I spalta «Litterært soundtrack» røper skjønnlitterære forfattere hvilke låter som snurret i bakgrunnen mens de arbeidet med sin siste bok. Denne gang er turen kommet til Anna Bache-Wiig, aktuell med romanen Lasses hus (Tiden).
Eminem: Stan (fra The Marshall Mathers LP, 2000)
– Jeg elsker Eminem, fordi han er forbanna, fordi han er deilig og motbydelig på samme tid. Han er fucked up og cool på en gang. Det er Arne i boka også, særlig når han koker sammen ideen om Lasses hus, om å gjøre business av 70-tallet. Det er lite som smaker av 70-tall med Eminem, men rytmen er Arnes, og derfor lyttet jeg til Eminem omtrent hver gang jeg skulle inn i hodet hans. Marshall dukker rett som det er opp i teksten også. Han insisterte.
Dido: Hunter (fra No Angel, 1999)
– Dette liker jeg å tenke på som Evas sang. Jeg tror Eva spiller denne sangen for seg selv når hun for eksempel har bestemt seg for å begynne å trene. Dido er dama som Eminem har samplet på «Stan», det var vel derfor jeg gravde den frem underveis. Førstealbumet hennes er respektabelt, synes jeg. Tekstene er enkle og til tider klisjéaktige, men sanne, akkurat som Eva (og noen ganger jeg) liker det. «Hunter» er en fin sang, som minner meg om en kjip tid. Kjipe tider er bra å tenke på når man skriver bøker.
Solveig Slettahjell: Faith, Trust and Pixiedust (fra Pixiedust, 2005)
– Alle karakterene i boka mi har et forhold til den avdøde jazzsangerinnen Liv Solhjell. Jeg lette lenge etter noe musikk som kunne høres ut som henne, uten å finne noe jeg syntes passet. Men jeg fant en sang med Solveig Slettahjell som kan brukes til mye annet. Dessuten lånte jeg litt av navnet hennes. Håper hun synes det er greit.
Madrugada: Hold on to You (fra The Deep End, 2005)
– Dette er helt klart åpningssporet i Lasses hus. Jeg hørte tilfeldigvis på denne låta i en tom leilighet i Stavanger høsten 2005, satte meg til skrivebordet og skrev et avsnitt som lignet åpningen på en roman. Jeg har ikke endret et komma siden.
>
Ane Brun: Ten Seconds (fra Changing of the Seasons, 2008)
– På slutten av skrivingen, da jeg hadde kjørt meg litt fast, lastet jeg ned den nye skiva til Ane Brun i håp om å få et dytt i den ene eller andre retningen. Denne låta ble nesten et helt kapittel. Jeg sier ikke hvilket.