… før livet blir bare råttent.
ArkivSide 4 av 115
En tur til Helsinki? En helg i Finland? Hvorfor ikke? Alltids interessant å besøke et land man bare kjenner fra bøkene. Man går på gata og tenker: Har ikke utsmykningen av bygårdene noe til felles med disse tårnhusene i Mummidalen? Og innendørs: Ligner ikke alle de sosionom-fargede tekstilene på illustrasjonene fra barnebøkene om Jason? (han som alltid hang, bokstavelig talt, etter en travel mor med større krøller enn fru Pigalopp). Nåja. Her holder det ikke med bare Mummitrollet og Jason i håndbagasjen. Mange gode bøker fra Finland har kommet på norsk de siste årene. Birgit Bjerck har utgitt flere av dem. Vi ba den drevne redaktøren og leseren i Oktober forlag om tre aktuelle boktips på reisen til Helsinki/Helsingfors og omegn.
Monika Fagerholm: Den amerikanske jenta
- Dette foregår riktignok utenfor byen, i området som kalles Trakten, men denne romanen fanger også en forstad og en utkant som er preget av både Helsingfors og av globale krefter og USA. Det er tid for forandring , og det arkitektoniske landskapet endrer seg i løpet av romanen. Fra å være et sump-landskap med skog blir dette et fint og rikt forstadsmiljø. Vi møter jentene Doris og Sandra. Du har et klasseskille her, mellom de som kommer fra de dårligere stedene i sump-landskapet, som Doris gjør, og Sandra, som er plantet i et tyrolerhus som virker nokså malplassert. Dette er ellers en mangefasettert og fabelaktig roman, men i denne sammenhengen er det interessant at den forteller om et samfunn i store endringer, i tillegg til å berøre mytiske historier.
Ingen bokhøst uten Thorsendikt. Og nå er endelig TT’s tredje samling klar: Lensmann fra ni til fem avslutter debuttrilogien til Lillehamringen og har i tillegg fått det myteomspunne katalognummeret 99. Et tall som fortjener en samtale.
NØH: Og vi begynner med «Johnny 99», udødeliggjort av så vel The Boss som The Cash, hva ville vår mann lensmannen vår gjort med ham om J99 sto og vifta med en gønner på Tullinløkka?
TT: Sniki seg innpå han og smekka jerna på plass. Med mindre det er broren hans, da hadde han kanskje kikka en annen vei eller prøvd å prate han til fornuft, lensmannen kan i trengte situasjoner være big på preiking.
NØH: De fleste vet hvorfor Dylan tok til Highway 61, men ikke like mange vet hvorfor Lowell Fulson tok til Highway 99, som var fordi krigen og penga tok slutt, ikke annet å gjøre enn å ta til veien, og
rimer det med lensmannens livssyn? Er det bare å stikke når slaget er over og penga brukt opp?
TT: Jeg tror han prøver å holde ut, men når det brister så er det det ikke Norge av hans hånd, men hans tro på folk og mørket overtar. Da setter han seg i bilen og det er neppe noe godt som venter i enden av den kjøreturen. Joe Henry sang det og Frank Roberts hørte det: Sometimes you would never guess/ Who’s all talk and who just might/ Find a way or lose themselves/ On the king’s highway tonight.
SOLFÖRMÖRKELSE
När jag ska förklara någonting
tar det ofta emot
Att förklara vem jag är och varför
Jag minns en bild från barndomen
som jag ännu tycker om:
det är den 30 juni 1954
och solen gick i moln
Jag lär aldrig få se det igen
men saker och ting förändras
Det fanns en tid då jag kunde gråta
men ibland är minnet mycket kort
Vad som sker på himlavalvet
gör mig både lycklig och förtvivlad
– PETER LINDFORSS
AIR MAIL
kanskje var det til deg robert hadde skrevet
da han sykla gjennom snøværet på leiting etter
ei postkasse og kjente kaldt metall gjennom skosålene
men sjøl om kulda beit ville han kaste bort litt mer tid
kanskje oppdage hemmeligheter på veien
to jenter med hodene tett sammen to munner beveger seg
intenst som én
under en halvferdig himmel
og under snøen venter en grønn verden
en grønn klang livlig og stille
her i vinterlandskapet tre
svarte eiketrær forsteina
om et par måneder flommer grønsken
fra deres fingerferdige grovhet
inn i det grønne inn
under det grønne på nydelig kurvede veier
et papirark blåser langs veien
flagrer fritt til en bil kjører over det
først lyset fra lyktene motorlyden til slutt piggene i dekkene
å sykle er som å lese dikt tenker robert
og tørker seg under nesa med ponchoen
man leser og tramper
for å se hvor det bærer hen
jeg har sett mye i dag
og virkeligheten tærer på meg
men sommeren kommer til slutt
som et etterlengtet brev
– TERJE THORSEN
I essayet «Return to the Forest» skriver Alan Watts om det moderne menneskets fortvilte situasjon: på grunn av måten språket utvikler seg på, og hukommelsen utvikler seg som et resultat av språket, kan vi, til forskjell fra hine tider, faktisk tenke oss og se for oss hvordan livet skal bli, hva som skal skje med oss i framtida. Vi lever i konstant frykt og kronisk bekymring for alt som kan skje, skriver han, og glemmer øyeblikket, glemmer det som faktisk skjer. Og med det glemmer vi å leve. Glemmer å være spontane. Glemmer å være hoppende glade. Vi planlegger heller. Vi observerer og overvåker. Vi venter med å delta. Som ikke høres all verden ut, ikke sant? Men det blir bedre. Vi kommer nemlig til et bristepunkt, skriver Watts, da vi har fått nok av å leve sånn. Nå er vi leie, sier vi, av å bekymre oss hele tiden. Leie og slitne er vi. Av å bli fortalt hva vi skal se og føle og mene og oppføre oss. Nå vil vi finne ut hvem vi egentlig er. For noen skjer det tidlig i livet, for noen litt seinere, men det skjer, er poenget til Watts. Og når det skjer returnerer vi – mytologisk, om ikke faktisk – til skogen igjen. Til det enkle livet som bygger, rydder, jeger. Til en ordna verden. Til bare deg og en verden i orden.
Nok er nok, sier vi og flykter til skogen i vårt indre. Det er kanskje det psykologer kaller midtlivskrisa? Og jeg tenkte på det da jeg i går kveld måtte forklare for en kompis at Sir Elton John er verdt å høre på.
Var det Shakespeare som en gang spurte seg what’s in a name, for å bedyre at det ikke ligger allverdens i det? Men det holder oss ikke fra dem, gjør det vel? Vi er glade i navn, vi har alltid vært det, vi dropper dem overalt og alle andre steder. Noen av oss gir seg selv nye navn. Noen av oss tar tilbake gamle. Så noe må det være i det, ikke sant? Det var i alle fall sånn jeg tenkte på toget fra Åndalsnes, over Dombås, til Oslo, og bestemte meg for å finne ut hvem av Jon Michelet og Dag Solstads navn som, hvis man stokker om på bokstavene (men ikke nødvendigvis bruker alle hver gang, men heller ikke den samme flere ganger), rommet flest fotball-lag verden over. For å bestemme en gang for alle, bestemte jeg, hvem av de to fotball-forfatterne som har mest peil på sporten. Vi begynner med Michelet.
Jon Michelet: Det første laget som slår en er den franske storheten OM. En forkortelse, riktgnok, men det får gå. Og fra samme liga: Nice, som ble stifta i 1904 og var opprinnelig mynta på friidrett og kroppsøving. En norsk klubb fra samme år: Mo. Som en gang i tida hadde Trond Sollied i førsteelleveren. Mer norsk: Holmen fra Asker, som på 30-tallet hadde skøyte-ess og landslagsspiller Harald Strøm i sine rekker. Og Ihle, dessuten, ikke langt fra Raufoss, som spiller hjemmekampene sine på «Grønlandssletta». Og Teie, fra Nøtterøy i Vestfold. Hollandske NEC. Slovenske Celje. Polske Lech. Skotske Leith. Hvor The Proclaimers er så glad i solskinnet. Meksikanske Léon. Indiske JCT, som ble stifta i fantastiske 1971 og spilte, bare noen få år senere, med legendariske Inder Singh på topp. Jeg snubler også over irske C.I.T. og belgiske Mélen, ikke akkurat storheter noen av dem, men greit. Og brasilianske Leme, som bare er et par år gammel, men alderen skjemmer som kjent ingen, og kunne vi tenke oss Jon M uten en gjeng med brasser rundt seg? Hva blir det i sum? 15.
Kan Solstad toppe det?
I spalta «Litterært soundtrack» spør vi forfattere hva de lyttet til under arbeidet med sin siste bok. Denne gang: Forfatter og illustratør Inga Sætre, aktuell med den tegnede romanen Fallteknikk, som har tatt henne med tilbake til fortiden.
– Ja, jeg har brukt musikk ganske bevisst, og det er noen sanger som er beskrivende for stemninger eller personer i boka. Disse tre sangene er med, helt konkret: Billie Holidays versjon av «Gloomy Sunday», «Bridge over troubled water» og «Driving home for Christmas». Jeg hørte mye på disse da jeg laget de respektive scenene. Jeg synes det er morsomt med sanger som representerer et eller annet, som denne julesangen: Liker du den eller hater du den? Jeg tror Rakel (hovedpersonen i boka) hater den av prinsipp, men at den råker henne veldig akkurat der, og det synes jeg er veldig morsomt. Eller rørende. Og det er noen sanger eller artister som gjør det med en; overrasker og sniker seg inn. Nå som jeg er blitt relativt voksen har jeg ikke så store problemer med slikt, men som18-åring var det problematisk – klissete sanger av klissete artister skulle man ikke grine av.
Bokplakaten lever, midt blant annen egenreklame for film, festivaler og savnede katter. Vi har nå fått tydelige, gule signaler om at Per Kristian Cani og hans marokkanske vers er på farten rundt i Oslo. Se bare på disse postkortene fra destinasjonene Tøyen, Grønland, Grünerløkka lufthavn, Grorud og Stovner. Forøvrig melder den reisende forfatter med stiftemaskin om fin høst i Oslo Øst. I debutsamlingen Atlas reiser Per Kristian Cani atskillig lenger ut av landet. Til Marokko, der vi får høre et og annet om den 20-årige okkupasjonen av Vest-Sahara, og om den reisendes blikk og bilder – som her:
NÅR BLIR TURISTEN EN REISENDE?
Turisten Tom står og selger blekka si på Place des Nations Unies.
Den er både et atlas og ei dagbok; hvert stoppested tegnet og
besunget. Fyren minner om en replikkveksling, noe fra Bowles,
kan hende The Sheltering Sky: A tourist is someone who thinks
about going home the moment they arrive. Whereas a traveller
might not come back at all.
Hva er det vi kaller Roma, igjen? Den evige byen? Den fortidige? Og etymologisk, har ikke navnet noe med styrke og ulver å gjøre? Høres uansett passe skummelt ut. Journalist og forfatter Simen Ekern ga nettopp ut ei bok om metropolen (Roma – Nye fascister, røde terrorister og drømmen om det søte liv) hvor han forsøker å skifte stedets tempus, få byen i presens igjen, fortelle den ut av alt som har skjedd og inn i noe som kanskje skal: eller: forskjellen på La Dolce Vita på film og det søte liv i virkeligheten. Kanskje vil han, aklkurat som Fellini, feste en liten gul lapp til eksistensene våre: husk at livet også skal være morsomt? Vi ba i alle fall forfatteren om en kvalifisert guide til Romas gater, parker og kultur: for oss som ennå ikke har vært der og for dem som snart skal dit igjen.
FF: Skal vi begynne med topp tre gater?
SE: Hm, topp tre gater: Vicolo della Pace. Her ligger Bar della pace, hvor du kan spotte italienske kjendiser du ikke kjenner (de kjenner seg selv, så du kjenner dem igjen), et strålende sted for seine drinker. Til å ligge så nær piazza Navona, er det en overraskende stille gate, som navnet tilsier. Og i enden av gata ligger Chiostro del Bramante, et gammelt kloster som nå har kunstutstillinger, ofte nyere saker, og en kjølig klostergård hvor de serverer mat og drikke. Via del Gazometro, eller en av de andre veiene rundt «Gassometeret», rett ved Via Ostiense. Den enorme konstruksjonen ser ut som en ståltrådsylinder, en fiskeruse, gassometeret har blitt et slags postmoderne ikon i Romas skyline, og dukker alltid opp i filmer som viser baksiden av byen. En av de jeg intervjuet i «Roma – nye fascister, røde terrorister og drømmen om det søte liv» mener Gasometeret er vakrere enn Eiffeltårnet. Det ligger dessuten i nærheten av en del interessante barer og nattklubber, samt et supert sted å spise minipizzaer og søte bakervarer på vei hjem tidlig om morgenen. Via Monserrato. Rett inn fra Piazza Farnese, en litt mørk brosteinsgate, her finnes en klassiker av en kaffebar, et par gode restauranter, et sted med ost og vin. Og så var det her jeg bodde de første årene jeg ble kjent med Roma og med hun jeg er gift med.
