ArkivSide 2 av 203

Sommerdagbok: Linn Strømsborg

Arendal på kanten

det er min femte sommer på Sørlandet
og vår tredje
vi blei henta i Grimstad med båt
jeg satt bakerst og hvinte hver gang bølgespruten traff ansiktet
rant nedover kroppen
på innsida av vesten
som er påbudt fra i år
har bare brukt vest en gang tidligere
(da var det veldig høy sjø)
(men vi overlevde)
i Grimstad talte vi fire asiatiske restauranter
og to bokhandlere
i Arendal så langt: tre sushisteder
to bokhandlere
og nå tilbød nettopp en fyr meg en morell
blei først litt redd, så glad
(viser seg at han selger de)
har ikke bada
blåmanetene ligger tett i det kalde vannet
har løpt
har saltvannshår etter båtturen
har snart Arendalspilsnere i bagasjerommet
Sørlandschips på bordet
på bryggekanten satt det masse folk og drakk Arendalspilsnere
i sola
som ikke er her
ikke ennå

Arendal; 11/7/2015; 14:41

Linn Strømsborg har skrevet Roskilde, Øya og Furuset.

Sommerdagbok: Nick Cave

sommerregn

Det kryr av purk i huset
De parkerte bilene utenfor henger med hodet
Månen vet ikke om det er natt eller dag
Alle sniker seg omkring
Med skoposer rundt skoene

Du lager kaffe til de pårørerende
Noen snakker en vei
Noen snakker den andre
Men alle ber deg legge deg litt nedpå
Hva skulle det forandre?

Og jeg snakker til det døsige sommerregnet
Snakker uten knekk i stemmen
Sier at det høres kanskje koko ut
Men jeg er like forelska i deg

Slå ned blikket, tørk tårene
Gjem ansiktet ditt, min kjære
Gjem gavepapiret og gjem gaven
Dekk til alt som kommer for nære Les mer » 

Spilleliste som vaknar til liv

Maria Horvei

Sist gang lagde ho liste for boklesende, i sommer fekk Maria Horvei bestemme sjølv: Hei, Flamme, her er ein liten samling låtar for sløve sommardagar (som vaknar til liv mot kvelden).

«Summer’s Cauldron» – XTC
«In the Morning» – The Coral
«July» – Youth Lagoon
«Coffee» – Sylvan Esso
«I’ll Be Back» – Kindness
«push pull» – Purity Ring
«Loud Places» – Jamie xx ft. Romy
«Love Again» – Ta-ku, JMSN, Sango
«’Cause I’m A Man» – Tame Impala
«Higher» – Kwamie Liv
«Got it Bad» – Leisure
«I Know There’s Gonna Be (Good Times)» – Jamie xx ft. Young Thug, Popcaan
«White Iverson» – Post Malone
«Svømmebasseng» – Stockhaus og Vilde Tuv
«Perfect Day» – Miriam Stockley

Så er det bare opprette, søke og legge til. God sommerdag!

Sommerdagbok: Erlend Wichne

vannkrig

Vannkrig

Jeg får solstråler i ansiktet fra sola på himmelen mellom bladene i de store
eiketrærne, men har ganske fine solbriller på.
De vingler nesten like mye som skjermene og pakkebæreren på
sykkelen min når det blir brostein.
 
I hagen rundt et hvitt hus langs veien har det brutt ut
vannkrig. Den ene av partene
i bar overkropp og shorts unngår vannstråla og roper
«Du bomma, du bomma med buksa di i lomma!» til den andre mens han
runder hushjørnet og pumper, pumper, pumper geværet sitt.
Samtidig triller jeg forbi på andre sida av hekken.

Erlend Wichne debuterer i august med diktsamlinga Hav, sløyd.

Min metafor (85)

Ana Leticia Lourenço SigvartsenDet er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Ana Leticia Lourenço Sigvartsen.

Heldigvis kan jeg ikke svare på dette på stående fot. Jeg sier «heldigvis» fordi det betyr at jeg må lete litt, og mens jeg leter, går jeg tilbake til tekster som jeg nesten hadde glemt. Jeg er dårlig til å ta valg, og jeg klarer ikke å plukke ut én favorittmetafor. Men siden jeg sitter og ser på sjøen når spørsmålet om å være med i denne spalten popper opp på mobilen, tar jeg frem favorittdikteren min, Álvaro de Campos (et av Fernando Pessoas heteronymer), og det lange diktet «Ode marítima». Her finner jeg, for eksempel, dette: «Estoiram em espuma as minhas ânsias / E a minha carne é uma onda dando de encontro a rochedos» (i Brown & Honigs oversettelse: «My anxieties explode in foam /And my flesh is a wave about to break against the rocks»). For meg er dette en vakker metafor fordi den er enkel og kraftfull: Har man vært i en lignende sinnsstemning, opplevd en lignende uro, føler man seg umiddelbart truffet av den. Man stopper opp og leser den en gang til. Man bærer den med seg videre.

Apropos poesi på portugisisk: Jeg kom også over et dikt av brasilianske Cecilia Meireles, hvor havet sammenlignes med en løpsk blå okse, «som full av raseri går løs på ingen» («O mar é só mar … correndo como um touro azul … arremetendo com bravura contra ninguém»). Den rører ikke i meg på samme måte som den første, men den overrasker meg og skaper et klart bilde i hodet mitt. Jeg forstår umiddelbart (igjen denne umiddelbarheten) hvilke egenskaper poeten fremhever.

PS: jeg husker en tekst som min far skrev til meg før han døde. Akkurat denne metaforen har ikke noe med sjøen å gjøre, men jeg tar den med allikevel fordi den er så personlig. Det blir litt rart å kalle den min «favoritt», men den henger igjen. Han forteller om en mann som skal hente noe på renseriet og får klesplagget tilbake med en lapp der det står: «Noen ganger kan flekkene kun fjernes ved å destruere selve stoffet».

Sommerdagbok: Olav Løkken Reisop

Dyer i hagen

1 (søndag 5/7)
I dag er det Wimbledon-hviledag, Federer og Mirka er ute og spiser en bedre middag ved Themsens bredd et sted, kanskje etterfulgt av en espresso på Gastronomica i Wapping og et halvt glass vin i Camden, mens Morrissey synger Under slate grey Victorian sky/ Here you’ll find, my heart and I, fra stereoanlegget på en Taco-tralle, og Federer innser, langsomt, at jo, det kan kanskje gå i år, ja, kan det ikke det?, jo, det må gå, en siste gang for London, Mirka, unga, familien, og for deg og meg som kanskje trenger det vel så mye.

2 (lørdag 11/7)
Akkurat nå sitter Federer og Edberg i hagen (i det huset Federer alltid leier under Wimbledon) og drikker doble macchiati i skyggen av en hegg i full blomstring. Unga plasker i et minibasseng. Mirka sitter i sola og leser Geoff Dyer. Radioen på kjøkkenet kan så vidt høres helt ut. Bryan Ferry synger om små foolish things. En spurv trekker mark opp fra bakken. Federer faller ut av samtalen med Edberg. Tenker på evigheten. Ok, sier han, pausen er over, på tide å fokusere på morgendagen.

Kløfta; 10:34; 11/7/2015

Olav Løkken Reisop debuterte i 2011 med den sjangeroverskridende boka Pastisj. Til høsten er han aktuell med romanen Grandiosa.

Sommerdagbok: Atle Håland

Et vann

telttur

jeg er solbrent på underarmene
solbrent på håndbakene
på albuene
jeg er solbrent på knærne
og bak knærne
og i nakken
på vristene
og på øyelokkene
jeg er solbrent
og har myggstikk
og når kvelden kommer
ligger jeg i soveposen og gløder

Troppevatnet, Strand, Rogaland, 17:02, 02.07.2015

Atle Håland debuterte tidligere i år med diktsamlinga Han.

Sommerdagbok: Unnveig Aas

gitar og sol

samlede sommernotater 03.06 – 04.07, 2015

en helt ålreit dag
været er bra hvertfall
kjøpte flytteesker på clas ohlson
det var varmt på senteret
kjøpte en is som gjorde meg kvalm
den smelta før jeg ble helt ferdig
rant nedover hendene mine (osv)
møtte ham (tilfeldig) på oslo s
med is på kjolen
(synonymer for savner:
unnværer,  skorter på, er uten, trenger)
sendte en faktura for festivalspillejobben
der gitarene ble ustemt i sola
og vi visste ikke hva som kom til å komme ut av forsterkerne
der jeg kledde på meg utover kvelden
skjerf, sokker, strikkejakke
og plastglassene med øl ble kaldere å holde
og det vi ikke har kontroll over er så uventa
og jeg flytter flytteeskene
og jeg vender meg til nye lyder (noen kaster opp utenfor vinduet mitt
og jeg er glad for at det ikke er meg)
og jeg går meg (nesten) vill på vei til lokalet
men istedenfor å øve kjører vi ut av sentrum
det er for fint vær
med instrumenter i baksetet
absurd grønt så rett utenfor byen
jeg tisser i skogen og treffer nesten skoen min
vi spiser rundstykker ved elva
jeg føler meg fri(ere)

Unnveig Aas debuterte våren 2014 med diktsamlingen Mannen er vakker fra livet og opp, skrevet sammen med Linda Therese K. Utstøl.

Min metafor (84)

tegning barli

Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Kjersti Johanne Barli.

Min favorittmetafor er og har lenge vært antropomorfisme. Begrepet dekker jo utallige metaforer, men felles for dem alle er at man projiserer menneskelige egenskaper over på dyr eller ikke-menneskelige ting. Opp gjennom historien har mennesker i forskjellige land og kulturer gitt de forskjellige dyreartene forskjellige egenskaper, og benyttet dyr i historiefortelling. Ved å plassere dyr i hovedrollene kan vi enklere formidle budskap som kan åpne dører for en større innsikt, rett og slett fordi vi er flinkere til å lese det på den måten. Fra vi er bittesmå er vi omringet av kosedyr og filmer og barnebøker hvor handlingen foregår i dyreriket, og vi lærer å lese dyr og omgivelser i bilder ut fra våre egne sinnsstemninger og følelsesliv. Jeg tenker at antropomorfisme kan være en fin måte for oss mennesker å distansere oss litt, ta et lite skritt tilbake og se på en aktuell utfordring mer objektivt, for så å vende tilbake til den (i det virkelige liv) med en større forståelse.

Jeg liker antropomorfisme spesielt godt fordi det lar meg formidle budskapet med en snill form for humor. Samtidig som det er noe ambivalent ved det også, all den tid sannheten ligger under overflaten og truer. Som voksne vet vi jo egentlig at harer og skilpadder ikke arrangerer kappløp, eller at løver ikke er monarker. Selv om det er en sannhet jeg synes det er vanskelig å leve med.

Sommerdagbok: Linda Klakken

trogir, kroatia

Det fins ålreite motbakker. Og dessuten: kroppen har hukommelse. Etter å ha gått den lange bakken opp til huset vårt i Trogir, Kroatia, i ei ukes tid, er jeg overbevist om at musklene har pugget leksa fra hjernekontoret: Nå blir det seigt og bratt, maner de, eller: åkei, nå kan vi hvile litt på flatmarka, slippe taket, la syra forsvinne andre steder. De første dagene i bakken er blytunge. Puster med åpen munn, svinger med vannflaska og tar meg til hoftene. Som om det hjelper. En ettermiddag eller to går, jeg går, puster og tørker svette i solsteika. Hetebølge, tynn luft. Skosålene smelter mot asfalten, om jeg står for lenge i ro. Så slår hukommelsen inn. Det skjer på dag åtte. Hesten venner seg til underlaget, tempoet, ruta. Jeg puster gjennom nesen, panna, hårrøttene. Kroppen har lært hvor og når den skal falle av og gi på. Det koster meg ingenting å gå en ekstra tur for å kjøpe ferskt brød eller noen liter vann. Da er denne bakken jævlig fin å gå i. Rimski Put heter den. Langs veien fra havna til huset vokser det lavendel, granatepler, fikener, rødløk, kepaløk, ferskener, rosmarin, salvie, aubergine, tomater, agurk, squash, druer, oliven, you name it. Man kjenner ikke angen fra jordsmonnet og åkrene når man går i motbakken de første dagene. Kjenner bare blodsmaken i kjeften. Rasende, nesten. Men hvis man fortsetter å gå, dag ut og dag inn, så husker kroppen. Så går det av seg selv. Og da kan man bruke kreftene på andre ting, for eksempel å prøve å huske navnet på kroatiske fotballspillere eller bare, ja, plystring.

Trogir, Kroata; 13:21; 3/07/2015

Linda Klakken har skrevet bøkene Den siste Beatpoeten, Mamma, kone, slave og Skriv ferdig boka om livet ditt. I høst er hun aktuell med dikstamlinga Åtte minutter.