Nyttår, altså. 2010. Nye muligheter. Nye sjanser. Alt det der. Ei tid for sjelegransking, kanskje? Revurdering av seg selv. Nyorientering. På nettstedet IFC — den uavhengige kulturens stemme, som de kaller seg — fikk vår mann Lukas Moodysson et litt kinkig spørsmål for en drøy måned siden:
IFC: Du sa en gang at du ikke er så veldig interessert i å undersøke dybden eller dypet i sjela di, men heller undersøke verden rundt deg, er de to operasjonene gjensidig utelukkende?
LM: Jeg er ikke så sikker på om jeg er enig med meg selv der [latter]. Jeg tror det var noe jeg sa etter å ha forlatt poesien til fordel for filmen. Jeg vet ikke om det egentlig er gyldig lenger fordi jeg tror en filmskaper også må grave dypt i seg selv og kombinere de to tinga. Hvis ikke, si du snakker med en journalist, og journalisten… Jeg har ingenting mot journalister, altså. Jeg kunne ikke vært en, men som en kunstner, må jeg også la verden filtres gjennom meg før jeg kan skape noe. Jeg kan ikke bare ta et bilde av verden og være fornøyd med det. Det må filtres gjennom meg. Sjela mi og verden må bli ett.
Et godt, om ikke enkelt, regnestykke det der. Men Flamme mistenker LM for å ha vært et lignende filter også før filmen tok ham, og viser til 14 dikt om lykke, som kom ut på tampen av fjoråret, i sin bevisføring. Eller: les dikta, se filmene og bestem selv.