Berlin, 1967: Samuel Beckett bor i en liten leilighet tilknytta Akademie der Künste. Han er stille. Han er alvorlig. Han gjør ikke mer ut av seg enn nødvendig. Han har en vaskehjelp: Frøken Pietz., og i et intervju gjort av skuespilleren Maria Wimmer skal hun ha sagt følgende om den irske mesteren: «Han snakker ikke med noen, det er best å være forsiktig. En dag jeg vaska i studioet hans kom han bort til meg og jeg sa til ham: ‘Hør her, Herr Beckett, tror du på Gud?’. ‘Nei,’ sa han. ‘Men du har ei sjel?’ ‘Nei,’ sa han. ‘Men etter du dør, hva skjer da?’ ‘Ingenting,’ sa han. ‘Det er ikke sant,’ sa jeg, ‘ for du har ei sjel, du er et godt menneske.’ ‘Jeg er ikke god,’ sa han, ‘jeg bare later som.’ ‘Nei, nei, du er en veldig god mann, men alt for alvorlig. Og alle skuespillene dine,’ sa jeg til ham. ‘Hvorfor skriver du så grusomme skuespill? Menn og teite ting?’ ‘Ja, det er det mest ondskapsfulle stykket mitt,’ sa han.»
Ved en annen anledning — men samme by, samme sted, samme år —sier den gode Frøken Pietz til en Beckett som har pådratt seg både tannpine og bronkitt, at hun kommer til å tenne tre lys den kvelden: ett for Jomfru Maria, ett for moren og ett for ham. Beckett ser like alvorlig på henne som alltid og sier: «Jeg håper det hjelper». Så må han gå. Frøken Pietz spør: «Når kommer du tilbake?» «Jeg kommer ikke tilbake,» sa han. «Jeg har ikke lyst tilbake.» Når Frøken Pietz så vasker ut etter ham på Akademie der Künste finner hun en sigarboks full av 10-Pfennig-mynter og en liten lapp fra Beckett som lød: «Til Guds mor og den andre moren».