ArkivSide 2 av 191

«Nå må vi sette oss ned og …»

sett deg først

Å sitte for mye er ikke bra. Det vet vi, det visste vi. Tregere sirkulasjon, nedsatt stoffskifte, alt det der. Vi tenker dårligere, vi mister formen. I tillegg heter da at man blir mer kreativ av å ta seg en gåtur. Det har du sikkert hørt folk si. Og denne smått urbane myten ble for ikke lenge siden bekreftet av forskere ved Stanford universitet i Washington. Fire arbeidsgrupper ble påkrevd å ta seg en halvtimes gåtur hver dag og i hver gruppe mente mer enn 80% av individene at de ble påvislig mer kreative av turen. I en av gruppene hevdet sågar 100% at utflukten var til hjelp. Så hvorfor er det sånn, må vi spørre, at man i særlig politiske prosesser foretrekker å sette seg ned for å løse problemer?

Bare i går sa Namsos-rådmann Gunnar Lien, om den usikre framtida til Rock City: «Nå må vi sette oss ned og se på de mulighetene vi har også for tida etter at de ansatte har sluttet i selskapet.» Og Krfs Grethe Kvellands Skaara sa for få dager siden til Fedrelandsvennen (om forholdet mellom Krf og H/FrP i innvandringspolitikken): – De har en litt annen vinkel enn vi har, men nå må vi sette oss ned og diskutere. Så ser vi hvordan vi gjør dette, sier Grethe Kvelland Skaara. Per Sigurd Våge, Direktør i kriminalomsorgen region Vest, sa nylig følgende om hvor et nytt fengsel på Sunnmøre skal ligge: «Dette har vært en veldig nyttig runde til de ulike tomtene, men nå skal vi sette oss ned og diskutere oss fram til hva som er det beste alternativet». Og rektor på Lund skole i Løten, Anne Berit Fjeldseth, om hvordan 100 000 fra kommunestyre skal brukes for å bedre skoleplanen: «Nå skal vi sette oss ned og se hva de forskjellige kan bidra med.» Bystyrepolitiker Kenny Rettore (H) sa sist måned følgende om badelandkrangelen i Stavanger (og om private/kommersielle aktører som heller vil bidra hvis anlegget legges til Ålgård heller enn Stavanger): «Når noen private aktører kommer på banen med et så godt forslag til offentlig privat samarbeid må vi sette oss ned og diskutere det.» NHO-sjef Kristin Skogen Lund sa i forkant av den politiske streiken til støtte for arbeidsmiljøloven sist måned: « … hvis det viser seg at fagbevegelsen får rett i sine antakelser, må vi sette oss ned og reversere dette. Og da har ingen skade skjedd.» Arbeiderpartiets Ingvar Midthun om en mulig ny parkeringsavgift i Elverum: «Jeg registrerer at det er satt inn enn annonse, og det kan jo hende at det kommer en nærmere henvendelse til oss. Da vil vi sette oss ned og diskutere dette.» Og så videre, og så videre.

Det fins åpenbart kompromisser i vårt land. Det fins dialog og kreativ tautrekking. Bare man ikke får satt seg først. Vi foreslår en gåtur, heller. Langs elva, kanskje?   

Hvor ble det av Filip?

fredag 13. februar holder (snart romanaktuelle) Victoria Durnak performancen Mørkedans på UKS (naboen til Tronsmo på Tullinløkka). Durnak vil fortelle om sine tiltak for å finne vennen Filip.

I fjor høst forsvant han, etter å ha sendt Durnak en kryptisk e-post. Han la ved et bilde av kunstneren John Baldessaris manifest What Thinks Me Now, med strek under setningen «I want to express myself in archetypical imagery.» Han la også ved en coverlåt. Ledetråder!

Arrangementet starter klokka 18.00, mer info her.

Min metafor (64)

orjan nilssonDet er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Ørjan Nilsson.

Favorittmetafor? Har man det på noenlunde lik linje med favorittfarge, bok, band, film, kunstverk og fotballklubb, altså?

Jeg er ingen metaforenes mann. Tror jeg. Det korthugde, gjerne ufullstendige, men samtidig innholdsrike er noe jeg streber etter i skrivingen min. Men favorittmetafor?

Jeg kan sette pris på metaforen i tekster jeg leser. Og i musikk. Men vanligvis ikke i eget hverdagsliv. En metafor kan trekke en samtale ned i den uinspirerte floskelen. Den man nødig vil kaste bort tiden sin på. Men metaforen kan jo også berike og løfte. Strekke seg etter et nytt nivå.

Vi må til Ragnar Hovland. Etter at jeg hadde lest Sveve over vatna for første gang bestemte jeg meg for å gi et eksemplar av boken til alle fremtidige og usikre konfirmanter i min krets. Nieser, nevøer. Som en obligatorisk litterær øvelse i den formbare overgangen til et vel så skjørt voksenliv. Hilsen Onkel.

Ute regna det apekattar i laus vekt.

Vi spiller sjakk, tralala, vi spiller sjakk, tralala

sjakk watt

Så ser du på Criminal Minds en torsdagskveld. Hvorfor ikke? Det er en sånn TV-serie som er veldig lett å følge, samtidig som etterforskerne alle er geniale på grensa til autister. Som gjør at man som TV-titter også kan føle seg litt genial ettersom episoden skrider fram (i gårsdagens sprenger en forstyrret mann en bombe som ikke tar livet av noen, så sprenger en annen forstyrret mann en bombe som tar livet av syv mennesker, som gjør den første forstyrrede mannen rasende fordi han føler seg overskygga og nå skal han springe en bombe til som skal ta livet av langt flere, om ikke teamet rekker å stoppe ham, du klarer resten av historia selv). Et sidespor i denne episoden er et uavsluttet sjakkparti et par av team-medlemmene i mellom. Den søte nerden med midtskille og professoren. Bare at professoren er død og midtskillet i sorg. Han forsøker å avslutte spillet på egen hånd. Men flytter bare brikkene rundt i samme mønster. Før et tredje medlem setter seg og sier: La oss få dette overstått. Midtskillet (litt arrogant): Kan du spille, da? Det tredje medlemmet (selvsikkert): Hvem tror du professoren spilte med før han traff deg? Midtskillet: Jeg tenker jeg matter deg på fem trekk. Tredje mann: Ikke vær for sikker. Som skal bety for oss som ser på at vi har med veldig gode spillere å gjøre. Potensielle stormestere. Men HAHAHA tenker vi med en gang de begynner. Fordi HAHAHA de flyr gjennom fire trekk på under et halvt minutt. De ser så vidt på brettet.  Og da vet vi som har sett Magnus Carlsen bruke tjue minutter og mer på bare ett trekk vet at: ingen som har peiling spiller på det viset. De har bare satt et sjakkbrett foran et par av karakterene for å understreke hvor briljante de er. Og fredsæle. Og empatiske. Og moralsk kjernesunne. Sjakkbrett gjør det med folk.

Hvem går du tur med?

Det fins en ting som tilsynelatende hjelper mot alt: Gå tur. Er du litt nedfor eller alvorlig brakkesyk? Dårlig form, god form? Nyforelska, avforelska? Utbrent, gira? Må tømme hodet, fylle hodet? Samme, samme. På med skoa, ut å rusle fortau. Men hvem tar du med? Bare deg selv? En kompis? Typen? Dama? Nei, du vet bedre enn det. Du roper på bikkja.

HUND

Hunden trasker fritt omkring  
og ser det som er
og tingene han ser
er større enn han sjæl
og tingene han ser
er hans virkelighet
Fylliker i portrom
Måner i trær
Hunden trasker fritt omkring

Les mer » 

Min metafor (63)

Hannah Hagtvet HjeltnesDet er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Hannah Hagtvet Hjeltnes.

I disse tider der vi stadig legger oss flate vil jeg slå et slag for å tråkke i salaten. Noen ganger er det godt å kjenne hvordan det er å stå midt i den, å kjenne det sakte gå opp for deg at der, ja, der gikk det for langt. Da er uttrykkene er mange: Ro seg unna, ta seg vann over hodet, strek i regninga, finne fotfestet. Men først må du innse at du tråkket i salaten.

Utrykkets opprinnelse er ikke så farlig, bildene i hodet er bedre. Trillende cherrytomater, fetaost og krutonger på avveie, ruccula og agurk mellom tærne og to par føtter som kaver seg ut av bolla. Men de fettete fotavtrykkene lurer ingen.

Istedenfor å legge seg flat hele tiden, synes jeg man i enkelte tilfeller skal innrømme å ha hoppet i salaten, kastet om seg med isbergsalat og maiskorn og frydefullt badet i dijondressing.

Så kan man ta en real oppvask etterpå.

Jag svek en vän i Mexiko City för längesen

Hjemmelekse til den som vil: Skriv et lyrisk testamente i helga. Åtte vers, seksten, femti. Skriv deg gjennom livet ditt. Hva tar du med, hva legger du igjen? Hva var viktig, hva kan komme til å bli det? Hvilke mennesker holder du fast, hvilke lar du slippe? Og av alle stedene du har vært, på hvilke er du ennå? Hvorfra kom du deg ikke tilbake? Hva betyr hjem for deg? Hva er typisk deg? Hva er utypisk? Åpne et dokument. Finn noen blanke ark. Se Thåström løper foran. Thåström løper alltid foran.

En gammel venn til en gammel venn

På begynnelsen av nittitallet sitter Sjur Holsen og undertegnede (NØH) hjemme hos førstnevnte i Bergen, og fyrer før konsert. Konsert med: deLillos. Turneen: antagelig Svett smil. Stedet: husker ikke nøyaktig, kan ha vært en stor studentkro på Dragefjellet. Var det ikke en stor studentkro der en gang? Den er der kanskje ennå? Vi drikker opp posene våre mens vi krangler om hva som er beste deLillos-plate, deLillos-låt, alt det der. Så drar vi. Så stiller vi oss opp foran scenen, midt blant alle de andre som har stilt seg opp foran scenen. Så spør Sjur: Tror du de kommer til å spille «Siste sommerferiedag», Nilsen? Hans utvalgte fra før på kvelden. Jeg aner ikke, sier jeg, men heller tvilsomt, den blir vel litt for langsom og melankolsk, eller? Og er det ikke fem plater siden den kom? Sjur ser ut til å være enig. Så slår et lyn ned i ham. Han tar tak i arma mi og sier bli med. Hvor skal vi? Bli med nå.

Les mer » 

Har du sagt a

Kjersti WHHva med det man skriver og forkaster, men som likevel forteller noe sant om en selv? Nils Martin Larsen fra bandet Apothek har lydlagt Kjersti Wøien Hålands b-sidedikt til Ferdigsnakkas podcast.

Kjersti sier selv: – Det var interessant og rart. Det tok meg tilbake til den tida da eg skreiv det, før det var blitt noko bok. Dei er som ei lita tidsmaskin. Men eg likar songar der teksten pratast. Dei får meg til å føle at om eg berre kan fortelje historier kan eg òg lage musikk. På mitt vis.

For har du sagt a, må du også skrive b-sider. Og har du sagt a, blir du aldri ferdigsnakka. Du kan høre Kjerstis på-et-vis-musikk her.

Ikke vær dum

fredspipe

En tirsdag for drøye 60 år siden skriver Witold Gombrowicz: « … Selv om vi henger i løse luften, selv om vi tilhører en utdøende klasse, en «overbygning» uten «base», selv om det vil være færre og færre mennesker som kan forstå oss, må vi fortsette å tenke, på en ikke-forenklet og ikke-primitiv måte, på vårt nivå – som om ingenting var blitt forandret i situasjonen vår. At vi må gjøre dette, kommer helt enkelt av at det er det naturlige for oss, og fordi ingen får lov til å gjøre seg dummere enn de er …» (Witold Gombrowicz, Dagboken 1953-1958) Put that in your pipe and smoke it.