ArkivSide 2 av 187

Den vanskelige andreboka: Lars Joachim Grimstad

9788203256905_1Hvert år, hver bokhøst og bokvår, utgis det en haug av bøker. Debutantene smiler på klassebildet i avisa og de får fortelle litt om boka de har klart å skrive – klart å utgi. Blant hundrevis av refuserte manus lå deres bok og venta på å bli jobbet med, og plutselig, etter kort eller lang tid er manuset blitt en bok og de er blitt forfattere.

Noen av disse skriver en bok til. De får ikke noe klassebilde og bare noen få av dem blir omtalt i avisene. Selv om de alt har utgitt en bok fra før, så er det like stas – og like skummelt – å gjøre det igjen. Kanskje til og med verre. Alle kjenner myten om den vanskelige andreboka (her illustrert nær perfekt av den danske forfatteren Olga Ravn). Så vi roper hurra for disse flinke folka som har gjort det igjen, og gir dem litt plass her på sida vår.

I dag: Lars Joachim Grimstad (debuterte med Barna som forsvant, 2012):

FF: Var andreboka vanskeligere å skrive enn debuten? 
LJG: Nei, egentlig ikke. Selv om jeg har jobbet med tekst i mange år, hadde jeg aldri skrevet noe så langt som en bok da jeg skrev Barna som forsvant. Jeg lærte mye av den. Og jo dypere jeg kom inn i historien, jo tryggere følte jeg meg på det jeg holdt på med. Så da den endelig kom ut, gledet jeg meg bare til å ta fatt på den neste. Jeg følte at jeg hadde lært mye om hva jeg var god og dårlig til, om hvordan jeg jobbet best, om språket mitt, og ikke minst, hvordan jeg kunne strukturere og bygge opp en fortelling. Les mer » 

Min metafor (56)

Hanne Maugesten

Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Hanne Marie Maugesten.

Jeg er glad i tekster som skaper gode bilder, men dessverre er jeg ingen rev til å huske dem utenat. For å bøte på dette har jeg laget et eget permsystem med ideer, formuleringer og gode featurereportasjer. Men det føles litt juksete å begynne å rote i den samlingen.

Derfor går jeg for noe bestefaren min sa, og som jeg ikke trenger å slå opp for å huske. For meg handler denne metaforen om tålmodighet og humor. Om hardt arbeid og om å dele en boks med fiskeboller på trappa når våronna er unnagjort. Jeg må si at jeg har litt sansen for den mørke optimismen til bestefar:

«Det som gjelder her i livet, er å være den lille, glinsende fettperla som seiler avgårde på toppen av all kloakken.»

Den vanskelige andreboka: Odd Nordstoga

Eg-og-Pontus-gaar-i-land_productimageHvert år, hver bokhøst og bokvår, utgis det en haug av bøker. Debutantene smiler på klassebildet i avisa og de får fortelle litt om boka de har klart å skrive – klart å utgi. Blant hundrevis av refuserte manus lå deres bok og venta på å bli jobbet med, og plutselig, etter kort eller lang tid er manuset blitt en bok og de er blitt forfattere.

Noen av disse skriver en bok til. De får ikke noe klassebilde og bare noen få av dem blir omtalt i avisene. Selv om de alt har utgitt en bok fra før, så er det like stas – og like skummelt – å gjøre det igjen. Kanskje til og med verre. Alle kjenner myten om den vanskelige andreboka (her illustrert nær perfekt av den danske forfatteren Olga Ravn). Så vi roper hurra for disse flinke folka som har gjort det igjen, og gir dem litt plass her på sida vår.

I dag: Odd Nordstoga (debuterte med Eg og Pontus går for gull, 2013):

FF: Var andreboka vanskeligere å skrive enn debuten? 
ON: Andre boka skreiv eg vel tre gonger. Med ein god del vers og scener til overs i tillegg. Så eg må vel sei at andreboka var vanskelegare. Eg jobba altfor lenge med den, utan at det nødvendigvis synast på sluttresultatet. Men det er jo nokon val og ei retning som må takast stilling til i bok nummer to. Dette set litt støre krav til ein. Les mer » 

Jeg kunne bla forsiktig i bøkene

Vi minner om kritikersalong om og med Geir Gulliksen på Litteraturhuset i kveld (19:00). Andre deltakere er Tom Egil Hverven, Margunn Vikingstad og Olaf Haagensen. Den nye boka til Gulliksen kan du kjøpe og/eller lese litt mer om her.

Med enda en kaffe …

Bruno, baby

… og Bruno K. Öijers nye samling (Och natten viskade Annabel Lee) og jeg har kommet til diktet VAGGAN, hvor jeget er på reise til Korsika, til huset Napoleon bodde, han står i det, han tenker på den gamle diktatoren og på reisefølget sitt, en kvinne … tjejen jag reste med/ hade hunnit trötna på mej för länge sen/ med det spelade ingen roll/ jag var ändå alltid någon annanstans … og må misunne Öijers (hvis det er han som står i Napoleons hus, og det er det vel?, ja) sinnro når det gjelder andre mennesker, han er åpenbart klar over at han ikke tilfredsstiller reisefølget sitt (ikke et besøk, ikke en kompis på et utested eller benk, men et annet menneske som har reist fra Sverige til Korsika sammen med ham, planlagt sammen med ham, må vi anta, spart penger, gledet seg, lagt en del i det), klar over at han skuffer og at hun vansmekter på en øy i Middelhavet. Men uten at han omstiller seg, uten at han anstrenger seg for å bli en annen enn den han er (som om et menneske bare er en ting); det ville uansett ikke nyttet, later han også til å konkludere med, det måtte bli sånn, for jeg er alltid og allerede et annet sted enn henne. Oversatt til dagligspråk: han er kanskje en kødd?

Les mer » 

Dags for forelskelse

«I gave my heart on the morning of November 6th,» synger Lisa Mitchell i sangen over og siden sjette november er i dag, siden sjette november alltid bør være i dag, har vi bestemt at i dag er det greit for hvem som helst å forelske seg. Kom igjen, gjengen. Ikke gruble lenger nå, men hoppe i det. Ring henne, tekst ham, bank på døra. Løp langs veiene, rop det ut. Blomster, middag, teateret. Ta en sjanse, ta fem. Bli sammen. Lag et hjem. Lag et rotete, regelfattig, kjærlighetsrikt hjem. Savn hverandre, finn hverandre og så savn hverandre igjen. Ganske fint det.

«Maybe it’s just hiding somewhere. Or gone on a trip to come home. But falling in love is always a pretty crazy thing. It might appear out of the blue and just grab you. Who knows — maybe even tomorrow.» (fra Sputnik Sweetheart av Haruki Murakami)

«When you fall in love, the natural thing to do is give yourself to it. That’s what I think. It’s just a form of sincerity.» (fra Norwegian Wood av samme Haruki)

Med en kaffe og …

Hei, Bruno

… den nye samlinga til Bruno K. Ôijer, Och natten viskade Annabel Lee, som etter et par fine åpningsdikt fortsetter med … NYCKELN// dom få som rört vid nyckeln/ till livets och dödens mysterium/ har kramat den så hårt/ at den runnit/ som sand mellan deras fingrar … og jeg tenker: Wtf, Bruno? Skulle vi ikke være bedre enn som så nå? For det første så går det vel ikke an å klemme en nøkkel så hardt at den pulveriseres (og om så, om så, så ville vel pulveret forblitt i den sterke, knytta, klemmende hånden?, det går an å fylle neven med sand, vet du)? Og skulle ikke de bare røre ved den? Det er det diktet sier. De som har rørt ved den, sier det. Så hvorfor spranget fra rørt til klemt i stykker? Er det psykologisk gangbart? At et menneske som har sett Majas slør i filler, for å si det sånn, bare fortsetter å rive sløret i stykker? (Det er forresten ikke en veldig relevant innvending.) Diktet virker bare litt vindskeivt, kompis, og gir meg følelsen av, eller mistanken om, at det er saksa fra en plutselig gjenfunnet notisblokk fra yngre år. Kanskje skrev du det på en togreise den gang da, du brukte lårene som underlag mens et eller annet vakkert der ute traff et eller annet bare trist inni deg? Eventuelt det omvendte. Som (nesten) vil si det samme. Og så leser du det igjen lenge etterpå og tror det er et godt dikt du leser. Men det er det ikke. Det er bare noen vindskeive linjer. Og så fort det er tenkt, så angrer jeg. jeg angre. Bare fordi jeg har tenkt sånn om Bruno K. Öijer. Fordi jeg tenker sånn om Bruno K. Öijer. Fordi jeg er innbilsk nok til tro at det der kunne jeg klart bedre. Mye bedre. Jeez, Louise.

Les mer » 

Den vanskelige andreboka: Thomas J. R. Marthinsen

selvportrettvedgravstoslashttethomasjrmarthinsenHvert år, hver bokhøst og bokvår, utgis det en haug av bøker. Debutantene smiler på klassebildet i avisa og de får fortelle litt om boka de har klart å skrive – klart å utgi. Blant hundrevis av refuserte manus lå deres bok og venta på å bli jobbet med, og plutselig, etter kort eller lang tid er manuset blitt en bok og de er blitt forfattere.

Noen av disse skriver en bok til. De får ikke noe klassebilde og bare noen få av dem blir omtalt i avisene. Selv om de alt har utgitt en bok fra før, så er det like stas – og like skummelt – å gjøre det igjen. Kanskje til og med verre. Alle kjenner myten om den vanskelige andreboka (her illustrert nær perfekt av den danske forfatteren Olga Ravn). Så vi roper hurra for disse flinke folka som har gjort det igjen, og gir dem litt plass her på sida vår. Her er en tekst vi fikk fra Thomas J. R. Marthinsen (debuterte med Du, 2010) og som vi er så heldige å få dele med dere:

Kjære Flamme forlag: Jeg vil gjerne si noe om stillheten!     

Da jeg skrev min første bok – Du – var drivkraften: Kan jeg? Klarer jeg dette? Det gjeve var å få noe utgitt. Å prestere det jeg hadde drømt om, men tenkt var noe for andre, for forfatterne jeg digget: Å skrive en bok. Jeg var kanskje ikke klar over det på dét tidspunktet, at det var dette som drev meg, men jeg tror det var slik. Jeg gikk på Forfatterstudiet i Bø. I lang tid hadde jeg forsøkt å skrive – tenkt: Nå skal jeg skrive en Roman, en Novelle – og det hadde ikke fungert i det hele tatt. Det ble bare grøt av det. Oppstyltet, fælt, utroverdig. Jeg var liksom på bar bunn, for å si det sånn.

Les mer » 

Likte du filmen? (37)

Turist

Flammes filmanmelder Iram Haq har sett Turist av Ruben Östlund, om en mann som kanskje ikke tar nok eller riktig ansvar i livet. Det er også en film som ifølge Iram sier ja takk, begge deler til egenkjærlighet og empati. Noen som ikke kjenner seg igjen i det?

FF: Likte du filmen?
IH: Ja.
FF: Lo du?
IH: Ja.
FF: Gråt du?
IH: Nei.
FF: Gjespa?
IH: Nei.
FF: Er det en film for familier på ferie?
IH: Ja.
FF: Er det en film om kjærlighet?
IH: Ja.
FF: … eller en film om egoisme?
IH: Ja.
FF: … eller bege deler?
IH: Ja.
FF: Kunne du sett den igjen?
IH: Nei.
FF: Ble du redd for skitrekk og alper?
IH: Ja.
FF: … og burde det være straffbart for småbarnsfamilier å ha matsjende pysjamaser?
IH: Nja.

Min metafor (55)

Lone Aburas

Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Lone Aburas (fra fødestua, mer eller mindre).

Nu har jeg tænkt i næsten en time, (i hvert fald siden du skrev), og kan ikke rigtig komme på nogen ynglingsmetafor og er åbenbart heller ikke i stand til at opfinde en til lejligheden. (Er for øvrigt også på barsel, så er nok heller ikke så metafor-wise for tiden) Men ellers har jeg netop genlæst Asta Olivia Nordenhofs digtsamling fra 2013. Det nemme og det ensomme, hvor hun blandt andet skriver det her:

det er menneskebørnene
jeg ser og de stråler
som gangstere ved busstoppestedet
underlige planter.