ArkivSide 2 av 172

Uka i flammer

uka i flames

* Vi begynner i Kristiansand denne gangen, hvor Protestfestivalen arrangeres og hvor festivalen nylig fikk seg en liten rævtupp fra Cornelius Jakhelln. Først på Twitter, så Facebook, så papiravisene. «Festivalen lukter utdatert,» sier Jakhelln til Vårt Land. Den er uprofesjonelt drevet. Den honorerer ikke deltagerne. Den har strålt bitterhet i et tiår. Og blitt redusert til møteplas for konservative kristne. Den er moden for skroting, fastslår Jakhelln. Svein Inge Olsen, stifter av festivalen, svarer med å hevde at «deler av kultureliten har fått oss i vrangstrupen.» Med mulig adressat Jakhelln. Men kjenner vi CJ rett, er nok ikke medlem av kultureliten en merkelapp han strekker seg så veldig etter. Vi er riktignok bekymret over protsetsspiralen saken later til å utløse. Først protesterer altså Jakhelln på Protestfestivalen. Så protesterer Olsen på Jakhellns protest. Så protesterer Jakhelln på Olsens protest på egen protest – som var av en protest. Kanskje like greit at Dagsnytt 18 ikke fant en motdebattant til Olsen da de ville lage radio av saken. Bare det ikke var i protest.

Les mer » 

Kjetil på ville veier

Kjetil på TV2

På gårsdagens God morgen, Norge, satt boksingelaktuelle Kjetil Røed, utropt til filosof for dagen, i panel med BI-lærer Cecilie Staude og eventkoordinator Ronnie Ottem Fjære for å snakke om Facebook og Dislike. Innslaget het faktisk «Er Facebook-bruken på ville veier?» og du kan se det ved å følge denne linken. (Du må være Sumo-kunde fra før, skal sies. Beklager.)

Hvem sa følgende om moderne poesi?

parthenon

Poesien har kommet langt, men veldig sakte; du er ikke like gammal som meg og jeg kan huske tidsskrifter hvor det på slutten av diktet het: Paris, 1928. Som lot til å utgjøre en såpass forskjell at mange, de som hadde råd til det (og noen som ikke had råd til det), dro til PARIS og skreiv.

Jeg er også gammal nok til å huske da dikta hadde mange referanser til greske og romerske guder. Hvis du ikke kunne dine guder var du ingen dikter. Og hvis du ikke makta å smyge inn ei setning på spansk, fransk eller italiensk i løpet av diktet var du definitivt ingen god poet.

For fem eller seks tiår siden, kanskje syv, slutta noen poeter å bruke stor bokstav og skreiv «&» i stedet for «og». Det er mange som fortsatt gjør begge deler, i den tro at dette er lyrisk sett ganske effektivt og moderne. Pluss: den eldste myten som ennå har et slags strandhugg i bevisstheten vår er at hvis du ikke forstår diktet så er det ganske sikkert godt.

Men poesien beveger seg forsatt sakte framover, tenker jeg, og når den gjennomsnittlige bilmekaniker begynner å ta med seg diktsamlinger på jobb for å lese i lunsjpausa, da vet vi med sikkerhet at vi er på rett vei.

& sikkert er det.

Popskrift: The Captain & Me

TCandM

The Captain & Me er bandet du spiller til den første ølen etter jobb fredag ettermiddag, skal Morten Krane (The Captain, himself) si om kun kort tid. Du er sliten etter den lange uka, men glad. Kroppen er full av paradoksal energi. Du har kanskje masse venner rundt deg. Dere er sikkert ute i hagen. Nå er jo våren på vei. Selv om sola går ned. På bordet: noen tjukke romaner som ingen skal røre. Ved stolbenet: noen poser alle skal drikke av. Og på stereon: TC&M. Men ingen Walt Whitman. Men det gjør ingenting. For er det ikke palmer over oss?

FF
: Går det an å håpe at bandnavnet viser til Walt Whitmans dikt «O captain! My captain!»?
TC&M: Nei, det er nok mer musikknerdete enn som så. Det er hentet fra tittelen på et album av The Doobie Brothers, men har nok vel så mye med å gjøre med min fascinasjon for Captain Beefheart. Samtidig var det en henvisning til at vi var en slags duo den gangen vi fant navnet.

FF: Never let go of your hope, synger dere i «Hope (advice for travellers)», er TC&M et grunnleggende optimistisk band?
TC&M: Vanskelig spørsmål. Det er sjelden vi prøver å frambringe stemninger som er helt uten lyspunkt eller håp, så vi er i hvert fall ikke et grunnleggende pessimistisk band. Men når det gjelder akkurat den linja, så er det kanskje noe av det mørkeste vi har gjort. Når du må fortelle deg selv at du må holde fast på det som er igjen av håp, er du egentlig ganske ille ute allerede. Så det handler mer om halmstrå enn om optimisme.

Les mer » 

Min metafor (43)

frøydis

Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Frøydis Simonsen.

Jeg sitter på et fly fra Oslo til København og det regner, vi kjører ut mot den lysende stripa, det regner, flyet tar fart, motoren durer. Det regner og nå letter vi, nå letter vi! Alltid denne overraskelsen over at vi faktisk er i lufta – ett øyeblikk er vi på jorda, og det neste flyr vi. Jeg tenker over hvor sykt det er at jeg lever i en tid hvor man tar fart og flyr avgårde i regnet, at mennesket kan fly. Og så flyr vi inn i skyene. Og så flyr vi opp over skyene, og hva finnes der, annet enn sola? Bak skyene skinner alltid sola, og det er jo ganske teit å si sånt, for det er ikke sant at det alltid kommer noe bra etter noe dårlig, verden er bare ikke rettferdig på den måten. Men etter en januar i København som i følge Ekstra Bladet var den mest solfattige måneden siden 1969 lener jeg meg mot ruta, blir varm i halvparten av ansiktet og tenker at selv om det er en elendig metafor så er det i det minste helt sant. Skyene er en del av atmosfæren, mens sola er der ute, er midten av solsystemet.

I anledning dagen

den unge poeten

Det er verdens poesidag i dag (ta-daaa!) og vi tenkte kanskje det er på sin plass å dele noen dikt med ålmenta, henta fra vårens utgivelser, og si: fra alle oss, til alle dere, god verdens poesidag! Første poet er Isabell El-Melhaoui, hvis debutsamling Kan jeg finnes i andre formater, allerede er utkommet:

ps

forresten vet jeg
at den gutteturen du pratet om
også var med jenter
jeg så det på facebook
men om du ikke ville si det
fordi du syntes det er flaut
trenger jeg ikke si det videre
til mamma
husk at du er atten
og egentlig kan gjøre som du vil

Les mer » 

Søren på en fredag

Hvilken vil du ha?

Det første som må sies er at Olav en gang ga deg et håndklapp på fest som var såpass hardt at du ramla bakover, sammen med stolen din, og knakk en kassegitar i to. Din egen. En gammal skrubb. Så ingen krise. Men så, litt tid seinere, spør du en annen kompis som har litt peil, om han kan foreslå et kassegitarmerke for deg. Du vet, det vante spørsmålet: Hva er bra, for en rimelig penge? Han har noen forslag. Før han sier noe annet. Noe litt mindre oppmuntrende. Om hvorfor han i sin tid kutta ut gitaren. Eller ordrett: «trappa spillinga ned i så stor grad at det kunne, for dem som så ville, karakteriseres som en utkutting.» Han slutta, sa han, fordi han skjønte, rimelig fort, at han ikke kom til å bli best. Rett og slett. Så hvorfor kaste bort tida, spurte han. Hvis du ikke kan markere deg på feltet, hvorfor oppholde seg der? Og du nikka et litt sånn kompisforpliktende nikk. Men visste ikke om du var enig. Så, etter enda litt tid, og ennå ingen ny kasse, leser du Kierkegaard (på engelsk) om fortvilelse: «A despairing man is in despair over something. So it seems for an instant, but only for an instant; that same instant the true despair manifests itself, or despair manifests itself in its true character. For in the fact that he despaired of something, he really despaired of himself, and now would be rid of himself. Thus when the ambitious man whose watchword was “Either Caesar or nothing” does not become Caesar, he is despair thereat.» Og allerede er dere litt på kant. Fordi: han som fortviler, tenker du, fortviler ikke til slutt, han fortviler allerede. Det er ikke etter lang tids trening og prøving og feiling – jeg ble ikke Cæsar, faen! – det er etter kun kort tids trening etc. Fire sure grep, litt famlende fingerspill og du skjønner hvor det bærer. Dette klarer du ikke samme hvor mye du prøver. Og du fortviler. Mens Kierkegaard fortsetter: «But this signifies something else, namely, that precisely because he did not become Caesar he now cannot endure to be himself.» Men det er heller ikke helt sånn. Er det vel? Er det ikke mer fordi den fortvilte mannen, som godt kan være deg i dette tilfellet, ikke engang har det i seg å gjøre et ordentlig forsøk? Du har for eksempel ikke kommet deg på gitarsjappa ennå. Og du fortviler.

Reisop hvis du …

detr første

De som går på tippeligakamper der ute har kanskje hørt en gitt fanskare synge om laget sitt: «Reis opp hvis du er sett-inn-klubbnavn», for så å reise seg fra sitteplassene sine og vise solidaritet og allianse med laget sitt. I spalta «Reisop hvis du…» lar vi Olav Løkken Reisop vise evt avvise solidaritet og allianse med hva det skulle være av hverdagslig– og høytideligheter som har fanget hans altoppslukende interesse.

… NEKTER Å BETALE

Allerede da jeg gikk inn gjennom hovedinngangen og lette etter noen å spørre, var setningen der – en mulig begynnelse på noe som kunne bli en skarp kronikk om markedsliberalisme. Eller kanskje setningen dukket opp enda tidligere, mens jeg ennå satt i bilen på vei innover mot Lørenskog – altså før jeg hadde kjørt inn i parkeringshuset, trukket parkeringslapp og sett bommen gå i været – fordi jeg hadde vært her tidligere og irritert meg over det samme hver eneste gang: mangelen på anstendighet, og ikke minst mangelen på opprør, apatien. Men også jeg fant meg i det, og kom til å finne meg i det, denne gangen som alle andre ganger før: Jeg aksepterte regelen som sa at jeg måtte betale en hundrelapp i parkeringsgebyr for å besøke mamma på sykehuset. Ikke så rart kanskje, for i en slik situasjon har vel de færreste av oss overskudd til – eller tanke om – å drive opprør. Likevel var setningen der, uansett om den dukket opp på motoveien, idet jeg rygget inn på en ledig plass i enden av parkeringshuset, eller den meldte seg først da jeg kikket nedover korridoren for å finne noen som kunne fortelle meg hvor jeg kunne finne mamma: «Det første som møter besøkende på Ahus er parkeringsautomatene.»

Les mer » 

Heavy lyrikk (9)

likestrøm og veksel

Flamme tester den lyriske gehalten i gamle heavylåter, kanskje sjangeren er tekstlig oversett? (Eller kanskje ikke.) I dag får du evig elektriske og alltid eksplosive ACDC i tilnærma norsk språkdrakt. Pass på lunta.

Les mer » 

Min metafor (42)

1377164_10151633968611161_1515274797_nDet er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå og hvorfor? I dag: Katrine Heiberg.

Jeg har nok ingen favoritt blant metaforer, men jeg kan for eksempel like de som går hele veien, som tar konsekvensene av det de uttrykker, så å si. Linjene «Jeg vil senke skuldrene/ til armene løsner og faller av/ slik at du må bære dem hjem for meg», fra Kristian Hæggernes’ siste diktsamling, er nettopp det. I dette tilfellet et sterkt bilde, ønskedrømaktig og marerittaktig samtidig, som fester seg både til netthinna og til forståelsen av teksten den er del av, og som får ulike ladninger alt ettersom hvordan en reflekterer over det. På den annen side (og kanskje litt på sida av spørsmålet) er det noe tilfredsstillende i å dissekere en spesiell type metaforer; de som er en del av det mest inngrodde dagligspråket, men som ikke blir oppfattet som billedspråk. For eksempel «overfall», «øyeblikk» eller «gripe om seg». Å bruke dem bokstavelig, og dermed oppdage en helt annen betydning av ordet, føles åpnende. Det er en form for språkavsløring, en avmetaforisering som i alle fall for meg fører til større språkbevissthet – og frihet. Dessuten er det en måte å være konkret, presis og poetisk på samtidig. Utfordringen er å bli forstått (også) bokstavelig når en bruker uttrykk som en vanligvis leser billedlig i en tekst, men da er vi over i spørsmålet om under- og overforklaring, ordsammensetning og så videre. Tekniske grep. Kort sagt er jeg glad i ord som fungerer som kameleoner, eller omvendte kameleoner.