ArkivSide 2 av 187

JOslo-bonanza!

joslo

Jo T. Brochmanns bok Tagging – en bok om stygt som pent er ute i hyllene nå, og i kveld feires den på Kunstnernes Hus klokken 19.00. Det er åpent for alle, og vi tror det blir en fest både boka og kveldens hovedperson verdig. Morten Langeland leser og Jo holder foredrag om tagging, og hvem veit, kanskje får vi et glimt av hans alterego JOslo også? Sjekk ut våre tidligere møter med ham her, her og her. Og får du ikke nok, så har vi mer. SMUG har gjort et morsomt intervju med kveldens helt som du kan lese her, Aftenposten tok en prat med ham tidligere denne uka, NRK har intervjua ham to ganger og boka var ukas anbefaling i Dagsavisen. Stikk innom i kveld, boka er til salgs med maks rabatt – og vi tar kort. Det er tross alt 2014! Snakkes!

Den vanskelige andreboka: Mari Kanstad Johnsen

Ballen_productimageHvert år, hver bokhøst og bokvår, utgis det en haug av bøker. Debutantene smiler på klassebildet i avisa og de får fortelle litt om boka de har klart å skrive – klart å utgi. Blant hundrevis av refuserte manus lå deres bok og venta på å bli jobbet med, og plutselig, etter kort eller lang tid er manuset blitt en bok og de er blitt forfattere.

Noen av disse skriver en bok til. De får ikke noe klassebilde og bare noen få av dem blir omtalt i avisene. Selv om de alt har utgitt en bok fra før, så er det like stas – og like skummelt – å gjøre det igjen. Kanskje til og med verre. Alle kjenner myten om den vanskelige andreboka (her illustrert nær perfekt av den danske forfatteren Olga Ravn). Så vi roper hurra for disse flinke folka som har gjort det igjen, og gir dem litt plass her på sida vår. Her er en tekst vi fikk fra Mari Kanstad Johnsen (debuterte med Livredd i Syden, 2013) om å skrive og tegne:

Den første boken min, Livredd i Syden, var en ganske seig prosess, som plutselig gikk raskt på slutten. På en måte føltes det ikke som en førstebok, siden jeg allerede hadde illustrert flere barnebøker, og kjente til deler av prosessen. Jeg hadde allerede jobbet med redaktørene mine Nina Med og Bente Orheim, så inni det nye var det mye kjent. Og jeg visste at lanseringen ikke ville snu livet mitt på hodet, at det stort sett tar tid før en bok blir oppdaget og anmeldt.  

Men. Det var vanskelig å bruke så mye tid på noe jeg overhodet ikke visste om jeg kunne gjennomføre. Masse tvil, øyeblikk av total tro på historien, etterfulgt av ny tvil. Les mer » 

– Jeg lå i sofaen og hikstet

Geoff Dyer

Smiger åpner alle dører, er det noe som nesten heter, og Flamme er ikke bedre (evt verre) enn andre på dette området. Så da vi snublet over bibliotekar Tove Giskeødegårds (hun jobber til daglig på Nesodden bibliotek, stikk innom!) hyllest av vår egen Geoff Dyer kunne vi ikke annet enn be om mer.  

FF: «Den morsomste boken du har lest på lenge,» skriver du på Instagram, kanskje du kan utdype litt, si noe om hvordan Dyer er morsom?
: Dyer er morsom på en litt sånn forulempet, britisk måte. «Pessimistisk» er for sterkt, men det finnes en selvrefleksiv og kritisk grunnholdning der som, i hvert fall for meg, virker på den måten. Min humor, som de sier. Jeg koste meg særlig med delen av boka hvor de bor og reiser rundt i Italia. Såpass mye at jeg lå i sofaen og hikstet og følte det nødvendig å lese noen partier høyt for mannen min.

FF: Ble du overraska av denne lettsindige jovialiteten, gitt bokas tittel og anslagsvise kobling til D.H. Lawrence?
: Det fantes jo et og annet hint om at boka ikke utelukkende skulle handle om D.H. Lawrence. Jeg åpnet den ikke i tro om å møte en saklig biograf, for å si det slik. Da hadde jeg vel heller ikke plukket den opp fra «nylig innlevert»-hylla, kjenner jeg meg selv rett. Men En ren besettelse har fått meg til å tenke mer på en fin Lanterneutgave fra 1973 av Lawrences noveller, som jeg har liggende. Jeg har ikke lest den ennå.

Les mer » 

Et glass kaldt vann …

Rimbaud… i selskap med Arthur Rimbaud og den engelske utgava av En årstid i helvete og Illuminasjoner, rett fra klassikerhylla på Norli, 89 kroner, levelig det, det første jeg blar opp på er et bilde av Rimbaud fra cirka 1883 (jeg finner det samme bildet, til venstre, på nettet datert 1875, så hvem vet), en selfie i noe som bare kan karakteriseres som en skråning, naturen er ikke lett å lese på gamle sort hvitt fotografier, AR ser sliten ut, men det kan være en fordom, at bare fordi jeg vet at han blir syk og dør ung at han derfor så sliten ut hele tiden, så la oss derfor si kanskje sliten, og utover det ganske vanlig, han ser ikke, som Seamus Heaney kanskje ville sagt det, ut som en vanlig mann, en arbeidskar, som har sett poesien, han ser bare vanlig ut, og i arbeid, med en hånd i siden, litt feminint, nesten som et kniks, og den andre enten i eller utenpå bukselomma, lyse klær, skjegg, innsunket blikk … på arket forut for bildet: diktet Bl(IS)S som åpner «So weak I no longer thought society could bear my/ presence», så har jeg det kanskje derfra, ideen om det alltid slitne og stadig mer utslitte mennesket som en gang het AR?

Så åpner jeg boka der hvor kvitteringen tilfeldigvis er stukket inn (jeg tenker at jeg skal spare på den, men kommer til å bli mistet, før eller senere, først lagt et sted og så bli borte, jeg lurer på hvor det stedet er og hvor mye som ligger der), diktet DRUNKEN MORNING som forsvarer våre våte kvelder på følgende vis: «Sacred drunken night! Sacred if only for the mask you grant us. Fair enough! We won’t forget how you blessed our hours. We put faith in poison. We know how to live completely, every day.» Og jeg stusser litt på dette med masken alkoholen ifølge poeten gir oss. Fordi: hvis denne masken er et resultat av alkoholen vi gir oss selv, så er vel også masken noe vi skjenker oss selv? Er ikke det et enkelt regnestykke? Alkoholen gir oss maske, vi vil gjerne ha maske, altså drikker vi alkohol? En annen ting er dette med at denne maskeringen, denne komplette tilliten til giften, som AR formulerer det, også er en måte å leve fullstendig på – som høres ut som autentisk, sant. Som kanskje kolliderer med det faktum at vi har masker på? Verset som følger denne strofen er enkel, uhyggelig og diktets siste: «Behold an age of Assasins.» Et ord som kan bety hasjrøyker, men også et medlem av en militær orden, det vi i dag kanskje ville kalt en terrorfraksjon. Mordere som systematisk tok livet av sine motstandere og fiender. Jeg trenger mer vann.

Les mer » 

Den vanskelige andreboka: Lars Joachim Grimstad

9788203256905_1Hvert år, hver bokhøst og bokvår, utgis det en haug av bøker. Debutantene smiler på klassebildet i avisa og de får fortelle litt om boka de har klart å skrive – klart å utgi. Blant hundrevis av refuserte manus lå deres bok og venta på å bli jobbet med, og plutselig, etter kort eller lang tid er manuset blitt en bok og de er blitt forfattere.

Noen av disse skriver en bok til. De får ikke noe klassebilde og bare noen få av dem blir omtalt i avisene. Selv om de alt har utgitt en bok fra før, så er det like stas – og like skummelt – å gjøre det igjen. Kanskje til og med verre. Alle kjenner myten om den vanskelige andreboka (her illustrert nær perfekt av den danske forfatteren Olga Ravn). Så vi roper hurra for disse flinke folka som har gjort det igjen, og gir dem litt plass her på sida vår.

I dag: Lars Joachim Grimstad (debuterte med Barna som forsvant, 2012):

FF: Var andreboka vanskeligere å skrive enn debuten? 
LJG: Nei, egentlig ikke. Selv om jeg har jobbet med tekst i mange år, hadde jeg aldri skrevet noe så langt som en bok da jeg skrev Barna som forsvant. Jeg lærte mye av den. Og jo dypere jeg kom inn i historien, jo tryggere følte jeg meg på det jeg holdt på med. Så da den endelig kom ut, gledet jeg meg bare til å ta fatt på den neste. Jeg følte at jeg hadde lært mye om hva jeg var god og dårlig til, om hvordan jeg jobbet best, om språket mitt, og ikke minst, hvordan jeg kunne strukturere og bygge opp en fortelling. Les mer » 

Min metafor (56)

Hanne Maugesten

Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Hanne Marie Maugesten.

Jeg er glad i tekster som skaper gode bilder, men dessverre er jeg ingen rev til å huske dem utenat. For å bøte på dette har jeg laget et eget permsystem med ideer, formuleringer og gode featurereportasjer. Men det føles litt juksete å begynne å rote i den samlingen.

Derfor går jeg for noe bestefaren min sa, og som jeg ikke trenger å slå opp for å huske. For meg handler denne metaforen om tålmodighet og humor. Om hardt arbeid og om å dele en boks med fiskeboller på trappa når våronna er unnagjort. Jeg må si at jeg har litt sansen for den mørke optimismen til bestefar:

«Det som gjelder her i livet, er å være den lille, glinsende fettperla som seiler avgårde på toppen av all kloakken.»

Den vanskelige andreboka: Odd Nordstoga

Eg-og-Pontus-gaar-i-land_productimageHvert år, hver bokhøst og bokvår, utgis det en haug av bøker. Debutantene smiler på klassebildet i avisa og de får fortelle litt om boka de har klart å skrive – klart å utgi. Blant hundrevis av refuserte manus lå deres bok og venta på å bli jobbet med, og plutselig, etter kort eller lang tid er manuset blitt en bok og de er blitt forfattere.

Noen av disse skriver en bok til. De får ikke noe klassebilde og bare noen få av dem blir omtalt i avisene. Selv om de alt har utgitt en bok fra før, så er det like stas – og like skummelt – å gjøre det igjen. Kanskje til og med verre. Alle kjenner myten om den vanskelige andreboka (her illustrert nær perfekt av den danske forfatteren Olga Ravn). Så vi roper hurra for disse flinke folka som har gjort det igjen, og gir dem litt plass her på sida vår.

I dag: Odd Nordstoga (debuterte med Eg og Pontus går for gull, 2013):

FF: Var andreboka vanskeligere å skrive enn debuten? 
ON: Andre boka skreiv eg vel tre gonger. Med ein god del vers og scener til overs i tillegg. Så eg må vel sei at andreboka var vanskelegare. Eg jobba altfor lenge med den, utan at det nødvendigvis synast på sluttresultatet. Men det er jo nokon val og ei retning som må takast stilling til i bok nummer to. Dette set litt støre krav til ein. Les mer » 

Jeg kunne bla forsiktig i bøkene

Vi minner om kritikersalong om og med Geir Gulliksen på Litteraturhuset i kveld (19:00). Andre deltakere er Tom Egil Hverven, Margunn Vikingstad og Olaf Haagensen. Den nye boka til Gulliksen kan du kjøpe og/eller lese litt mer om her.

Med enda en kaffe …

Bruno, baby

… og Bruno K. Öijers nye samling (Och natten viskade Annabel Lee) og jeg har kommet til diktet VAGGAN, hvor jeget er på reise til Korsika, til huset Napoleon bodde, han står i det, han tenker på den gamle diktatoren og på reisefølget sitt, en kvinne … tjejen jag reste med/ hade hunnit trötna på mej för länge sen/ med det spelade ingen roll/ jag var ändå alltid någon annanstans … og må misunne Öijers (hvis det er han som står i Napoleons hus, og det er det vel?, ja) sinnro når det gjelder andre mennesker, han er åpenbart klar over at han ikke tilfredsstiller reisefølget sitt (ikke et besøk, ikke en kompis på et utested eller benk, men et annet menneske som har reist fra Sverige til Korsika sammen med ham, planlagt sammen med ham, må vi anta, spart penger, gledet seg, lagt en del i det), klar over at han skuffer og at hun vansmekter på en øy i Middelhavet. Men uten at han omstiller seg, uten at han anstrenger seg for å bli en annen enn den han er (som om et menneske bare er en ting); det ville uansett ikke nyttet, later han også til å konkludere med, det måtte bli sånn, for jeg er alltid og allerede et annet sted enn henne. Oversatt til dagligspråk: han er kanskje en kødd?

Les mer » 

Dags for forelskelse

«I gave my heart on the morning of November 6th,» synger Lisa Mitchell i sangen over og siden sjette november er i dag, siden sjette november alltid bør være i dag, har vi bestemt at i dag er det greit for hvem som helst å forelske seg. Kom igjen, gjengen. Ikke gruble lenger nå, men hoppe i det. Ring henne, tekst ham, bank på døra. Løp langs veiene, rop det ut. Blomster, middag, teateret. Ta en sjanse, ta fem. Bli sammen. Lag et hjem. Lag et rotete, regelfattig, kjærlighetsrikt hjem. Savn hverandre, finn hverandre og så savn hverandre igjen. Ganske fint det.

«Maybe it’s just hiding somewhere. Or gone on a trip to come home. But falling in love is always a pretty crazy thing. It might appear out of the blue and just grab you. Who knows — maybe even tomorrow.» (fra Sputnik Sweetheart av Haruki Murakami)

«When you fall in love, the natural thing to do is give yourself to it. That’s what I think. It’s just a form of sincerity.» (fra Norwegian Wood av samme Haruki)