ArkivSide 2 av 179

Flammes høstliste 2014

Høstens utgivelser ved tre av dem

Flamme Forlag presenterte sin høstkatalog – last den ned her! – på Tronsmo bokhandel i dag morges. Årets bokhøst forlaget rommer ti titler innen flere sjangre, inkl. to erfarne og kritikerroste forfattere som tidligere har utgitt på andre forlag.

Ingvar Ambjørnsen gjør et lite sidesprang fra Cappelen Damm, hvor han utgir romanene sine, for å utgi en bok om hvordan han holdt på å slutte som nettopp romanforfatter et dramatisk junidøgn i 2010. Boken Farvel til romanen er blitt en flott og gjennomillustrert bok om et av Norges mest folkekjære forfatterskap og hvordan det nesten havarerte.

Nils Chr. Moe-Repstad, som ble Bragepris-nominsert for fjorårets dobbeltdiktsamling Teori om det eneste, utgir i år 19 forgiftninger. Dette er en diktsamling om forgiftning i vid forstand – om infeksjoner, virus og epidemier, men også miljøforurensning, politisk korrupsjon og økonomisk utbytting.

Les mer » 

Flammefrokost

Høstens grøde

Flamme Forlag inviterer til frokost og kaffe, samt en presentasjon av høstens bøker, på Tronsmo bokhandel mandag 11. august klokken 10.00. Vi kommer til å presentere samtlige av høstens utgivelser, inkl. to titler som har vært utstyrt med særskilt hemmelighetsstempel. Det vil bli opplesninger ved flere av høstens forfattere, og nesten fritt for markedsprat!

Flammehøsten 2014 byr blant annet på en VM-bok med en twist, en roman om Finn.no, en katastroferoman, en gjendiktning av Lawrence Ferlinghetti og et sviende litterært selvoppgjør ­ skrevet av en av våre støre romanforfattere.

Klokka 14.00 samme dag blir det en uformell minilansering av sistnevnte bok på Fuglen, Universitetsgata 2 (inng. Pilestredet). Forfatteren vil kunne besvare spørsmål fra pressen.

Vi håper å se deg både der og der! Meld fra til linn (at) flammeforlag (dot) no om du tenker å stikke innom, så skal vi sørge for at vi har nok kaffe til alle fremmøtte.

På universitetsbiblioteket i Helsinki

Helsinki bibliotek

Victoria Durnak er i Helsinki om dagen og har latt seg begeistre av universitesbiblioteket i den finske hovedstaden:

På det lyse, store universitetsbiblioteket i Helsinki har de egne telefonrom og masse skilt som ber deg om å bruke dem hvis du mottar en samtale. Alle jeg har møtt her er raske til å påpeke at finner elsker å lage systemer og følge regler. De sier at du kan avsløre turister i Helsinki fordi de krysser veien på rødt, for selv i trafikkløse smågater venter de finske på grønn mann. Tanken på hva som ville skjedd hvis alle brøyt reglene skal være det som driver dem, og det er lett å bli glad av den framtidsrettede, kollektive tenkemåten. Men når ei finsk venninne forteller at mange hun kjenner hjemsøkes av dårlig samvittighet blir bildet mer nyansert. Da er det godt å se at det ikke er noe offentlig regelverk for bruken av skrivebord. Hvis ikke fyren framfor meg er turist. Eller utvekslingsstudent? – Victoria Durnak, 8/8/14, Helsinki

Hip ad

hippe Leo

I låta «Oh girl» (hva for en?) synger Leo Sayer (hvem?) lengtende til en jente som han er redd for men iferd med å miste, om grepa han prøver å ta for å holde på henne, som å oppføre seg litt mer hipt: I try to be hip and think like the crowd. Men, Leo, er ikke å tenke som mengden det motsatte av hip? Ifølge Wiki skal den første betydninga av ordet være en som har skjønt det, en som vet nøyaktig det går i. Men nøyaktig hva dette nøyaktige er kan ikke fanges, det er for alltid flyktig og flytende. Fordi det er hipt. Eller som Tower of Power sang: Hipness, what it is! And sometimes hipness is what it ain’t! Som ligner på en tautologi, ikke sant? Men så er det å være hip ganske tautologisk: du er det fordi du er det, og du er det ikke fordi du ikke er det (eller som David Foster Wallace en gang sa det: Irony and hip ennui are extremely authoritarian.) Leo er ikke hip. Så hvordan blir jeg det, spør han seg. Og svarer som så mange andre som har stilt seg det spørsmålet: ved å ta etter de som er det. Men ved å ta etter de som er det (som egentlig betyr: de Leo tror er hippe, som kanskje ikke er det, som kanskje tar etter noen andre igjen, hvem vet?) gjør han seg enda mindre hip. Og med det: enda mer iferd med å miste dama. (Hvis graden av hipsterhet fra Leos side virkelig er det avgjørende for henne, sangen forteller tross alt ikke hennes side av forholdet. Bare den smått paranoide mannen. Derfor blir det litt gjettelek.) Kanskje er det med Leo og hans oh girl som det er med alt annet her i livet: Vi henger etter henda og kjenner kreftene sakte men sikkert ebbe ut. Og hvordan få dem tilbake? Hvordan henge lenger? Hvordan henge i all evighet? Som er hipsterdrømmen, ikke sant? Bare henge der. Alltid være til stede og alltid skape et sentrum ved sin blotte tilstedeværelse. Sånn sett er det hippe først og fremst en slags avsender og adressat. Eller en rekke avsendere. Om noe er hipt sagt avhenger av hvem som sa det (Jack Kerouac skrev en roman som heter Wake up, Jehovas vitner deler ut bladet Våkn opp!, hvem av dem er hip?) og om  det er hipt å være et sted avhenger av hvem andre som er der. Og vår mann Leo er som alle andre redd for å gå glipp av alt dette. Det som blir sagt, det som blir gjort, det som går over før du rakk fram. Så gir han da også opp og synger videre: But even the crowd can’t help me now. Men hadde han vært hip, så hadde han visst at crowden aldri hjelper. Men skal han bli hip en gang, så er det viktig å forstå at crowden aldri  hjelper. Han blir både mer og mindre hip i samme linje. Dig.

til Jan Roar Leikvoll (1974-2014)

Jan Roar Leikvoll

Kartotekkortene skal ikke lenger flyttes rundt
og settes sammen til nye strukturer for sinnet

å pløye seg ned i    Arbeidet er over
men det skal fortsatt gløde mellom sidene

fra det lyset som bare kommer av å kunne se
så mye lengre inn i mørket like foran

og like bak øynene    Et blikk som ikke viker
og aldri slipper taket i noe det har sett

– Kristian Hæggernes

hvit slave

hvit slave

jeg står opp halv fem om morgenen
kler på meg
uten å tenke meg om
trekker genseren over hodet
knepper buksa
drar opp glidelåsen
håret har jeg gitt opp
for lenge siden
mandeløyne
i soveromsmørket
det ligger to varme kropper der
en stor og en liten
den minste gråter alltid
når jeg går på jobb

Les mer » 

Er rap arbeiderklasse?

I et intervju med The Believer sa rapperen Killer Mike nylig at arbeiderklassen er underrepresentert i rap-musikken: «Jeg er usikker på om det har noe med alder å gjøre, men det har veldig mye med klasse å gjøre. Arbeiderklassen er underrepresentert innenfor rap. Det er mye av det verdifulle som arbeiderklassen kan bidra med som ikke blir brukt på en ordentlig måte i rap-låter. Jeg drikker heller sjelden sjampagne, men jeg drikker whisky så ofte jeg kan. Det er forskjellen. Så derfor rapper jeg mindre om sjampistypeting, enn whiskyting, ting som arbeidsfolket tar med seg hjem fra jobben og grubler over.»

Litterære snaps (8)

Chinaski

Henry Chinaski lever, som vi ser, i beste velgående som vikarierende postbud på Tøyen i Oslo: «Any damn fool can beg up some kind of job; it takes a wise man to make it without working.» Charles Bukowski, The Post Office.

Russland er gravid med Ukraina

Vladimir Sorokin

Les Vladimir Sorokins siste blogtekst om trøbbelet i Ukraina.

Min metafor (45)

Maria Grazia

Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Maria Grazia.

Det var Ferdinand Finne sin boktittel, «Veien blir til mens du går», som først minte meg på at vei er min yndlingsmetafor. Og reise. De to kanskje mest brukte metaforene. Jeg elsker enkle sannheter og små livsvisdommer, de gir meg håp og gode påminnelser. Og hva hadde slike ordtak vært uten metaforer?

At veien blir til mens man går, betyr for meg at jeg ikke skal å tilbringe livet i planleggingsmodus. Og det får meg til å tenke på aforismen «livet er en reise, ikke et bestemmelsessted», som igjen minner meg på å leve i nuet, trekke pusten dypere og se etter om jeg har noe rundt meg akkurat nå, som jeg setter pris på. Kommer jeg ikke på noe, går jeg gjennom sansene, til jeg finner noe jeg liker. Jeg starter med luktesansen. Har jeg en skikkelig dritt dag, chanter jeg «livet er en reise. Hva som venter bak neste sving, vet bare den som går videre». Allerede dagen etter, kan jeg være helt i skyene.

Før jeg avslutter vil jeg dele noen flere sitater hvor vei er brukt som metafor: Det finns en fara i att aldrig hitta vägen/ der finns nåt vackert / med att vandra den ändå … (Melissa Horn) Gå ikke alltid dit veien fører deg. Gå heller der hvor det ikke fins noen vei – og sett spor etter deg. (Ukjent) Han alene som mister retningen tusen ganger, vil finne hjem. (Kahlil Gibran) Veien blir til mens du går deg vill. (Dag Evejenth) Hvor lenge har du tenkt å utsette å følge den veien du mener er den rette? (Epiktet)