Jerome Alexander heter den unge engelskmannen bak Message To Bears, eller rettere sagt: mannen som er Message To Bears. Han har gitt ut tre album siden 2007 og hans foreløpig siste, Folding Leaves, ble sluppet i januar i år. Det er en nydelg liten plate, en sånn som får deg til å tenke at du er med i en film, at verden spiller deg inn mens du hører på.
NØH: Kanskje du kan begynne med hvor og hvordan du ble musiker?
JA: Da jeg var syv år gammel, sånn cirka, bestemte jeg meg for å lære meg å spille gitar, og gikk til en musikklærer i området som også er en gammel venn av familien. Hendene mine viste seg å være litt i minste laget, riktignok, så jeg begynte i stedet med samplere, synthezisere og alt annet med tangenter. Jeg tok et trommekurs da jeg var 12 og et par år etter det lærte jeg meg selv å spille gitar med en gammel firespors og et gratis dataprogram. Og flaks for meg så hadde foreldrene mine et flygel jeg kunne vokse opp med. Message To Bears ble til i 2007 da jeg spilte inn noen låter som jeg tenkte at andre burde høre.
NØH: Message To Bears er et veldig innbydende navn, og noe av det første jeg tenkte på var indiandermytologi, hvor bjørnen representerer både indre og ytre styrke, og er det noe du hadde i tanken også? Styrke fra innsiden?
JA: Jeg har ikke tenkt så mye på det, for å være ærlig. Jeg har vel bare, kanskje ubevisst, forestilt meg at noen av attributtene til bjørnen kler musikken min.
NØH: … eller – jeg gir meg ikke så lett – den samme mytologien sier også at når bjørnen går i vinterhi så slippes ånden fri og flyr omkring som den vil. Kanskje det er en del av det? Et ønske om å være fri og i fri bevegelse?
JA: Det er igjen veldig passen, men vanskelig å vite om det har hatt noe å si. Jeg tror de fleste ideene våre, tanker og handlinger er gjort på et mer ubevisst plan enn folk er klar over. Kanskje det var sånn da jeg bestemte meg for det navnet?
NØH: Du bruker vokal ganske mye, noen ganger som instrument, noen ganger som sang, men er du først og fremst en instrumentalist?
JA: Så absolutt. Jeg har aldri ansett meg selv for å være en vokalist. Det er egentlig noe ganske så nytt for meg i mitt litt større musikalske perspektiv. Jeg prøver å bruke stemmen som et hvilket som helst annet instrument.
NØH: Musikken din er er virkelig veldig behagelig i mine ører, er det et kompliment, syns du?
JA: Så klart!
NØH: Platene dine, med Folding Leaves i spissen, later til å ha en nesten narrativ struktur: komponerer du hvert spor for seg eller i sammenheng med de andre?
JA: Jeg tror det er viktig at en plate oppleves som en fortelling med begynnelse, midte og slutt. Det er vel en slags utfart, tenker jeg, når man som komponist begynner på en diskografi. Å bestemme sangrekkefølgen er veldig viktig for meg. Hvert spor knytter seg til en følelse eller opålevelse, og disse følelsene og opplevelsene henger sammen, og sånn sett gjør sporene det også.
NØH: Hva er favorittinstrumentet ditt rangert etter a) lyd, b) utforming og c) følelse?
JA: Det forandrer seg til stadighet, For øyeblikket vinner piano på både a), b) og c)!
NØH: Velg deg et band eller musiker til å covre en av låtene dine – hvem og hvilken?
JA: Det hadde virkelig vært noe om Efterklang hadde covra «Wake Me»!
NØH: Er litteratur viktig for deg som musiker?
JA: Ikke veldig, ikke som egne opplevelser er det, og naturen og lyder generelt.
NØH: Leser du mye?
JA: Ikke sånn som jeg pleide. Men jeg prøver å gjøre opp for meg ved å lese tre bøker på en gang.
NØH: Favoritter?
JA: Haruki Murakami, John Fowles, Alan Watts.
NØH: Hvordan er det å lese bøker på turné kontra i heimen?
JA: Jeg er nok mindre tilbøyelig til å lese akadmiske, filosofiske og annen sakprosa på turné, eller på reise.
NØH: Og hva sjekker du først når du besøker andre: bokhylla eller platasamlinga?
JA: Bokhylla. Men jeg lurer på om det skyldes vår såkalte digitale tidsalder hvor folks platesamlinger bare er synlige på datamaskinen eller iPoden, mer enn noe annet.