ArkivSide 2 av 179

Hip ad

hippe Leo

I låta «Oh girl» (hva for en?) synger Leo Sayer (hvem?) lengtende til en jente som han er redd for men iferd med å miste, om grepa han prøver å ta for å holde på henne, som å oppføre seg litt mer hipt: I try to be hip and think like the crowd. Men, Leo, er ikke å tenke som mengden det motsatte av hip? Ifølge Wiki skal den første betydninga av ordet være en som har skjønt det, en som vet nøyaktig det går i. Men nøyaktig hva dette nøyaktige er kan ikke fanges, det er for alltid flyktig og flytende. Fordi det er hipt. Eller som Tower of Power sang: Hipness, what it is! And sometimes hipness is what it ain’t! Som ligner på en tautologi, ikke sant? Men så er det å være hip ganske tautologisk: du er det fordi du er det, og du er det ikke fordi du ikke er det (eller som David Foster Wallace en gang sa det: Irony and hip ennui are extremely authoritarian.) Leo er ikke hip. Så hvordan blir jeg det, spør han seg. Og svarer som så mange andre som har stilt seg det spørsmålet: ved å ta etter de som er det. Men ved å ta etter de som er det (som egentlig betyr: de Leo tror er hippe, som kanskje ikke er det, som kanskje tar etter noen andre igjen, hvem vet?) gjør han seg enda mindre hip. Og med det: enda mer iferd med å miste dama. (Hvis graden av hipsterhet fra Leos side virkelig er det avgjørende for henne, sangen forteller tross alt ikke hennes side av forholdet. Bare den smått paranoide mannen. Derfor blir det litt gjettelek.) Kanskje er det med Leo og hans oh girl som det er med alt annet her i livet: Vi henger etter henda og kjenner kreftene sakte men sikkert ebbe ut. Og hvordan få dem tilbake? Hvordan henge lenger? Hvordan henge i all evighet? Som er hipsterdrømmen, ikke sant? Bare henge der. Alltid være til stede og alltid skape et sentrum ved sin blotte tilstedeværelse. Sånn sett er det hippe først og fremst en slags avsender og adressat. Eller en rekke avsendere. Om noe er hipt sagt avhenger av hvem som sa det (Jack Kerouac skrev en roman som heter Wake up, Jehovas vitner deler ut bladet Våkn opp!, hvem av dem er hip?) og om  det er hipt å være et sted avhenger av hvem andre som er der. Og vår mann Leo er som alle andre redd for å gå glipp av alt dette. Det som blir sagt, det som blir gjort, det som går over før du rakk fram. Så gir han da også opp og synger videre: But even the crowd can’t help me now. Men hadde han vært hip, så hadde han visst at crowden aldri hjelper. Men skal han bli hip en gang, så er det viktig å forstå at crowden aldri  hjelper. Han blir både mer og mindre hip i samme linje. Dig.

til Jan Roar Leikvoll (1974-2014)

Jan Roar Leikvoll

Kartotekkortene skal ikke lenger flyttes rundt
og settes sammen til nye strukturer for sinnet

å pløye seg ned i    Arbeidet er over
men det skal fortsatt gløde mellom sidene

fra det lyset som bare kommer av å kunne se
så mye lengre inn i mørket like foran

og like bak øynene    Et blikk som ikke viker
og aldri slipper taket i noe det har sett

– Kristian Hæggernes

hvit slave

hvit slave

jeg står opp halv fem om morgenen
kler på meg
uten å tenke meg om
trekker genseren over hodet
knepper buksa
drar opp glidelåsen
håret har jeg gitt opp
for lenge siden
mandeløyne
i soveromsmørket
det ligger to varme kropper der
en stor og en liten
den minste gråter alltid
når jeg går på jobb

Les mer » 

Er rap arbeiderklasse?

I et intervju med The Believer sa rapperen Killer Mike nylig at arbeiderklassen er underrepresentert i rap-musikken: «Jeg er usikker på om det har noe med alder å gjøre, men det har veldig mye med klasse å gjøre. Arbeiderklassen er underrepresentert innenfor rap. Det er mye av det verdifulle som arbeiderklassen kan bidra med som ikke blir brukt på en ordentlig måte i rap-låter. Jeg drikker heller sjelden sjampagne, men jeg drikker whisky så ofte jeg kan. Det er forskjellen. Så derfor rapper jeg mindre om sjampistypeting, enn whiskyting, ting som arbeidsfolket tar med seg hjem fra jobben og grubler over.»

Litterære snaps (8)

Chinaski

Henry Chinaski lever, som vi ser, i beste velgående som vikarierende postbud på Tøyen i Oslo: «Any damn fool can beg up some kind of job; it takes a wise man to make it without working.» Charles Bukowski, The Post Office.

Russland er gravid med Ukraina

Vladimir Sorokin

Les Vladimir Sorokins siste blogtekst om trøbbelet i Ukraina.

Min metafor (45)

Maria Grazia

Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Maria Grazia.

Det var Ferdinand Finne sin boktittel, «Veien blir til mens du går», som først minte meg på at vei er min yndlingsmetafor. Og reise. De to kanskje mest brukte metaforene. Jeg elsker enkle sannheter og små livsvisdommer, de gir meg håp og gode påminnelser. Og hva hadde slike ordtak vært uten metaforer?

At veien blir til mens man går, betyr for meg at jeg ikke skal å tilbringe livet i planleggingsmodus. Og det får meg til å tenke på aforismen «livet er en reise, ikke et bestemmelsessted», som igjen minner meg på å leve i nuet, trekke pusten dypere og se etter om jeg har noe rundt meg akkurat nå, som jeg setter pris på. Kommer jeg ikke på noe, går jeg gjennom sansene, til jeg finner noe jeg liker. Jeg starter med luktesansen. Har jeg en skikkelig dritt dag, chanter jeg «livet er en reise. Hva som venter bak neste sving, vet bare den som går videre». Allerede dagen etter, kan jeg være helt i skyene.

Før jeg avslutter vil jeg dele noen flere sitater hvor vei er brukt som metafor: Det finns en fara i att aldrig hitta vägen/ der finns nåt vackert / med att vandra den ändå … (Melissa Horn) Gå ikke alltid dit veien fører deg. Gå heller der hvor det ikke fins noen vei – og sett spor etter deg. (Ukjent) Han alene som mister retningen tusen ganger, vil finne hjem. (Kahlil Gibran) Veien blir til mens du går deg vill. (Dag Evejenth) Hvor lenge har du tenkt å utsette å følge den veien du mener er den rette? (Epiktet)

Woche in Flammen

uka i flames

* Uka i flammer kommer direkte fra Berlin denne fredagen, hvor Flamme, entschuldigen: Flammen, sitter i lett yr og leser aviser (og manus) og drikker vår milchkaffe. Mit anderen Worten: Vi er på veien. Og legger merke til syklisten Bradley Wiggins‘ utspill i engelske medier om at han er ferdig med landeveisritt: «I’ve kind of done the road now. I’ve bled it dry.» Fordi sporten er nådeløs og illojal: «The road is quite cut-throat … with no kind of loyalties.» Som er et åpenbart ekko av Robbie Robertsons sørgelige innsikt mot slutten av The Last Waltz, han sitter sammen med regissør Martin Scorcese og forklarer hvorfor The Band gir seg med turnering: «The road was our school. It gave us a sense of survival. It taught us all we know. There’s not much left that we can really take from the road … You can press your luck. The road has taken a lot of the great ones. Hank Williams. Buddy Holly. Otis Redding. Janis. Jimi Hendrix. Elvis. It’s a goddamn impossible way of life.» Best å gi seg derfor før de også bukker under der ute – eller her ute – på veien.

Les mer » 

Du har ikke vært her lenger

i Berlin

Du er i Berlin. Du har nettopp hørt Geoff Dyer si, i Venezia, at han er «programmed to keep coming back to the same place.» Den samme kafeen i den samme gata i den samme byen og, hvis det lar seg gjøre, det samme bordet og, så klart, den samme stolen ved det samme bordet. Og det samme måltidet. Og den samme ølen. Og den samme mengden av det samme ølet. Og den samme rusen. Og de samme følelsene. Og de gamle tankene. Og så godt som det da er å gå hånd i hånd hjem til hotellet, eller: snuble hånd i hånd til hotellet (han og dama, så klart, ikke han og deg), så godt blir det aldri uten alt dette samme. Og hva sier det om verden? Du vet ikke. Du visste ikke. Så dro du til Berlin, hvor du ikke har vært før, ikke egentlig, bare på fryktsom gjennomreise, og du går opp og ned noen gater, tenker å sitte litt rundt, ta en øl her og der, kanskje kjøpe en skyggelue, eller et par joggesko, så går det opp for deg at de stedene du nå mer eller mindre tilfeldig skal besøke, kommer til å fjernsøke deg, kommer til å kalle på deg så fort du er hjemme, be deg returnere, be deg finne tilbake til Berlin og sitte her enda en gang, sitte litt til, sitte som du var, bli den samme. Som er umulig. Men ikke umulig. Det går opp for deg at disse stedene kommer til å sluke alle andre i denne store, halvferdige byen. Så hvordan velge? Du oppdager en fotoboks. Du venter til pappan og sønnen er ferdig så tar du en remse bilder. Du tar flere. Du klipper dem opp og legger dem fra deg på alle stedene du foralter. Så har du ikke vært der. Fordi: Så er du der ennå.

Filmere i sommersol

Sommeren betyr som regel ferie og reise for de fleste. En tid for MMS-er og postkort heller enn spillefilmer og dokumentarer. Men det vil Flammes filmanmelder Iram Haq gjerne at vi gjør noe med. Vi må ikke glemme å se film bare fordi det går an å lukke øynene og sole seg. Her er fem sommerfavoritter fra Iram og hun begynner med Hirokazu Koreedas fantastiske Som far, så sønn.

Les mer for flere filmtips fra Iram.

Les mer »