ArkivSide 2 av 205

Bli med inn på nye Tronsmo

Har du sett de nye lokalene, eller, spør Terje Thorsen en dag jeg drikker morgenkaffen på Tronsmo – jeg er der for å finne ei bok jeg ikke finner, som er noe Terje ikke liker å høre: hva for ei bok, spør han, nei, det er ikke så viktig, svarer jeg, DØH, stopper Terje meg, hva for ei bok, sa jeg, fortsetter han, ikke tenk på det, det er litt flaut, sier jeg, hva mener du flaut?, sier Terje, jeg mener at jeg hadde lyst å finne den i det stille og kjøpe den i det stille, sier jeg, men hva heter den, a, spør Terje på nytt, jeg sukker: det er den tao-boka om Ole Brumm, husker du?, den ja, den er jo dritbra, sier Terje, ja, sier jeg litt spørrende, jahja, sier Terje, bestiller du den, da?, fortsetter jeg, jada, i det stille, gliser Terje – jeg rister på hodet og sier nei, de nye lokalene har jeg ikke sett. Har du fem minutter, da, spør Terje. Nå? Ja, så klart. Hva annet fins det enn akkurat nå? Kom, vi stikker.

Bakoverlent

bakoverlent

Så går du forbi klesbutikken Utro i Oslo sentrum (en butikk du har store vansker med å forstå, både navnet og det tilsynelatende evige sluttsalget) og ser deg selv på store plakater i vinduet. Men ikke deg selv, så klart, det er en modell, og du er ingen modell, men denne modellen går som deg. Han har gangen din. En tilsynelatende overdrevent bakoverlent gange, som du ikke kan noe for at du gestalter, så klart, det er gangen din, og nå: hans. En gange som har voldet deg en god del smerte og uro opp gjennom. Fordi den er så bakoverlent. Men der talentfulle voksne lager sketsjer som «Ministry of silly walks», er talentfulle barn og ungdommer mer opptatt av å terge ansatte på nevnte departement. Skrubbsår i bakhodet, er et skjellsuttrykk du husker godt, og ett som du i voksen alder har noe motvillig måttet innrømme at – joda – er litt morsom. Men selv om det er ingen som roper etter deg i dag, ikke sånt i alle fall, selv om ingen av drittsekkene fra den gangen ringer deg en torsdagskveld og spør: Hva sier du, skrubbsår, ta ei øl?, så var du heller ikke forberedt på å se gangen brukt på et reklameseil, som noe kult og eksklusivt. Kjøper du disse klærne, så får du kanskje like kul gange som denne fyren. Og forresten, og absolutt malapropos, hva er det Jokke synger i Kleggen & Knugern igjen? «Dem har alt du overhodet kan forlange/ dessuten har dem en jævla kul gange …» Som var det du drømte om den gangen. Verken mer eller mindre. En kul gange. Eller i alle fall: en kulere gange. Du lente deg fram på tåballene, for ikke å gå bakoverlent, ikke få skrubbsår, og håpte at det skulle hjelpe. Se bedre ut. Men det hjalp ikke. Så klart ikke. Og hvor var dere da?, roper du til butikken og de ansatte, hvor var dere da de andre barna pekte og lo, dytta og slo? Nei, nettopp. Så ikke kom trekkende nå. Det er for seint, det er så seint. Ikke. Kom. Trekkende.

Min metafor (88)

Foro: Mari Vold/ Adresseavisa

Foro: Mari Vold/Adresseavisa

Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Trine Vollan.

En god metafor for meg er et slående bilde som plutselig dukker opp i en tekst, som får meg til å le eller til og med gi meg gåsehud, når den er særlig treffende. En god metafor hever leseopplevelsen. Det har jeg opplevd flere ganger i sommer, jeg har ledd, tenkt: jøss, så bra!, i en av bøkene jeg hadde med på ferie, som viste seg å være en særdeles godt egnet feriebok, en medrivende fortelling: Edvard Hoems Slåttekar i himmelen. Boka er en storstilt beretning om Edvard Hoems oldefar, Nesje – og hans nærmeste i ei bygd utenfor Molde i 1880-årene. En fargerik og samtidig høyst alminnelige ansamling mennesker, noen av dem emigrerte til Amerika, andre ble igjen. En av disse skikkelsene er den sterke og uredde Gjertine, Nesjes svigerinne. Gjertine opponerte mot konfirmasjonspresten og mente at han ikke var rettroende nok. Det var derimot Gjertine selv, når hun treffer sin tilkommende, skjørtejegeren Ole salmaker, pålegger hun dem en ventetid på to år, for å teste om Ole greier å holde seg unna andre jenter.  Når to år omsider er gått, feirer de bryllup på Gjertines hjemgård – og om natta når alle gjestene har gått til ro, står Gjertines bror, Ola, ute i tunet og ser utover fjorden: Da høyrde han slike fryderop frå stabbursloftet at det gjekk gjennom marg og bein, og det var umiskjenneleg Gjertine, som ropte, ørsken av lykke og sæle. Ola tenkte at slik går det når kvinnfolka er for strenge mot seg sjølve. Når først demninga brest, blir det storflaum.

Øya vs Køya

køyafestivalen

Øyafestivalen 15 regjerer denne uka og helga i Oslo by. Tøyenparken byr på konserter, opplesninger, mat, drikke og dans for en sånn halvveis rimelig penge. Og mange liker det. Og bra for dem. Men så er det noen av oss som foretrekker Køyafestivalen 15 – som arrangeres for første gang i år. Et alternativ for de agorafobiske blant oss, eller blakke, eller engstelige. Som ikke deler denne overdrevne lysten til å stå opp og forlate senga med resten av verden. På Køyafestivalen slipper du sånt. Her kan du trygt forbli i pysjen. Trekke dyna over hodet. Og nyte programmet.

Som åpner med Florence + The Alarm på Sengekanten (hovedscena), du kan stille inn tidspunkt  for konserten selv. Etter det følger The Snooze Brothers som spiller i så mange åtteminutter på rad som ønskelig. Før vi står opp. Men ikke står opp. Vi skal bare på badet for å vaske ansiktet, pusse tenner og få med oss R.E.M. i Dusjkabinettet (nærscena). Etter det blir det frokost/lunsj-konsert med Jay-Zzzzz på Kjøkkenbenken (klubbscena). Så bærer det tilbake til Køya – så klart – hvor Dorske Bjørn Torske venter på Sengekanten. Etter ham får vi Harvey in PJs, som vi ikke har sett på en stund og gleder oss veldig til. Vi blåser også støvet av det gamle britpop-bandet Sleeper, i bedre form enn noensinne, rapporteres det. Så blir det ny matpause med kulturelt innslag denne gangen, først fra Radiobed, etterfulgt av  obligatorisk opplesning fra Arne Garborgs Trette menn. Før kvelden (og natta) kommer anbefaler vi en kjapp tur til kjøkkenet etter mer øl (ingen kø, ingen plastglass, gode priser), før det blir nachspiel på Sengekanten med ingen ringere enn Grateful Bed. De har lvot å holde det gående til hele gården sover. Kan man noen steder bedre ha det?

Ja, mener Flammes utsendte til rivalfestival Øya, Linn Strømsborg, hun argumenterer Øyas sak over Køya på denne måten: «Man kan chille på gresset eller i en hengekøye i sola i stedet for hjemme alene. Man kan se favorittbandet sitt, eller oppdage et nytt. Man kan spise mat som noen andre har laga. Man kan drikke øl som noen andre har tappa. Man kan møte venna sine eller få nye. Man kan begynne å grine fordi en konsert er skikkelig fin, og ikke fordi man er lei seg. Man kan se utover alle de glade folka og kjenne seg som en av dem. Man kan gå med festivalbånd på armen og matche skolissene til fargen. Man kan ta en pause. Man kan snakke om festivalen helt fram til neste festival.» Så, Øya eller Køya, opp til hver enkelt.

Lyden av Flammehøsten

Mandag morgen la Flamme fram vår høstliste av året. Du kan lese mer om den her. Du kan nå også sjekke ut lydsporet til listen, valgt av forfattere og redaktører om hverandre. Spillelista finner du like over, hvem som har valgt hva like under …

Les mer » 

– Vi må akspetere oss selv og andre

«You’re caught now by the skin you’re in,» synger, eller raper, Beastie Boys i låta Don’t play no game that I can’t win, og mener så klart nettopp det, at så fort du er født, blitt et jeg, så er du fanga i dette jeg’et, i kroppen og psyken. Som så klart byr på problemer, på den ene og den andre måten. En gjenganger er foreldreproblemet, hvordan er forholdet ditt, eller vårt, til foreldregenerasjon? De som, tross alt, skapte oss. Mot slutten av den musikkvideoen, eller kanskje musikkfilmen, over, regissert av Spike Jonze, spør Beastie-guttene seg: Why do we always blame our parents for everything? Og svarer: I don’t know, jeg vet ikke, de vet ikke. Og det er sikkert mange av oss som ikke gjør det, som ikke vet, så vi spurte derfor en proff, nærmere bestemt Ida S. Bernhard, stipendiat på Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo, om hun kanskje kan hjelpe oss litt på vei med dette skyld- og foreldrespørsmålet?

Ida S. Bernhard
: Jeg kan bekrefte (både som fag- og privatperson!) at det å sette egne vanskeligheter i sammenheng med oppvekst og nære relasjoner (oftest foreldre eller søsken) er ganske vanlig. Selvfølgelig hos dem som har opplevd traumer og omsorgssvikt i barndommen, men også hos andre som utenfra sett har hatt en såkalt «upåfallende oppvekst». Ofte handler tematikken da om løsrivelse/autonomi, det å bli sett/ikke sett og å føle seg verdsatt og bekreftet av andre (foreldrene), og hvordan dette knyttes til selvfølelse og relasjoner her og nå.

Les mer » 

Flammehøsten 2015

høstkatalog_jpg

 

Bokhøsten er allerede godt i gang der ute, og i dag tidlig lanserte vi vår høstliste på Deichmanske Hovedbibliotek med frokost og kaffe til de fremmøtte. Flere av forfatterne leste fra sine kommende bøker, og for de som ikke var der, så kan vi jo si følgende om det dere har i vente (i kronologisk rekkefølge):

Erlend Wichnes Hav, sløyd sneik seg ut i bokhandelhyllene i fellesferien, så den har dere kanskje sett rundt. Her finner dere dikt med havet som motiv skrevet av høstens eneste debutant hos oss. I slutten av måneden kommer Audun Mortensens nye roman Samleren, en litterær pageturner, en røverroman fra kunstverdenen, som handler om en kritiker som får i oppdrag å stjele et maleri fra en kjent kunstner i bytte mot et eksklusivt intervju med henne.

Så bikker vi ordentlig inn i høsten og tidlig i september slipper vi to diktsamlinger fra henholdsvis Linda Klakken og Morten Langeland. Tittelen Åtte minutter (Klakken) spiller på at det er tida det tar fra sola eventuelt slukker og til vi merker det her på jorda. Poeten skriver om en mor-datter-relasjon, beskjeden i sitt slag, altovergripende i sin enkelhet. Den egentlige kommunen er fire langdikt – en studie av parforholdets ulike faser – fra en forfatter hvis debutbok Æ Æ Å fikk strålende kritikker. Så slipper vi ny gjendiktning av Jan Erik Vold; denne gangen har han gjort et utvalg av finlandssvenske Henry Parlands nyenkle poesi i boka (Selv om) Hamlet sa det vakrere. Slutten av september byr på dikt om angst i samlinga Panikk! fra Kjersti Wøien Håland, forfatteren av romanen Dommedøgn som ble nominert til Ungdommens Kritikerpris i fjor. Olav Løkken Reisop har skrevet romanen Grandiosa - som handler om en styremiddag fra helvete, men som heldigvis er en fornøyelse å lese om.

Når vi skriver oktober slipper Bård Torgersen den bevisst sjangerforvirrede diktsamlinga Romaner, Hans Petter Blad har begått en samtalebok hvor Liv Køltzow intervjues om sitt liv og virke, og i antologien Skrivehistorier –  siste ordinære utgivelse i år – har vi bedt forfattere røpe sine skrivevaner og -uvaner. Puh! Det blir travelt, men vi gleder oss.

I tillegg til disse helt nye titlene, vil vi gjerne nevne at forlagets paperback-samling vokser ytterligere i høst. Først ut er Witold Gombrowicz’ Dagboken, som nå blir samlet i ett bind; så følger vi opp med en samlet utgave av Nils Chr. Moe-Repstads poesi fra 1996 til 2014, før fjorårets romaner Dommedøgn av Kjersti Wøien Håland og Et eget rom av Lotta Elstad utkommer i oktober.

Og i tillegg til alt det, har vi selvsagt et lite knippe boksingler klare, blant disse nevner vi spesielt Ruth Lillegravens Atlanten (dikt frå Svalbard til Solfjellsstua) og Kristin Auestad Danielsens Joggesko, poesi begge deler.

Last ned hele høstkatalogen her!

Flammes pressekonferanse 2015

høstkatalog_jpg

Fellesferien er for alvor over, og vi har lagt merke til at høstens bøker er den store snakkisen både her og der. De som venter på hva Flamme har å by på i månedene som kommer, de venter ei forgjeves, og hvis noen av dere bor i Oslo, så kan dere få med dere vår pressekonferanse om høstens bøker på Deichmanske Hovedbibliotek klokken 10 førstkommende mandag morgen. Det blir croissanter, kaffe, smørbrød og Flamme-forfattere, og vi gleder oss til å virkelig begynne bokhøsten. Meld dere på eventet på Facebook her!

Og fortvil ei til dere som ikke kan komme: katalogen skal være nedlastbar fra samme dato, så alle får (på mandag).

Jeg håper det

Twitter er som alltid, og som verden for øvirg, like fullt av håp som håpløshet: @geirbaregier håper det begynner å pisseregne i Oslo; @lordcesarr håper å bli kidnappet av romvesener; @JomfruMarie håper frisøren kan redde henne; @kriaam17 håper vennene hennes kommer tibake til Ålesund; @norchris håper at ungdommen ikke hører på rap; @BoasMohajer håper Cuadrado blir i Chelsea; @MortChr håper å fullføre masteren i Histore; @Maritakrx håper «du» ringer en dag; @Sandbergio håper folk skjønner hva han mener; @sondrenobel håper Start redder plassen i Tippeligaen og @hvitveisdesign håper du har fått en flott start på helgen.

Hva håper du på?

Sommerdagbok: Unnveig Aas

kjøkkenbord

09.07.15
i morgen:
levere bøker,
vaske klær,
skrive noe,
levere nøkkel,
gå på kino aleine for å lære meg å være meg igjen

10.07.15
klokka 15:22 på deichmanske. finner et fotografi inni «perspective would have us» av erica carpenter. trolig det mest spennende som har skjedd meg i dag

16.07.15
ting jeg gjorde i barndommen som jeg nå er flau over
det var jo bare uvisshet

21.07.15
stod opp 07:00, muligens nærmere tre over

30.07.15
det første jeg tenkte da jeg så dagens dato;
det er snart august
og høst, alt taper liv og vi romantiserer det
(på en overdreven måte)
jeg ser på kjøkkenbord på finn.no
sender mail på ett av dem

02.08.15
ser en youtube-video om en fargeblind mann som prøver et par spesialbriller
brillene gjør at han kan se lilla for første gang
han stirrer intenst på en lilla boks og gråter
herregud, tenk å aldri ha sett lilla
samtidig går det fra regn til sol utenfor vinduet
eller omvendt
sånn har hele sommeren vært

(Oslo; 4/8/2015; 12:17)

Unnveig Aas debuterte våren 2014 med diktsamlingen Mannen er vakker fra livet og opp, skrevet sammen med Linda Therese K. Utstøl.