Kunsthistorien er full av ivrige onanister. Nærværende spalte har allerede hyllet Jerry Dreva, «the man who had a thousand orgasms for art». I dag skal det handle om arven etter arkitekt og konseptkunstner Vito Acconci (f. 1940 i Bronx), som i 1972 plasserte seg selv under en rampe i Sonnabend Gallery, trakk ned buksene og henga seg til heftig masturbasjon mens folk travet omkring over hodet hans. I et hjørne stod en høyttaler som kringkastet Acconcis seksuelle fantasier om menneskene i rommet.
Onani handler om gjentakelse. Intens håndbevegelse – intens håndbevegelse – intens håndbevegelse – klimaks – repetér fra begynnelsen. Vito Acconcis «Seedbed» skulle derfor være spesielt godt egnet for nyoppsetning (så å si). Ideen ser ut til å ha slått ned i flere hoder omtrent samtidig: Da Marina Abramovic gjenskapte sju historiske performancer i Seven Easy Pieces ved Guggenheimmuseet i 2005, var «Seedbed» en av dem. To år seinere gjorde kunstkollektivet 0100101110101101.org en «syntetisk performance» av samme verk i online-spillet Second Life. (Gjenstand for samme behandling var bl.a. Chris Burdens «Shoot», som vi så vidt omtalte her.)
Onan spilte sin sæd, men det gjorde så visst ikke Vito Acconci. Se 1972-performancen her, og den virtuelle versjonen her.