Vi har ikke fått med oss mer enn et lite utdrag, men fornemmer sterkt at Atle Sperre Hermansens Vikariatet er en av høstens beste debutromaner. Temaet angår alle oss som sitter og puster tørr kontorluft fra ni til fire. Men hva slags musikk setter man på for å skape et litterært inspirerende inneklima i Dilbert-kuba? Her er AS Hermansens spilleliste:
Kontoral ambiens: knipk knipk knipk
– Jeg tenderer nok mer mot forfattertypen som trenger största möjliga tystnad når jeg skriver, med mindre jeg skulle snuble over noe lydverk hvis rytme og/eller generelle feel på noe vis samstemmer med rytmen i det jeg forsøker å skrive og ikke avleder og/eller korrumperer denne rytmen, og/eller/men/for: En ikke ubetydelig del av kontorromanen Vikariatet er skrevet på kontoret; først i form av notater og observasjoner og tøvete innfall ute i vikariatenes konturløse kontorlandskaper, deretter samling og rydding og organisering og fullstendig omskriving på stipendiatkontoret i 3. etasje i Niels Treschows hus; gjennomgående til lyden av kontorlandskapets naturlig nervøse liv – den myke fingerhakkingen på tastaturene, den sukkende smattingen fra museknappene, printernes pipende sang, kopimaskinenes durende drømmer, telefonenes kodede utrop, kollegaers påminnelser, påkallelser og påberopelser, under det hele et svakt, svakt elektronisk sus, som en innendørs vind, lagt i ledning, til små, private soler, i ovale eller avlange glasspærer. Det er mulig denne bakgrunnslyden distraherte meg og forkludret boka og tekningen og/eller intuisjonen rundt den, men det er også mulig at å skrive om kontoret på kontoret var helt riktig.
Tv: What, no fucking ziti now?
– Når ikke på kontoret, så hjemme i sofaen, med det glade tv rett forut. En svart skjerm er langt mer forstyrrende enn fargerike figurer som vinker og bukker; en avgrunn som forlanger å fylles. Tv på. Lyden dempet eller av. Om dempet; hva som helst, et stetoskop mot kulturens usynkroniserte, amerikaniserte hjerter: myke stemmer med tykk amerikansk r som snakker om hemmelige oppdrag og glødende kjærlighet og let’s get out of here; tegnefilm; musikkvideoer; en Seinfeld, igjen; noe på NRK om krigen; en film med Harrison Ford hvor Harrison Ford ser andpusten og determinert ut i grå dress, han løper gjennom noe som ser ut som en bank og noen roper (til ham?); en double feature Sopranos (sesong en eller to) på SVT2 og Tony roper I can’t find Pussy anyhwere! Om av; stillhet. Kjøleskapet som surrer. Eirik, nå 1 ½, snorker fra barnerommet, Ask, nå 3 ½, sover lydløst, nær ham.
Sivert Høyem & the Volunteers: I’ve Been Meaning to Sing You the Song (fra Exiles, 2006)
– Leste et intervju med Harald Rosenløw Eeg hvor han sa han hørte på «grinerock» mens han skrev. Det er en grei måte å oppsummere det på. Hvis jeg setter på musikk når jeg skriver, blir jeg pinlig sentimental og vil ha mørk, litt alternativ rock som føler en hel del greier, melodiøs skjevhet, selvironisk sing-along. Alt Høyem deltar i blir jævlig bra, jeg tar meg allikevel i å sette på denne skiva (vel, å spille den av iTunes er kanskje ikke det samme som å «sette på ei skive», men metaforen holder seg en stund til) og spesielt denne sangen om og om igjen.
Tom Waits: Watch Her Disappear (fra Alice, 2002)
– Tom Waits er selvfølgelig alt som er blitt sagt han er. Altså veldig, veldig. Men litt for veldig, og derfor farlig å høre på når man egentlig skal konsentrere seg om noe annet; rytmene er for forstyrrende/inntagende, den slurende klarinetten i bakgrunnen for hemmelighetsfull, tekstene for gode og skrudde, how does the ocean rock the boat, how does the razor find my throath?, men de veldig rolige nattklubbjazz-aktige låtene hans er som å ta på seg hatt og solbriller og bare zapp-dapp-doo-app på tastaturet, som om jeg var en mann med stor sjel.