Flamme Forlag

«Jeg dropper Pavement etter tre låter og løper til Odeon og The Temper Trap, de er dødsbra, vokalisten gir meg gåsehud, jeg smiler alene og husker hvorfor de små alenekonsertene er de beste, bare meg og musikken og 2000 andre glade og triste og lykkelige mennesker.» — Linn Strømsborg, Roskilde, 2010

«Patti Smith på Orange. Vi har drukket nesten to brett med øl i drikkeleken Bowling og Kevle, det er den varmeste dagen hittil, vi skal sitte i kø til Robyn fra ni og vi gleder oss til å danse alene og kjenne det i hvert hjerteslag. Kanskje ikke ukjent på festival at alt blir forsterket, men så er det også det vi elsker. Å være her med alt vi har, svette, tårer, kropp, stemme: om enn hes, alt vi har å by på. Skål. (Ja, jeg blir sentimental og klein, men aldri flau).» — Linn Strømsborg, Aldri Flau Camp, Roskilde, 2010

Så, etter et par timer og — må vi her hjemme anta: enda et brett med øl på deling — er ventinga på Robyn over: «Robyn spiller på Arena og vi er 20000, ikke 5000 som vi var i boka, og jeg griner som en gærning, det snurrer i min skalle og det dunker som det aldri har gjort i brystet.» — LS, AFC, R, 2010

Kan Diego Forlan vinne VM helt på egen hånd, spør forlagsvenn Peter Lindforss etter gårsdagens dramatiske kvartfinale mellom Uruguay og Ghana, hvor førstnevnte vant på straffer etter 1–1 ved fulltid: «… mannen är galen, men har den grymmaste foten någonsin,» skriver den svenske poeten. Så gjør han det poeter gjerne gjør når de er begeistra, han skriver et dikt:

FOTBOLLSDIKT

När jag var ung
saknade jag bollsinne
På äldre dar
har jag lärt mig uppskatta
människor
som har det jag saknar
det är i sig
ett sätt att komma vidare

Diego Forlan visade mig
att fotboll är vackert
Jag brukade
ha svårt för vackra ting

men jag har alltid
velat komma ur en omöjlig position
och göra det omöjliga
eftersom det var min enda chans

Det enda som finns är målet
Det enda som finns är var du befinner dig

Takk for det, Peter og lykke til videre i VM. Måtte Diego være med deg.

«Klokken er 18:12 på Odeon og det finns ikke noe bedre sted å være i verden enn på konsert med Casiokids. Vi har planer om tokt i hele natt etter det vi tror skal bli et av festivalens ultimate høydepunkter: Nephew på Orange i natt, 01:00. Roskilde er som det alltid er og har vært, stedet i mitt hjerte, varmt, støvete, trangt og ikke minst fullt av det beste her i livet: kärlek og musikk. Nå skal vi danse!» — Linn Strømsborg, Null Stress Camp, Roskilde, 2010

Og bare minutter etterpå: «Nå covrer de Det snurrar i min skalle av Familjen! Jeg elsker coverlåter!» — LS, NSC, R, 2010

Det var ikke mange gangene jeg snakka mer eller mindre utelukkende om bokomslag da jeg som KK-journalist intervjua norske forfattere (KK for Klassekampen, folkens, ikke Kvinner og Klær!) , men Tomas Espedal var et unntak, kanskje det eneste, husker ikke, men et unntak i alle fall, da han i — når var det igjen? — i 2004 ga ut Dagbok og lot skriverommet sitt pryde omslaget. Et sirlig ordnet og veldig, i mangel av et bedre ord, litterært rom. Alt du kan tenke deg at hører hjemme på et sånt sted, hører hjemme her. Og med hensikt. Alltid velplassert, aldri malplassert. Like langt mellom fotografiene. Siggen i glass. Én kaffekopp. Én lesestol. Og så videre. Et levende museum, nesten. Espedal sa den gang: «Jeg er avhengig av hele rommet når jeg skriver … Fotografiene er hengt opp som setninger på veggen. Jeg leser bildene. Det er historier om venner og familie, kjærester og barn, om reiser og steder. Jeg ser på fotografiene når jeg ikke skriver. Eller jeg ser ut vinduet.»

Så går det noe sånt som seks år og jeg sitter på Kaffebrenneriet nedi gata her, halv ti lørdag morgen, jeg får en kopp uten hank (meningsløst!) og leser i Sam Shepards nye bok Day out of days, ei lita historie om forfatteren på skriverommet. Han bare sitter der. Ser seg rundt. På alle mulige slags småting tatt med inn og slengt fra seg. Bilder, brev, postkort, nips, gips, plast, bøker, steiner, gresstrå, flasker, lys, post-its og så videre. Og det går opp for ham: «Who scrambled all this stuff in here with no seeming regard for associative order, shape or color? Without the slightest care for where it might all wind up … What’s all this shit for? Some display for who? For me? What for? Some guest or other? I have no guests. You know that. I’m no host. Never have been … I’m in this bunker all my own, surrounded by mysterious stuff. It may be time to take a break and walk back out into the dripping black woods where I know the hollowed-out Grandaddy Sycamore sits and waits for you to climb inside and breathe up into its bone-white aching arms.»

Takk for det, Sam. Så kan de av oss som ikke helt forstår seg på rommene sine, også skrive i dem. Og stikke til skogs etter noe sider. Og krype inn i et sykamortre. Og puste.

«Cowboyene var ikke hjemme i går kveld, men det var vi og vi fikk besøk av en ensomt vandrende nordmann som lette etter en rolig fest etter tre dager med hurlumhej. Vi kan ikke hjelpe ham med det for vi skal danse til sola kommer opp ved coffin camp og Miriam har malt universet i taket på partyteltet og ved siden av spiller de en utrolig irriterende sang hele dagen lang, men vi trøster oss med kald øl og gleder oss veldig til når When saints go machine skal åpne Orange i morgen. Bare gode ting, fire herlige dager igjen.» — Linn Strømsborg, Null Stress Camp, Roskilde, 2010

Vi leser på nettet et sted at Sam Shepard fortsatt bruker skrivemaskin når han setter seg ned for å hamre ut et dikt, en korttekst, et skuespill. Og er ikke det litt vel poserende, spør vi oss selv. Litt trassig? Litt bakbeinsk? Hvor gammel må man egentlig bli som gammel? Journalisten sier: Gjør du virkelig det? Men du finner jo alt du leter etter på nettet.

SS: Å, nei, nei, nei. Det jeg leter etter finns ikke på nettet. Det kan jeg garantere.

Ryktene vil også ha det til at Shepard verken har strøm eller innlagt vann i leiligheten sin i New York — men smia er på plass, og kjona, og stabburet, grua til matlaging og en pult full av fjærpenner og blekkhus; telegramapparatet finner du i vinduet, haner og høner plukker rundt på badet og entreen, og til hverdags går det i flintsteiner, rokk, armbrøst, slodd, ljå, øks, grisebust og tagl. Google? Plis, a.

«Overhørt på Hove: Altså, det er jo ikke det å gå på konsert som er kult. For å være ærlig så synes jeg ikke det er gøy i det hele tatt. Det er jo alt det andre som er bra, bare dasse rundt og slippe å dusje. Å gå på konsert er egentlig ganske kjedelig.» — Victoria Durnak, Hove, 2010

«Vi deler nesten all maten vi spiser nå. Miriam er på vei for å kjøpe nachos og cola, vi leser i sola ved Paviljong og hører på danske band vi ikke kjenner. I går lærte vi en drikkelek som heter Kevle* og jeg ble valgt ut til allstarteamet siden jeg er like god til å drikke som en dansk pige. Danskene som lærte oss bor i en cowboy-camp. Det kryr av cowboyer her, men jeg har ikke sett noen indianere. Skuffende. Burde pakke fjærpryden!» — Linn Strømsborg, Null Stress Camp, Roskilde, 2010

* Til de som ikkje kjenner til drikkeleken kevle: du drikker helt til nesten alle klærne dine har falt av og campen rundt deg har forvandlet seg til et Middelhav. De siste som oppdager at de snart er nakne må fiske middag til i mårra. Skål!

«Dramatisk på Hovefestivalens litteraturscene i dag: Victoria Durnak leste et banner i senk. Før og etter-bilder vedlagt.» — Rannveig Revhaug, Hove, 2010