ArkivSide 2 av 183

Eier du ikke kam? (2)

jens m

I dag: Jens M. Johansson.

FF: Eier du ikke kam, Jens?
JMJ: Nei.

FF: Har du noensinne eid kam?
JMJ: Ja, jeg mener det var en periode jeg hadde kam i baklomma. Jeg var kanskje ti år og hadde sett det på en Elvisfilm. Alt er kult i en Elvisfilm.

FF: Brukte du kammen?
JMJ: Nei, jeg tror ikke det. Eller det er jo ganske deilig å dra tommelen over taggene, så jeg tipper jeg gjorde det en del.

FF: Kommer du til å skaffe deg kam igjen?
JMJ: Eeh, det ville overrasket meg om jeg så gjorde, det er ikke akkurat den veien det går.

FF: Hva ville verden vært uten kam?
JMJ: En verden uten kam? Det ville vel blitt en litt tristere verden. Det er tross alt ikke helt det samme med børste.

Odda, baby (1)

Skjermbilde 2014-10-09 kl. 10.35.45

To tredjedeler av Flamme Forlag er på plass i Odda og Litteratursymposiet. Vi kom fram i går ettermiddag, etter en særdeles svingete og kvalmende busstur (huskeliste for hjemturen: Reisesyketabletter, reisesyketabletter, reisesyketabletter. Huskeliste for Kroa på Vinje hvor det var tre kvarters matpause: Melk til kaffen. Sjokomelk og fløte holder ikke i lengden. Linn var riktignok glad for sjokomelka, men Nils var ikke glad for noen av delene). Men utsikta var fin! Og naturen var vill. Særlig siste biten var vakker, over fjella, opp i snøen, skydekte fjelltopper der ute i det fjerne og de oransje-røde træra. 

Linn spurte Nils da vi var nesten framme om det var langt fra buss-stoppet til hotellet, og Nils lo og sa: I Odda er det ikke langt til noen ting. Og da vi endelig kom av bussen, svimle og slitne, så pekte han på et bygg kanskje hundre meter unna. Hotel, sto det med gule bokstaver. Så vi gikk dit. Og vi fikk rom. Nils fikk rommet som Vigdis Hjorth pleier å bo på (det er gigantisk!), Linn fikk et rom som det er plass til en seng og en megasvær TV på. Aner ikke hvem som har pleid å bo der. 

bilde (1)Så var det åpningsfest, med taler fra ordføreren og Knut Olav Åmås, opplesninger av Frode Grytten, et kor, to konserter og et dikt om kompiser fra Flammes Nils-Øivind Haagensen. Linn fikk plass på første rad, mellom festivalsjefer og ordførere, og det var stas. Etterpå gikk vi ut i Odda-natta og lette etter stjernene (Grytten fant ei, Oddastjerna, Linn og Nils så stort sett bare skyer – stjerneklart, ifølge Grytten, bedøm selv), så gikk vi til hotellbaren og lette etter ølen (vi fant noen), så gikk vi hvert til vårt, en etter en, og sovna mens regnet banka på rutene. 

Det er litteraturfest i Odda, og alt kjem til å bli bra – vi gleder oss!

Den vanskelige andreboka: Vera Micaelsen

9788203258169Hvert år, hver bokhøst og bokvår, utgis det en haug av bøker. Debutantene smiler på klassebildet i avisa og de får fortelle litt om boka de har klart å skrive – klart å utgi. Blant hundrevis av refuserte manus lå deres bok og venta på å bli jobbet med, og plutselig, etter kort eller lang tid er manuset blitt en bok og de er blitt forfattere.

Noen av disse skriver en bok til. De får ikke noe klassebilde og bare noen få av dem blir omtalt i avisene. Selv om de alt har utgitt en bok fra før, så er det like stas – og like skummelt – å gjøre det igjen. Kanskje til og med verre. Alle kjenner myten om den vanskelige andreboka (her illustrert nær perfekt av den danske forfatteren Olga Ravn). Så vi roper hurra for disse flinke folka som har gjort det igjen, og gir dem litt plass her på sida vår.

Neste forfatter ut er Vera Micaelsen (debuterte skjønnlitterært med Hyperpubertet, 2013):

FF: Var andreboka vanskeligere å skrive enn debuten? 
VM: Faktisk var den lettere å skrive. Men det tror jeg bare var fordi jeg skrev den før jeg rakk å grue meg. Les mer » 

Tilfeldige katter (18)



Tid og sted
: Maridalsveien, på ettermiddagen
Katten var: Balansert, likevektig, jevn
Mulig navn: Balanse-Bjarne
Favorittsang: «From a Balance Beam» (Bright Eyes) evt «Sitte» med Jokke
Favorittbok:
Alt av Godot
Favorittøvelse
: Yoga
Kunne tenkt seg: Ikke å bli forstyrret

Min metafor (51)

Eirin Gundersen

Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Eirin Gundersen.

Noe jeg husker godt er veien jeg måtte gå for å komme til barneskolen. Jeg husker den best slik den var om vinteren, tidlig om morgenen, før det var blitt ordentlig lyst ute og landskapet og veien var dekket av et blålig skjær. Det var alltid mye snø om vinteren der jeg vokste opp, brøytebilene var treige og bare når skoledagen var over og jeg gikk hjem fra skolen var fortauene mulige å gå på uten å få klumper med kald snø i skoene. Veien var slik at jeg måtte gå forbi kirka og gjennom kirkegården for å komme fram. Jeg har aldri likt kirkegårder, har alltid unngått å lese navnene på gravstøtter, kanskje på grunn av en slags frykt for hva som kan komme til å stå der, jeg vet ikke, men det var likevel ikke selve kirkegården eller gravstøttene som gjorde meg redd som barn. Det var trærne. De store, ruvende trærne som ikke gjorde noe om somrene når de var lyse og grønne, men som om vinteren skifta form, fikk liv og personlighet. De ble mørke, tyngre, og jeg husker at noen fortalte meg at de hadde hender. At tregreinene var som hender som kunne strekke seg etter meg og holde meg fast. Jeg husker ikke hvem som sa det, kanskje var det en klassekamerat, kanskje en av storebrødrene mine, men jeg husker at det skremte meg mer enn det sikkert burde. Hver morgen løp jeg gjennom kirkegården, livredd for å kjenne disse hendene på ryggen.

Siden har jeg alltid likt metaforer om trær, og selv om det er flere år siden jeg leste Nikanor Teratologens bok Eldreomsorgen i Øvre Kågedalen, husker jeg så godt denne ene setningen: «Grantrærne er større og mørkere her, de borger for et tungsinn sterkere enn livet.» Jeg kan kanskje ikke kalle det en favorittmetafor, men jeg synes det er noe fint ved denne setningen likevel, det er noe jeg kjenner igjen i den, for det er ikke så mye en frykt jeg føler når jeg nå som voksen går forbi skogholt eller områder med mange trær, heller et slags vemod. Kanskje er det vissheten om at så mange av trærne har stått her siden lenge før jeg ble født og at de skal stå her lenge etter at jeg er borte.

Den vanskelige andreboka: Birger Emanuelsen

9788210053429Hvert år, hver bokhøst og bokvår, utgis det en haug av bøker. Debutantene smiler på klassebildet i avisa og de får fortelle litt om boka de har klart å skrive – klart å utgi. Blant hundrevis av refuserte manus lå deres bok og venta på å bli jobbet med, og plutselig, etter kort eller lang tid er manuset blitt en bok og de er blitt forfattere.

Noen av disse skriver en bok til. De får ikke noe klassebilde og bare noen få av dem blir omtalt i avisene. Selv om de alt har utgitt en bok fra før, så er det like stas – og like skummelt – å gjøre det igjen. Kanskje til og med verre. Alle kjenner myten om den vanskelige andreboka (her illustrert nær perfekt av den danske forfatteren Olga Ravn). Så vi roper hurra for disse flinke folka som har gjort det igjen, og gir dem litt plass her på sida vår. Vi har spurt: hvordan det var å skrive andreboka, var det like vanskelig som med den første? Var det verre? Og ikke minst: Har du planer om å gjøre det igjen (og igjen)? Her er den fine historien vi fikk fra Birger Emanuelsen (debuterte med For riket er ditt, 2012):

Samme dag som jeg lanserte min første bok, fødte min kone vår første sønn. Derfor husker jeg ikke lanseringsfesten, de første anmeldelsene eller stort annet fra den tiden. Jeg husker min kone, og jeg husker min sønn, og jeg husker at jeg skrev på det jeg visste ville bli min neste bok. Det ble den ikke.  Les mer » 

Eier du ikke kam? (1)

kjersti-og-kam

I dag: Kjersti Wøien Håland.

FF: Har du kam?
KWH: Nei. Jeg har for øyeblikket ingen kam.

FF: Har du hatt kam?
KWH: Jeg har hatt flere. Da jeg hadde dreads hadde jeg en jernkam. Eller var det jern? Et eller annet metall i alle fall.

FF: Savner du den?
KWH: Det var en engangskam.

FF: Kommer du til å få kam igjen?
KWH: Ja, jeg må få meg en kam eller i alle fall en børste snart, fordi … ja … det begynner å bli prekært.

FF: Kan vi tenke oss en verden uten kam?
KWH: Kan vi det? Folk blir jo gjerne greiere med kam.

Den vanskelige andreboka: Linnéa Myhre

kjare-myhre_linnea-27372614-699414486-frntl

Hvert år, hver bokhøst og bokvår, utgis det en haug av bøker. Debutantene smiler på klassebildet i avisa og de får fortelle litt om boka de har klart å skrive – klart å utgi. Blant hundrevis av refuserte manus lå deres bok og venta på å bli jobbet med, og plutselig, etter kort eller lang tid er manuset blitt en bok og de er blitt forfattere.

Noen av disse skriver en bok til. De får ikke noe klassebilde og bare noen få av dem blir omtalt i avisene. Selv om de alt har utgitt en bok fra før, så er det like stas – og like skummelt – å gjøre det igjen. Kanskje til og med verre. Alle kjenner myten om den vanskelige andreboka (her illustrert nær perfekt av den danske forfatteren Olga Ravn). Så vi roper hurra for disse flinke folka som har gjort det igjen, og gir dem litt plass her på sida vår.

Første forfatter ut er Linnéa Myhre (debuterte med Evig søndag, 2012):

FF: Var andreboka vanskeligere å skrive enn debuten?
LM: Ettersom jeg var veldig deprimert og tung da jeg skrev min første, måtte det nok veldig mye til for at denne skulle bli vanskeligere. Det er fortsatt vanskelig å skrive, men enklere når man er lettere til sinns. Denne gangen er jeg imidlertid mer bekymret for tilbakemeldingene, og engstelig for at det ikke skal bli like godt mottatt som sist.

FF: Hva handler den nye boka di om?  Les mer » 

Er det arbeid?

sett deg ned, skriv et dikt

Det er lett å se det for seg: Du våkner tidlig – av ingenting. Du står opp. Du setter deg på kjøkkenet med et glass juice/ kopp kaffe/ mugge vann. Du ser ut vinduet – på menneskene, på trærne; som skifter farge akkurat nå og tillater deg å lure litt på hvordan det ville vært: å skifte farge, før du husker at du også skifter farge akkurat nå (hår, hud, negler). Du ser et par av naboene som røyker ut av verandadøren samtidig som de kler på seg. Det ser innviklet ut. Så leser du aviser. Så leser du kanskje noen dikt. Så skriver du kanskje et dikt. Så er du en poet. Kanskje du er Raymond Carver og skriver diktet «The Grant», som handler om valget mellom å dra på gaupejakt eller bli sittende å skrive …

It’s either this or bobcat hunting
with my friend Morris.
Trying to write a poem at six this
morning, or else running
behind the hounds with
a rifle in my hands.
Heart jumping in it’s cage.
I’m 45 years old. No occupation.
Imagine the luxuriousness of this life.
Try and imagine.
May go with him if he goes
tomorrow. But may not.

Og så har du – no occuptaion til tross – gjort jobben din en tidlig morgen, hvis det er poet du er, hvis det er poesi du jobber. Så kan du si: en god dag: fordi se: et dikt. Eller? En annen amerikansk poet, Patricia Lockwood spør seg det samme, om enn litt mer prikkende, går det an å kalle diktskriving for arbeid? Kan den immobile, introverte poeten sammenlignes med hoggerne, tømrerne, bøndene, fiskerne, fabrikkarbeideren, bussjåføren? «Is a single muscle exerted during the process? Do you sweat at all, besides the weird thing that sometimes happens under your right arm because you haven’t lifted it up for 8 hours?» Er det i det hele tatt en anstrengelse bare å sitte der, mens et eller annet dikt renner ut av fingrene dine? Og hvis ikke, er det virkelig arbeid? Er diktet og dikteren til nytte for noen andre enn seg selv? Og må han eller hun være det for å kunne kalle det de gjør for arbeid? For jobben sin?

Thor Heyerdahl 100 år!

Thor Heyerdahl som tegner

Thor Heyerdahl ville fylt 100 år i år, den 6. oktober. Vi feirer dagen og året med tilbud på boka som inneholder de flotte tegningene hans. For i tillegg til å være en kjent eventyrer, så var han også en habil tegner. Fredrik Wandrup i Dagbladet sa at dette var «en omfattende, vittig og underholdende bok», og det må vi på Flamme-kontoret si oss enige i.

Så benytt sjansen nå til å få boka hjem i posten for kun 99,-! Vi selger billig fra kontorlageret, med forbehold om at det kan bli tomt. Slå til her!