ArkivSide 2 av 194

Min metafor (70)

camilla gulbrandsen

Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Camilla Gulbrandsen.

Var den metaforløs, den forrige romanen jeg leste? Det lå ingen spor etter metaforer i min erindring av boka. Jeg har blitt en sløv leser! «Fort – lesebriller!», ropte jeg.

Jeg valgte så et av bidragene til det nyeste Kamilla. Forfatter: ukjent, eller uetablert. Foreløpig. Metaforen er ung, inderlig, iherdig og fysisk, og utgjør egentlig hele dette diktet om en person som søker å vinne en plass i hjertet til sin utkårede. Som graver seg nedover med en rød spade, gjennom lagene av hud, mot hjertet, og finner et kammer der, ventende og klart, et eget rom.

Metaforen setter ord på noe gjenkjennbart. En opplevelse eller kanskje bare et ønske – det er jo vår og tid for forelskelse.

«Med ømme armer// kryper jeg ned i hullet, legger meg til rette.// Det er så varmt her.»

En kåt jævel


Mannen min trodde lenge jeg var en kåt jævel.

At jeg kom hver gang vi gjorde det. Og det var vel det jeg ville han skulle tro. Da jeg var yngre, tenkte jeg ikke på hvorfor jeg ville det slik. Jeg bare lot som om jeg kom. Jeg spente kroppen i bue og stønnet, jeg pustet kort og hektisk. Det er en av fordelene med å være kvinne. Man kan late som. Det trodde jeg i alle fall lenge: Der en mann må prestere, kan en kvinne late som.

Så en dag ble jeg lei av å fake. Eller det var kanskje ikke dét. Heller det at jeg ville oppleve det han opplevde. Denne enorme ekstasen. Dette ur-brølet. Hvor kom det fra? Hvordan var den, ekstasen?

Selma Lønning Aarø, Jeg kommer snart

Hva betyr våren for deg?


Våren er bar asfalt under skoa, å bytte fra vintersko til Converse, at sola varmer igjen, at det ikke lenger er mørkt når vekkerklokka ringer, å se at sola står opp mens man drikker dagens første kaffe, å kjenne vinden i ansiktet over skjerfet, å sykle med votter for ikke å fryse, å huske alt man trodde man hadde glemt – hvordan verden egentlig ser ut under all isen og snøen og sørpa, at byen vi bor i egentlig er vakker, at den kan lukte nytt gress og jord, at menneskene dukker opp på hvert gatehjørne igjen, som om vi er dyr som egentlig går i hi og at vi mangedobles i antall med en gang sola er tilbake, Frøydis sa en gang at å vente på toget om morgenen, om våren, og se alle menneskene stå med lukkede øyne mot sola var som å se på en rad med planter og blomster, menneskers ansikter som gløder i sola. Våren betyr et nytt år, jeg er født 1. mai, på slutten av våren, eller på starten av sommeren, å ha bursdag har alltid betydd at t-skjortesesongen enten såvidt er i gang eller rett rundt hjørnet, å ha bursdag har betydd utepils eller grilling eller begge deler, å ha bursdag har vært både grønt gress og en gang snø, men den snøen som faller om våren er aldri like tung som den som faller tidligere på året. Den er et slags siste forsøk, som vi alle vet vil være mislykka, men vi lar den få lov. Våren er feiebilene som vekker oss om morgenen, sykkelolje på henda, hestehov i små vannglass, skrubbsår på knærne, å pakke ned vinterklærne og gjemme dem bort, å ta fram igjen de fargerike strømpebuksene, å kjenne på gåsungene, stryke dem på pelsen og se at det sakte blir grønnere i byen og så er det plutselig sommer, en umerkelig overgang som du ikke tar inn over deg før det begynner å bli kaldt igjen, før høsten er her. Og sånn har vi det gående. Heldigvis. – Linn Strømsborg

Med nøklene i hånda


Jeg står med nøklene i hånda utenfor døra til min egen leilighet og lurer på om jeg skal ringe på. Jeg har stått sånn i over et kvarter nå, og det begynner å bli kaldt. Jeg kan så vidt se Anine gjennom vinduet dersom jeg går et par skritt bakover og strekker meg opp på tærne. Hun sitter ved kjøkkenbordet med mac-en foran seg og en kopp te som aldri blir tom. Nå og da kikker hun ut, mot gatelykten som lyser opp fortauet ved skoleporten rett over gata. Øynene hennes trekkes instinktivt mot lyskilden, en hvit rift i høstmørket utenfor.

Det er meg hun ser etter.

Pål Angelskår, Er vi venner igjen?

Hva om … David Mamet debuterte på Flamme?

Med dramatikk, kan vi tenke oss. Dualoger mellomaldrende menn imellom. Pre-Seinfeldske livsanskuelser, mest sannsynlig, om kvinner, kjærlighet, sex, død og hva har du. Vi jobber med manuset en stund, antar det, David ringer en kompis, sier det er viktig, må møtes. Ti minutter senere står de på, tja, Biblioteksbaren? Vi sier det. Hver sin whisky neat og …

Så? (kompisen)
Så hva? (David)
Hva var så jævla viktig?
Jeg skal gi ut bok.
Bok?
Bok.
Du skal gi ut bok?
Jeg skal gi ut bok.
Så du skriver?
Jeg skriver.
Siden når da?
Siden … alltid.
Og nå har du skrevet en bok? Les mer » 

Grønnsaker


mor elsker å kutte grønnsaker
i veldig fine skiver
servere suppe
med små skruer
kjøtt som ser ut som krutonger
du smuler
bikkja gir seg ikke
slikker deg langs leggen
vil gå tur

Ingrid Furre, Restaurant

Min metafor (69)

Bjørkmo, Kjersti

Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Kjersti Bjørkmo.

Da jeg var på hyttetur midt i en forferdelig skog – en sånn med lange, nakne stammer i en uendelighet – sammen med venner for en del år siden, var en av dem opptatt av at vi skulle la et lys være tent i vinduet om natta. «For at skipet skal finne hjem».

Det er et underlig fortrøstningsfullt utsagn. Vi gikk ikke nærmere innpå det den gangen. Vi bare smilte til hverandre. Vi har alle vårt skip der ute.

Jeg er et bybarn. Jeg holder meg stort sett unna skogene. Og jeg liker de stille gatene i bydelen min om nettene. Ofte hender det at gatelyktene slukkes når jeg går under dem, jeg vet ikke hvorfor. I folks vinduer er det lys. Jeg navigerer. Jeg kan nødig gå rundt med bare én yndlingsmetafor, men denne med skipet er den jeg tenker på oftest.

Hater deg, elsker deg


Elsk hat elsk hat elsk hat elsk hat elsk hat elsk hat elsk hat elsk hat elsk hat elsk hat elsk hat, elsker deg mest, hater deg innimellom.

Cecilie Aurstad, Bare ukedager

Mimosa pudica, bregner, ananas …

Neste onsdag, 18. mars, lanseres Inger Wold Lunds debutbok Ingenting skjedde på Torpedos filial på Kunstnernes hus. Ta turen innom klokka sju!

Mer info her.

Pariserpop: Our last summer (Abba)


Det fins eit hav av songar om og med Paris. Så klart det gjer. Men kven av dei har verkeleg skjønt byen og kven av dei bare navnedroppar den franske hovudstaden? Vi lar vår eigen Parisekspert Heidi Furre vurdere eit knippe Pariserpoplåtar. Først ut: Abba og «Our last summer».

FF: Kan du høyre om artisten har vore i byen?
HF: Ja, eg kjenner meg ganske trygg på at Abba har vore der. Men man kan sikkert skrive denne låten etter å ha sett eit postkort frå Paris.
FF: Kor lenge var dei der, trur du?
HF: Så lenge at man rekk å ete ein croissant og kjøre taxi over Seinen.

FF: Gir songen deg lyst til å dra attende?
HF: Absloutt!
FF: Er ho dansbar?
HF: Håpar eg aldri treng å sjå nokon danse til ho, eller danse til ho sjølv.

FF: Kunne du brukt ho som DJ, då?
HF: Nei.

FF: Har du gjort noko av det dei gjer i songen?
HF: Eg har spist croissant til frukost, men ikkje drukke flytande væske på Champs Elysees. Og det med at it was a fine and true romance? Ikkje akkurat.

Heidi gir tre av seks croissantar til «Our last summer».
croissant3liten