En ting er å tvile på om man egentlig kan å skrive når man leser bøkene til for eksempel Don DeLillo, eventuekt slå fast at det kan man nok ikke. En litt annen ting er det at også DeLillo tenkte i de baner, sa han nylig til The Times, da han i jobbsammenheng måtte lese Underworld på nytt. Kunne han skrive noe sånt igjen? Et sånt anslag? Rekkevidde? Storslagenhet? Han vet ikke, sier han. Men skrive gjør 73åringen fortsatt, takk og lov, og den nye romanen hans, Point Omega, ble utgitt for sånn cirka 4 dager siden. DeLillo avslutter Times-intervjuet med å slå et slag for romansjangerens uovertruffenhet hva gjelder å formidle det vi kan kalle opplevelsen av å leve og være et menneske: «Det fins så mange måter å leve på, så mange erfaringer å gjøre seg, et nærmest uendelig antall samværsmåter oss imellom, og romanen er rett og slett bedre rusta enn novella og diktet og skuespillet til å formidle alt dette. Romanen har flere måter og muligheter til å forklare verden for leseren, inkludert det vi kaller den kunsteriske verden. Det høres kanskje vel storslagent ut, men jeg tror det er sant.» Litt løseslig oversatt. Kjedelig å høre for poeter og dramatikere, åpenbart, men vi gleder oss uansett til Point Omega.