – en litterær krets som ikke har altfor mange berøringspunkter med Flamme, for å si det mildt (skjønt vi deler deres frustrasjon over mye skandinavisk samtidspoesi). Men Henning er en gløgg fyr og en stødig skriftleverandør, og som sådan mer enn kvalifisert til å gi sitt besyv i føljetongen «Litterært soundtrack»:
Tom Waits: Used Songs 1973–1989 (album, 2001)
– Hvis whisky kunne synge, ville den sunget slik som dette. Tom Waits er nok en «maverick», men en svært så sosial sådan. Tom Waits musikk er langsom, seigtflytende, rytmisk treffsikker og fandenivoldsk. Spyttet kommer direkte ut av høyttalerne. Tekstene er nokså umulige å forstå. Jeg spiller ikke denne musikken mens jeg skriver, men mens jeg tenker på hva jeg skal skrive, eller på hvorfor jeg i det hele tatt prøver å skrive. På denne platen er jeg spesielt glad i «Jersey Girl», «Blue Valentines», «Ol 55.» og «A Sight For Sore Eyes». Tom Waits forener bluessangens seigflytende masse med pågående og hissig stemmebruk, gjerne med bruk av slips og engelsk lue, og synger om røyking, engler, om å møte fremmede kvinner på bar, om å spise egg og pølse, og om å «to be work hardly working», og om å «to be half drunk all the time». Tom Waits fører meg rett inn i den atmosfæren som driver nedover veggene på engelske puber, og utfordrer meg til «å få språket litt å lukte av levd liv», og levd liv er i dette tilfelle drukkent liv …
Nick Cave and the Bad Seeds: The Boatman’s Call (1997)
– Sjeldent vakre sanger og tekster fra en av dem som lykkes best med å forene blues og rockens særegne verdener. Jeg hørte mye på denne platen mens jeg skrev den siste novellesamlingen. Nick Cave er kristen, men ikke særlig munter av den grunn. Ifølge Schopenhauer er kristendommen en svært pessimistisk religion, og det tror man på når man hører på denne platen. Tekstene er barnlig enkle, som om et satans tvilende barn skulle ha laget dem. Sangene er nerve, som det heter, og det bør også moderne noveller ha, hvis de skal ha noen eksistensberettigelse. Så her er det mye å lære. Stemmen til Nick Cave er ikke like dyp og raspende som Waits’, til gjengjeld er den vakker. Som en slukket lys.
Schoenberg og Sibelius: Violin Consertos (med Hilary Hahn og Swedish Radio Symphony Orchestra, 2008)
– Klassisk musikk er fint å høre på nå under skriveprosessen, da tar ikke ordene over for ens egne ord. Schoenbergs musikk er smertefull og dyp, og spilles her av en tindrende vakker og begavet fiolinst. Jeg hørte henne på konserthuset for et par år siden, og glemmer det ikke så lett. Hun viste defintivt musikalske lederegenskaper, da hun tok naturlig ledelse over hele orkesteret. Schoenbergs musikk veksler mellom hurtige og desperate flater, til lange og mørke partier, og man vet aldri når skiftningene kommer, eller hvor strukturen i musikken ligger. Plutselig braker hornorkester sammen i en musikalsk kollisjon. Det er atonal, såkalt tolvtonemusikk, som hensetter meg som lytter i en vektløs tilstand. Jeg tenker alltid på den første månelandingen når jeg hører Schoenbergs musikk. Sibelius’ fiolinkonsert er som en stille vandring gjennom dype skoger, hvor plutselige glimt av lys overvelder en. Sjette sats er et symfonisk høydepunkt.
Finn Coren: Spring. The Blake Project (album, 1997)
– En usedvanlig vakker og gjennomført plate av en av Norges beste artister. Her forenes William Blakes visjonære tekster (i dette tilfelle er ordet «visjonær» særdeles velvalgt), med Finn Corens store stemme. Også denne platen har kristendommen som tema, og Finn Corens stemme fører oss gjennom Blakes tekster som en ekte mester. Kristendommen på platen er både forbud og magi, både muligheter og stengsler … Høydepunktet på platen er «The Tyger», tigerens mystiske stripete mønster korresponderer med noe høyere (Emmanuel Schwedenborg og korrenspondanseteori) … En usedvanlig musikalsk opplevelse. William Blakes naivisme og mystisisme er perfekt kost for en som vil si mye på kort plass. Et rom av stillhet blir det igjen etter at den siste tonen er spilt ut.
Dmitrij Sjostakovitsj: Symfonies (med Rudolf Barshai og WDR Sinfonieorchester, 1992–1998)
– I denne boksen får du alle femten symfoniene på ett brett, men jeg velger meg nummer 8. Nummer 7 hørte jeg på nytt for et par uker siden på konserthuset, med film i forgrunnen, dirigert av sønnen til Sjostakovitsj. Men jeg velger meg nummer 8, som jeg kjenner best. Symfoni nummer 8 heter også «1917-symfonien» og er tilegnet Lenin. Her er man med andre ord midt oppe i den russiske revolusjon. Sjostakovitsj hadde både et lykke- og et ulykkesforhold til den russiske revolusjonen. (Hvordan kunne man ha annet, når sto midt oppe i det, kan man spørre.) Denne symfonien gjør egentlig alle ord overflødige. Dette er en musikk som ikke så mye beskriver som ER den russiske revolusjonen. Har man hørt den en gang, ordentlig, så glemmer man ikke så lett lyden av de hamrende trommene … revolusjonen nærmer seg … Kan jeg hamre fast setninger som dette, blir det kanskje en forfatter av meg en gang, også.