ArkivSide 2 av 195

Nå ser du meg …


fjelleventyret

faen nå stikker jeg fra detta hølet!
jepp! jeg rømmer bygda! hoppla!
drar! moverer! splitter!
flytter! blir borte! fordufter!
jeg pakker snippesken! river teltet! evakuerer bygningen!
strekker på beina! sleper knoklene med meg!
blir borte! tar en avstikker! fordufter!
legger ut på ekspedisjon! et eventyr! en lengre ekskursjon!
tar minste motstands vei! går utenom!
gresset er alltid grønnere på den andre sida!
tar meg en runde! et tokt! en turné!
jeg går under jorda! jeg hopper av! går til madrassene!
skalker lukene! avanti! fremad marsj! høtt!
jeg følger sola! flytter ut! forlater redet!
lar apostlenes hester få frie tøyler! det lukter svidd!
jeg stryker min kos! tar beina på nakken! avviker!
kapper navlestrengen! kaster loss!
ute av syne! ute av sinn! på verdensomseiling!
jeg emigrerer! flytter utaskjærs! gjør svenske av meg!
lar gamlelandet seile sin egen sjø! bytter Andeby mot Gåseby!
et tokt! en odyssé! en siste reis!
jeg løser billett! stempler inn! tar hyre! går på loffen!
dere hører fra meg! jeg skal holde kontakten!
ikke ring meg, jeg ringer dere!
på vingene! hopper i drosja! legger på svøm!
er ikke lenger på denne adressa! er ikke blant oss lenger!
abdiserer! går i eksil! blir del av diasporaen!
pass godt på dere sjøl! hold stø kurs! surr dere til masta!
jeg kaster inn håndkleet! siste sending!
over og ut! adjøss!
auf wiedersehen! sayonara! aloha! au revoir!
på gjensyn!

Terje Thorsen, Lensmann fra ni til fem

Min metafor (71)

Skaranger

Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Maria Navarro Skaranger.

Jeg synes ikke det er så lett å velge ut en metafor. Ofte legger jeg ikke merke til metaforer, og hvis jeg legger merke til en så kan det være fordi den er dårlig. En metafor skal jo skli inn i teksten, slik at den kanskje bare legges merke til underbevisst? Hvis det går an å si? Hvis ikke blir det så konstruert. Nå leser jeg Vi dyra av Justin Torres. Den er så bra, blir finere for hver gang man leser den tror jeg, og det er så mye driv og mørke og lys i denne boka. En gang driver de tre brødrene og knuser tomater med en kjøkkenhammer, så tomatene spruter over alt. Så kommer mora, sier at guttene ser akkurat ut som de gjorde da de ble født, blodige og slimete, men så sier hun:

«Gjør det med meg også»
«Hva da? spurte vi»
«Gjør meg til en nyfødt.»
«Vi er tomme for tomater, sa Manny.»
«Bruk ketchup.»

Denne mora kan være ganske vanskelig å ha med å gjøre, litt lunefull kanskje. Her vil hun starte på nytt, tenker jeg. Kanskje er det ikke en tydelig metafor, eller en «stor metafor», men det er noe metaforisk over hele knuse-tomater episoden, den betyr noe mer. Etterpå sklir mora ned på gulvet: «Mamma hylte og sklei ned på gulvet og ble der, med vidåpne øyne og ketchup over hele seg, og så ut som hun var skutt i bakhodet.» Jeg synes det er fint hvordan de små bildene er integrert i tekstene til Torres, og så blir det jo lagt merke til fordi det er noe veldig brutalt og dyrisk over hele episoden, men også veldig gjenkjennelig.

Så mye flørting


jeg liker de første ukene i et forhold
de neste ukene er ikke like ‘intriguing’
men du føler at noen ‘bryr seg’ eller
‘tar vare på’ deg eller noe sånt
jeg kan kaste bort 5-10 timer pr dag på å fantasere
om de første ukene i et vellykket forhold
jeg venter på at et forhold skal starte
jeg er bekymret for at hun liker meg
men vi lå sammen
og det virker som hun fremdeles flørter eller noe
så mye flørting
jeg har et vagt minne
om at hun tilfeldigvis berørte fingrene mine
da jeg ga henne en røyk og det føltes bra
jeg var så full
så mye flørting

Audun Mortensen, Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det

– Det er både trist og supert å gå av

Hilde Sofie PettersenHilde Sofie Pettersen gir seg som redaktør i Fett. Som (åpenbart) betyr at bladet trenger ny sjef. Vi tok en liten prat med Pettersen om hvor fett hun har hatt det, og hvorfor etterfølgeren hennes, hvem enn det blir, ikke trenger å grue seg.

FF: Er det trist//greit/supert å gå av?
HSP: Jeg føler jo at jeg har pusta dette bladet de siste årene og skulle gjerne fortsatt med det, men når man jobber så mye ulønna gjelder det å gi seg før man møter veggen eller blir minstepensjonist. Feminismen er i medvind, og jeg føler meg trygg på at Fett vil havne i trygge hender videre, så det er både trist og supert å gå av akkurat nå. 

FF: Hva har du fått ut av tida som Fett-redaktør?
HSP: Fett har både ført meg opp på en scene foran tusenvis av folk fra hele verden, og drevet meg til nattevåk ensom over tekstredigeringa. Utover selve bladproduksjonen og alt det innebærer, har jeg også lært en god del om meg selv. Og så har jeg møtt så mange engasjerte, inspirerende og supre folk at jeg blir blank i øynene bare jeg prøver å oppsummere det her og nå.

FF: Hva vil du si skiller Fett fra andre tidsskrift?
HSP: Idealisme er utbredt i tidsskriftbransjen, men i Fett er den ekstraordinær. Styret, redaksjonen og alle bidragsytere lager Fett på dugnad, og det er et stort tilfang av folk som gjerne vil bidra. Og så er vi veldig gode til å lage fest. Selve bladet utmerker seg med en ofte lekende tilnærming til utfordrende tematikk, og solid fokus på det illustrative som viktig del av det vi formidler.

FF: Hva bør en eventuell ny redaktør være forberedt på/ kunne glede seg til?
HSP: Bratt læringskurve og enormt masse fine folk å samarbeide med. Det er ikke noe å grue seg til, altså.

Og med det oppfordrer vi alle som føler seg kallet til å søke – kanskje Fett trenger deg?

Årets vakreste bøker

Våre ekstremt dyktige designere tok med seg diplomer og gull hjem fra Grafills utdeling for Årets vakreste bøker i går. Vinnerne fra Flammekatalogen var som følger (linkene går til juryens begrunnelser og presentasjon av bøkene):

Diplom for Dommedøgn, Og Homer kom, så ut som Odyssevs og En ren besettelse. Gull for Kan jeg finnes i andre formater og Farvel til romanen. 

Vi ønsker også å rope hurra for at Yokolands (og litt Flammes) Aslak Gurholt Rønsen vant Bokkunstprisen 2015. Vi gleder oss til å se alle 2015s vakre Flammebøker. De er på vei!

Jeg har det bra


jeg sier det er godt å høre stemmen din
jeg har det bra
du spør om noe plager meg
jeg sier alt er fint
du spør om jeg er sikker
jeg sier jeg trives
du spør om jeg er helt sikker
jeg sier det er mange fine mennesker, at jeg er glad
du sier det er dumt jeg er langt unna
at du ikke vil jeg skal være trist

Victoria Durnak, Stockholm sier

Skriveskole eller ei

skriveverksted

I boka On becoming a novelist skriver John Gardner om fordelene ved å gå på skriveskole, knytte seg til skriveverksteder og jobbe kreativt i grupper. Det er gode steder, skriver han, fordi den skrivende føler seg normal i selskap med andre skrivende, føler tilhørighet. Men forfattere som styrer unna skoler og verksteder «… is probably in for trouble.» Som kanskje høres litt illevarslende – og kanskje upresist ut? Flertallet av forfattere har vel nettopp ikke gått på forfatterskole, samme hvilken form? Hun eller han har levd noen år, opplevd et og annet og bestemt seg for å skrive om det? Men det må vi ikke bli lurt av, skriver Gardner. Vi må ikke lese om livet til for eksempel Jack London og tro at den beste måten å bli forfatter på er å jobbe som sjømann eller skogsarbeider. Fordi, argumenterer Gardner videre, London levde i en tid da forfattere var samfunsstøtter og folkehelter, de ble holdt opp på en helt annen måte enn de (ikke) blir i dag. Gardner legger også til at London kunne hatt brukt for et semester eller to i Bø eller Bergen, fordi: «Though a tragic and noble man, he was a relatively bad writer.» Som litt skolegang ville reparert. Gardner trekker i samme sleng fram Hemingway og hans rettesnor om at den beste måten å bli god til å skrive på er å sette seg ned å skrive. Men han satte seg ned i Paris, er Gardners forsvar, sammen med flere andre store forfattere og med Gertrude Stein, ingen ringere, som læremester. Så finn sammen, sier Gardner. Et dårlig verksted er bedre enn ingen verksted. Les hverandre og diskuter/kritiser. Bare ikke ondskapsfullt. Ikke billig og bittert. Han eller hun som klarer å skrive levende litteratur gjør ikke det for å vise seg fram, men for å hjelpe andre, det kan være en ganske fin ting å gjøre.

Gratulerer med dagen, Lawrence

Larry har det bra

I dag fyller den amerikanske poeten Lawrence Ferlinghetti 96 år, intet mindre. Flamme har tidligere gitt ut både Linda Klakkens reise til den sagnomsuste forleggeren og forfatteren (Den siste Beatpoeten) samt Jan Erik Volds helt ferske gjendiktede utvalg av Ferlinghettis beste i Og Homer kom, så ut som Odyssevs. Begge bør sjekkes på en dag som i dag. Med et kakestykke. Og et helskjegg. Og en hatt. Vi ba førstenevnte lage en liten remiks av mannen, til mannen, til anledningen. Take it away, Linda

verden er et nydelig sted

verden er et nydelig sted
å bli født inn i
hvis du ikke har noe imot at hverdagen
ikke alltid er like bra
hvis du ikke har noe imot
å sove utendørs i minusgrader
akkurat når dagen begynte så bra
for sjøl i himmelen
synger de ikke hele tida

verden er et nydelig sted
å bli født inn i
hvis du ikke har noe imot at folk dør
et par gode steinkast unna
eller kanskje bare sulter
litt av tida
som ikke er så ille
så lenge det ikke er du Les mer » 

Det som virkelig betydde noe


jeg var ei sånn jente
som var seint ute om kveldene
og aldri kom hjem igjen
jeg sykla utfor bakker
med lukkede øyne
og slåss med jenter
som tilhørte en annen gjeng
døden var bare ei blåklokke i hjertet
og det som betydde noe i livet
var det som kom
og det som virkelig betydde noe
var det som aldri kom
lurte på å dra
men visste ikke hvor
lurte på hva som venta meg
lurte på hvorfor jeg var aleine
om jeg gjorde noe feil

Linda Klakken, Mamma, kone, slave

Min metafor (70)

camilla gulbrandsen

Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Camilla Gulbrandsen.

Var den metaforløs, den forrige romanen jeg leste? Det lå ingen spor etter metaforer i min erindring av boka. Jeg har blitt en sløv leser! «Fort – lesebriller!», ropte jeg.

Jeg valgte så et av bidragene til det nyeste Kamilla. Forfatter: ukjent, eller uetablert. Foreløpig. Metaforen er ung, inderlig, iherdig og fysisk, og utgjør egentlig hele dette diktet om en person som søker å vinne en plass i hjertet til sin utkårede. Som graver seg nedover med en rød spade, gjennom lagene av hud, mot hjertet, og finner et kammer der, ventende og klart, et eget rom.

Metaforen setter ord på noe gjenkjennbart. En opplevelse eller kanskje bare et ønske – det er jo vår og tid for forelskelse.

«Med ømme armer// kryper jeg ned i hullet, legger meg til rette.// Det er så varmt her.»