ArkivSide 2 av 184

Reisop hvis du …

litt hjemmelaga

De som går på tippeligakamper der ute har kanskje hørt en gitt fanskare synge om laget sitt: «Reis opp hvis du er sett-inn-klubbnavn», for så å reise seg fra sitteplassene sine og vise solidaritet og allianse med laget sitt. I spalta «Reisop hvis du…» lar vi Olav Løkken Reisop vise evt avvise solidaritet og allianse med hva det skulle være av hverdagslig– og høytideligheter som har fanget hans altoppslukende interesse.

… KJENNER DET

Kan man si noe om angst uten å henvise til Kierkegaard? Og langt viktigere: Kan man si noe om angst uten å henvise til faglitteraturen på området? Og kanskje enda viktigere: Kan man si noe om angst uten å romantisere sin egen eksistensielle hjemløshet? Neppe. Derfor er det ikke uten en viss motvilje, merker jeg, at jeg omsider forsøker å forberede meg til en såkalt litterær samtale om temaet: «Frykt og engstelse. Nils og Olav snakker om angst i litteraturen, Odda, den 11/10-14.» Sirkelen i kalenderen er et rep. Å snakke om angst kan raskt bli en performativ øvelse. Å skrive, eller forberede seg, ikke stort mindre induserende. Men jeg har utsatt det lenge nok. Tilbragt dager med å lese om ølbrygging på diverse forum, forestilt meg en lykkelig tilværelse på landet, med meskekar i kjelleren, gyllent bygg på åkerlappen foran huset, gjæringsdunker i boden, humle voksende vilt i uthusveggen, og mest av alt: dager uten engstelse, uten angst, uten frykt for annet enn mugg og dårlige avlinger. Ren idyll med andre ord. Selvsagt romantiserende det også. Og fortalt på denne måten: nokså ulitterært. Akkurat som angsten selv idet den gjør seg som mest gjeldende. Da vil man heller — om man er godt utrustet med viljestryke og selvoppholdelsesdrift — bare holde ut. Ikke lese. I hvert fall ikke skrive. Litteratur har ingen betydning. Og å skape, mindre betydning enn ingenting. Derfor stoler jeg ikke på folk som sier: «angsten gjør meg kreativ», «angsten driver meg», og lignende romantiserende talemåter som tapper begrepet for mening — som om det var et adelsmerke —, og som derfor også gjør meg indignert.

Les mer » 

Den vanskelige andreboka: Vibeke Tandberg

9788249513529Hvert år, hver bokhøst og bokvår, utgis det en haug av bøker. Debutantene smiler på klassebildet i avisa og de får fortelle litt om boka de har klart å skrive – klart å utgi. Blant hundrevis av refuserte manus lå deres bok og venta på å bli jobbet med, og plutselig, etter kort eller lang tid er manuset blitt en bok og de er blitt forfattere.

Noen av disse skriver en bok til. De får ikke noe klassebilde og bare noen få av dem blir omtalt i avisene. Selv om de alt har utgitt en bok fra før, så er det like stas – og like skummelt – å gjøre det igjen. Kanskje til og med verre. Alle kjenner myten om den vanskelige andreboka (her illustrert nær perfekt av den danske forfatteren Olga Ravn). Så vi roper hurra for disse flinke folka som har gjort det igjen, og gir dem litt plass her på sida vår. Vi har spurt: hvordan det var å skrive andreboka, var det like vanskelig som med den første? Var det verre? Og ikke minst: Har du planer om å gjøre det igjen (og igjen)? Her er et fint svar vi fikk fra Vibeke Tandberg (debuterte med Beijing Duck, 2012):

Tempelhof var lettere å skrive enn Beijing Duck.

Les mer » 

Skriv noe om regnet i dag

regn

Regn er den enkle løsninga, har Ryan Adams sagt om det å bruke regn i poesi og/eller sanger: «Fordi det er vann i seg, og seksuelle konnotasjoner, det er elementært … du bare, har ikke allverdens med tid så du slenger regn inn i teksten … så vips er du ferdig for dagen og kan begynne på middagen.» Og det høres jo litt sant ut. Men det betyr ikke at regn alltid er den enkle løsninga – og at vi burde anstrenge oss for bare å skrive om andre ting. Vi må skrive mye om regn også. Og ofte. Skrive noe om det i dag, for eksempel. Først kan du bla i en bok og lese etter det. Så kikke på himmelen og skrive etter det. Noen eksempler til hjelp …

«… og idet låten toner ut, begynner det å falle et lett sommerregn, en svak dusj mot pannen, og så takknemlig man skal være for å oppleve noe slikt som dette, lyd og lys, og bitte små vanndråper som legger seg på huden og i håret, klokken er noe over ett, og jeg må ut og ned på bakken med det samme, for jeg vet nøyaktig hvordan asfalten dufter under forhold som dette, solmettet etter den lange dagen, befruktet av dette fuktige pustet som drar gjennom byen, svanger av sommer, sommersvanger, gin & tonic, ham og henne, og til helvete med sko og sokker!» (fra Farvel til Romanen av Ingvar Ambjørnsen)

Les mer » 

Tilfeldige katter (19)

Når, hvor: Odda, like før helga
Katten var: Lokal, global, suveren
Mulig navn: Eva
Favorittmøbel: Varmt bilpanser 
Favorittøvelse: Hilse på
Kunne tenkt seg: Litt mer kos av Linn

Min metafor (52)

Foto: Olga Magnusson

Foto: Olga Magnusson

Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Erica Löfström (som for tida skriver på del to i sin romantrilogi om Beatrice).

Min romangestalt Beatrice sa en sak om den hon är; om den hon försöker utplåna.  

Jag är ett kärnkraftverk, sa hon. En härdsmälta bakom en hinna. Men jag får inte plats i huden. Strålningen sipprar ut och allt jag kommer nära förtvinar. Jag går genom en skog och ser träden kring mig vissna och förvridas. Och jag springer fortare för att inte göra allt för stor skada. Och jag doserar mig själv socialt. För ingen tål långvarig exponering.  

Och jag tänker att det egentligen beskriver ganska väl hur jag känner henne, Beatrice. Hur hon ser sig själv som skadlig; något man måste skydda världen från. För strålning kan man inte se. Och det radioaktiva avfallet måste gömmas djupt inne i berget. Men inte ens där ligger det säkert. Och det säger något om skalan. Omfattningen. Det att hon inte får plats i sin kropp. Att berget kan rämna vilket ögonblick som helst.

Odda, baby (2)

Skjermbilde 2014-10-12 kl. 10.56.55

To tredjedeler av Flamme Forlag er på plass i Odda og Litteratursymposiet. Det har vart i fire dager, og i dag er det over for vår del. Vi har gått fra sted til sted, scene til scene. Sett på andre forfattere lese, lest for folk som har villet høre på, snakka om skriving, Odda, livet, poesien, vennegjengen, angsten, musikken og fotball-laget. Vi har spist middag aleine, vi har spist middag i lag, vi har ledd høyt og lagt oss seint, og ledd lavt og stått opp tidlig. 

Litteratursymposiet valgte seg temaet Kompis, og programmet har romma forfatterhyllester, gamle postkort, klemmer, nyskrevne dikt om kompiser, hilsener til kompiser, nye kompiser, gamle kompiser, uvenner i musikken, «With a little help from my friends» til stående applaus og så mye, mye mer. Det ville kanskje romma mye av dette også uten overskrifta Kompis, men det har vært fint. En unnskyldning for å fokusere på helter og vennskap. 

Skjermbilde 2014-10-12 kl. 11.03.57Og innimellom alle postene, har regnet falt utenfor, ølen har vært kald, hotellbaren full og kompisene glade. Denne søndagsmorgenen er det sol for første gang siden vi kom, og en etter en forsvinner folk ut døra, til bussen og til bussen til toget og til bilene og snart blir vi henta vi også, av en kompis med bil. 

Det var litteraturfest i Odda, og alt gjekk bra.

Den vanskelige andreboka: Kathrine Nedrejord

InnbundetHvert år, hver bokhøst og bokvår, utgis det en haug av bøker. Debutantene smiler på klassebildet i avisa og de får fortelle litt om boka de har klart å skrive – klart å utgi. Blant hundrevis av refuserte manus lå deres bok og venta på å bli jobbet med, og plutselig, etter kort eller lang tid er manuset blitt en bok og de er blitt forfattere.

Noen av disse skriver en bok til. De får ikke noe klassebilde og bare noen få av dem blir omtalt i avisene. Selv om de alt har utgitt en bok fra før, så er det like stas – og like skummelt – å gjøre det igjen. Kanskje til og med verre. Alle kjenner myten om den vanskelige andreboka (her illustrert nær perfekt av den danske forfatteren Olga Ravn). Så vi roper hurra for disse flinke folka som har gjort det igjen, og gir dem litt plass her på sida vår.

I dag: Kathrine Nedrejord (debuterte med Transitt, 2010):

FF: Var andreboka vanskeligere å skrive enn debuten? 
KN: Lenge var den nok det. Jeg skrinla en del prosjekter før jeg fant fram til hva jeg måtte skrive om, men da jeg først fant fram, var det, om ikke lett, så mye mer «fort gjort» enn førsteboka. Les mer » 

Eier du ikke kam? (2)

jens m

I dag: Jens M. Johansson.

FF: Eier du ikke kam, Jens?
JMJ: Nei.

FF: Har du noensinne eid kam?
JMJ: Ja, jeg mener det var en periode jeg hadde kam i baklomma. Jeg var kanskje ti år og hadde sett det på en Elvisfilm. Alt er kult i en Elvisfilm.

FF: Brukte du kammen?
JMJ: Nei, jeg tror ikke det. Eller det er jo ganske deilig å dra tommelen over taggene, så jeg tipper jeg gjorde det en del.

FF: Kommer du til å skaffe deg kam igjen?
JMJ: Eeh, det ville overrasket meg om jeg så gjorde, det er ikke akkurat den veien det går.

FF: Hva ville verden vært uten kam?
JMJ: En verden uten kam? Det ville vel blitt en litt tristere verden. Det er tross alt ikke helt det samme med børste.

Odda, baby (1)

Skjermbilde 2014-10-09 kl. 10.35.45

To tredjedeler av Flamme Forlag er på plass i Odda og Litteratursymposiet. Vi kom fram i går ettermiddag, etter en særdeles svingete og kvalmende busstur (huskeliste for hjemturen: Reisesyketabletter, reisesyketabletter, reisesyketabletter. Huskeliste for Kroa på Vinje hvor det var tre kvarters matpause: Melk til kaffen. Sjokomelk og fløte holder ikke i lengden. Linn var riktignok glad for sjokomelka, men Nils var ikke glad for noen av delene). Men utsikta var fin! Og naturen var vill. Særlig siste biten var vakker, over fjella, opp i snøen, skydekte fjelltopper der ute i det fjerne og de oransje-røde træra. 

Linn spurte Nils da vi var nesten framme om det var langt fra buss-stoppet til hotellet, og Nils lo og sa: I Odda er det ikke langt til noen ting. Og da vi endelig kom av bussen, svimle og slitne, så pekte han på et bygg kanskje hundre meter unna. Hotel, sto det med gule bokstaver. Så vi gikk dit. Og vi fikk rom. Nils fikk rommet som Vigdis Hjorth pleier å bo på (det er gigantisk!), Linn fikk et rom som det er plass til en seng og en megasvær TV på. Aner ikke hvem som har pleid å bo der. 

bilde (1)Så var det åpningsfest, med taler fra ordføreren og Knut Olav Åmås, opplesninger av Frode Grytten, et kor, to konserter og et dikt om kompiser fra Flammes Nils-Øivind Haagensen. Linn fikk plass på første rad, mellom festivalsjefer og ordførere, og det var stas. Etterpå gikk vi ut i Odda-natta og lette etter stjernene (Grytten fant ei, Oddastjerna, Linn og Nils så stort sett bare skyer – stjerneklart, ifølge Grytten, bedøm selv), så gikk vi til hotellbaren og lette etter ølen (vi fant noen), så gikk vi hvert til vårt, en etter en, og sovna mens regnet banka på rutene. 

Det er litteraturfest i Odda, og alt kjem til å bli bra – vi gleder oss!

Den vanskelige andreboka: Vera Micaelsen

9788203258169Hvert år, hver bokhøst og bokvår, utgis det en haug av bøker. Debutantene smiler på klassebildet i avisa og de får fortelle litt om boka de har klart å skrive – klart å utgi. Blant hundrevis av refuserte manus lå deres bok og venta på å bli jobbet med, og plutselig, etter kort eller lang tid er manuset blitt en bok og de er blitt forfattere.

Noen av disse skriver en bok til. De får ikke noe klassebilde og bare noen få av dem blir omtalt i avisene. Selv om de alt har utgitt en bok fra før, så er det like stas – og like skummelt – å gjøre det igjen. Kanskje til og med verre. Alle kjenner myten om den vanskelige andreboka (her illustrert nær perfekt av den danske forfatteren Olga Ravn). Så vi roper hurra for disse flinke folka som har gjort det igjen, og gir dem litt plass her på sida vår.

Neste forfatter ut er Vera Micaelsen (debuterte skjønnlitterært med Hyperpubertet, 2013):

FF: Var andreboka vanskeligere å skrive enn debuten? 
VM: Faktisk var den lettere å skrive. Men det tror jeg bare var fordi jeg skrev den før jeg rakk å grue meg. Les mer »