ArkivSide 2 av 177

Jeg visste ikke at jeg elska dem

Roskilde6

Linn Strømsborg er på Roskilde. Det visste vi nesten fra før. Det blir ikke festival før Linn har kjøpt sitt pass. Sånn er det bare i Danmark. I dag skriver hun hjem: «Så Bastille i går kveld. Den beste konserten jeg har vært på i mitt liv! De kom på scenen som om det var siste låta de skulle spille før de dævva og jeg smilte så svært gjennom hele konserten at jeg fikk vondt i fjeset. De fikk hele Arena til å sette seg ned på de rolige partiene i mash-upen «Of the night» (der de covrer Corona og Snap!) og så hoppa vi som om vi var på Hyperstate under refrenget. Jeg visste at jeg likte Bastille, jeg bare visste ikke at jeg elska dem. Og samtidig med dette, satt hundretusen folk noen hundre meter unna og opplevde sitt favorittband gjennom de siste 20 åra og da Bastille takka for seg, etter å ha blitt mitt ferskeste favorittband, så sendte Stones opp fyrverkeri over Orange og «Satisfaction» runga utover dette jordet som har plass til alle verdens favoritter. Gamle og nye.»

Også kalt Krummis

Roskilde5

Linn Strømsborg er på Roskilde. Så klart hun er. Man kunne også sagt at Roskilde er på Linn Strømsborg. Og i går kveld traff hun en gammel venn. En av de beste: «I går var det fest i lånecampen vår på P. De sang og spiste kake for å feire bursdagen til en tjej der. I dag har vi vært i Roskilde by og feira at jeg møtte Therese – også kalt Krummis – i en sving på East for 10 år sida. Hun har ikke billett i år, men hun tok turen inn til Roskilde by for å drikke øl i bakgården til Roskilde Antikvariat og mimre litt. Vi prata om regn og å grave grøfter rundt teltet (07), om sol og søte gutter (06), om gjørme og Festivaltullinger vi elska (04) og tusen av historier fra mange andre år. I kveld går jeg i hi i teltet for å spise kanelsnegler og potetgull og så begynner det for fullt i morra.»

Lyst på mer sol og øl og søte gutter og Festivaltullinger? Sjekk denne.

Hvor som helst!

Hvem husker ikke Charles Baudelaires sjel som i «N’importe où hors du monde» går lei av sitt legeme og utbryter i diktes siste strofe: Hvor som helst! Hvor som helst! Bare det er ut av denne verden! Noen husker det sikkert. Og noen har det sikkert sånn akkurat nå. Nå som sola står på himmelen. Stort sett. Og gatene er trange av folk. Og parkene er overmøblert. Vi tenker nei takk. Vi tenker vekk herfra. Vi tenker at vi vil gjemme oss, nå vil vi gjemme oss, nå vil vi sitte i en stille skygge og lese dikt, kanskje mange dikt, kanskje en hel samling, kanskje Mannen er vakker fra livet og opp av Linda Therese K. Utstøl og Unnveig Aas.

Jeg er en passasjer på t-banen, det er i hvert fall det jeg ville blitt omtalt som i en eventuell rulletekst. Det skremmer meg at jeg trekker konklusjoner om mitt eget liv kun ut fra hva jeg husker. Da vi gikk langs sjøen. Da vi hadde krangla og var så stille mellom butikkhyllene. Og hodet ditt mellom beina mine. Vi skulle dratt et sted. Jeg skulle ikke ha gitt deg tid til å tenke.
(s 54, Mannen er vakker fra livet og opp)

Les mer » 

Ikke Pål sine skrøner

Angels

NØH: Hei Pål, er det greit at jeg har laga overskrifta før vi gjør intervjuet?
PA: Hm? Nei.
NØH: Hva syns du om Pål sine skrøner?
PA: Hva for noe?
NØH: Men er det ikke skrøner du har skrevet, da? Eller er novellene i Er vi venner igjen? sanne?
PA: I den forrige boka gjorde jeg et poeng ut av å bruke mitt eget navn, uten at det betød at jeg alt jeg skrev var sant. Denne gangen er fiksjonaliseringen tydeligere, ingen karakterer som heter det samme som vennene mine, for å si det sånn. Når jeg skriver, begynner jeg gjerne med en situasjon jeg kjenner fra erfaring: min egen eller andres, men så – når det begynner å bli personlig (eller kjedelig), så må jeg lyve, finne på – helt til karakterene jeg begynte å skrive om er noen andre, sine egne. Det samme gjelder for motivkrets og miljøvalg. Det er f.eks. lett å ta utgangspunkt i steder eller miljøer man kjenner godt, men siden det også på et tidspunkt blir begrensende, så begynner man plutselig å reise i hodet i stedet. Det er da begynner å bli spennende.

Les mer » 

Vi er klare for alt

Roskilde3

Linn Strømsborg er på Roskilde. Så klart hun er. I dag skriver hun hjem: «Det er stille på campen når vi våkner, i motsetning til alle de andre årene jeg har vært her, da det aldri har vært stille. Lyden blir bare en jevn dur av støy, roping, bass, falsk sang og latter. Her er det stille. Jeg hører noen skritt utenfor teltet, panterne som ler av noe og lyden av tomme ølbokser som kaster om på hverandre i søppelsekkene. Ellers er det stille. Hvis jeg hører godt etter, kan jeg kanskje høre de vante lydene langt der borte, men her er det bare oss. Get a tent-området, der vi som ikke orker å styre med å løpe gjennom gjerdene for å komme først fram bor. Eller de som reiser aleine, så de ikke engang har en camp. Naboene våre er et eldre par som ler og drikker øl om kveldene, og litt nedi gata er det en lavvo med plass til 12 der de hører på musikk og sitter i campingstoler når vi går forbi. Og så er det kjæresten min og jeg, som hører på stillheten rundt oss når vi legger oss og når vi våkner og som synes det er fint å kunne oppsøke støyet når vi vil, når vi er klare. Ølen ligger til kjøling nederst ved teltgulvet, så vi er klare for alt, fra morgen til kveld.»

Her kan du lese mer om Roskilde.

Eva, hva holder du på med?

Linn mot veggen

USA Today kunne – og når vi tenker oss om: burde – ha tatt med Linn Strømsborgs litt tafatte Eva fra Furusetdenne lista.  Over uteksaminerte unge voksne som plutsleig ikke vet hva de skal finne på. Det er jo så klart et evig spørsmål: Hva gjør vi nå? Quo vadis? Men det melder seg i større grad til forskjellige tider i et menneskes liv. Ikke sant? Og kanskje særlig på de tidspunktene i livet da alt liksom skal begynne på nytt. Som etter en eksamen. Eller etter et brudd. Eller et bryllup. En begravelse. En årstid. Et jobbskifte. Etter hva det skulle være. Hva nå? Spør vi. Og enten vet eller ikke vet. Aner eller ikke aner. Linns grublende heltinne kom forresten ut i pocket nylig. Les den. Og finn ut hva du skal ta deg til – etter sommeren.

Vi bor her nå

Roskilde2

Linn Strømsborg er på Roskilde denne uka. Som hun nesten alltid er på denne tida av året. For å hoppe og synge og legge igjen så mye glede som mulig i vår tidvis litt triste og håpløse verden. Hun skriver hjem: «Vi bor her nå. Det er sjukt fint. På kvelden kler vi oss i ull fra innerst til ytterst og tar med en øl i neven, på jakt en fest. I går fant vi festen på P der en venninne av oss camper med 20 dansker. De sprengte anlegget første kvelden og vi vandra hjem gjennom de andre gjengene på området i totida, kalde og glade, og teltet sto fortsatt.»

Les mer » 

Min metafor (41)

Marta Breen, foto: Marte Garman JohnsenDet er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Marta Breen.

Jeg leser mange portrettintervjuer i avisene og stopper ofte opp ved gode sitater. De klipper jeg ut og sparer på. Jeg tenker vel at jeg skal få bruk for dem en gang. Når jeg leser gjennom sitatsamlingen min viser det seg at mange av dem inneholder gode metaforer. Det er antagelig dette som gjør at sitatet føles friskt for meg: noen har brukt et bilde jeg ikke har hørt før. En av mine favoritter er den britiske feministen Caitlin Moran som beskriver maktesløsheten man kan føle overfor den mest subtile formen for sexisme: «Å slåss mot den er som å forsøke å bekjempe en rå, muggen lukt i entreen uten annet redskap enn en brødkniv.» Jeg merket meg at den gamle høyrepolitikeren Georg Apenes nylig omtalte Kringkastingsrådet som «Et demokratisk marsipanlokk»: – Det ser jo så pyntelig ut, ikke sant? Det skal være i demokratiets navn og være egnet til å gjøre det hele mer attraktivt og appetittlig. Men under finnes bare vispet krem. Noen sitatmetaforer er kanskje ikke så treffende for meg personlig, men søte likevel. Som Ari Behns «hver dag er en fest og jeg er et smykke.» Eller Håkon Moslet som i 2004 uttalte: «Idol er en helt rå sportsbil, Grand Prix er en bulkete, brun og uvaska Volvo.» Det føltes sikkert som et riktig bilde for ti år siden – i dag høres det bare veldig rart ut. Jeg liker godt denne metaforen fra avdøde Jon Bing: «Å spørre om vi trenger biblioteket, er som å spørre om man trenger veikart nå som det har blitt så forferdelig mange veier.» Men mitt desiderte favorittmetaforsitat kommer fra Espen Eckbo som forklarte sin manglede interesse for kjendispressen slik: «Å øse av privatlivet sitt til media er som å donere ryggmarg til en frisk drittsekk.»

Hva skal du lese i sommer?

lese i sola, fint det

Ei bok på stranda, fins det noe bedre? Bare du og den og kanskje noe kaldt i glasset. Eller du og et par gode folk og kanskje noe kaldt i glasset. Langt borte eller like ved. Det er varmt og døsent. Det er godt med tid Og når du leser kan du nesten kjenne setningene i pannen. Ikke sant? Du tenker de lange tankene og du tar de korte valga. Bli her. Lese litt til. I for eksempel Er vi venner igjen? av Pål Angelskår. Sola skinner i den også. Innimelom.

Jeg tar finskjortene ut av kofferten og henger dem i skapet. Finner fram en kortermet en med blå og hvite striper. Katrine tar på seg den gule sommerkjolen hun vet jeg er glad i. Vi ordner oss sammen som vi pleier. Jeg trimmer skjegget og klipper de lengste nesehåene. Hun sminker seg på nytt og tar på seg parfymen hun kjøpte på flyplassen. Vi røyker hver vår sigarett under vinduet på badet, drikker lunken rosévin rett fra toalettglassene. Det er godt. Hun blunker til meg i speilet mens hun pusser tennene sine. Jeg tar en dose ventolin for å tekkes luftveiene. Det er varmluften som gjør det, får meg til å gispe etter bare noen trekk. Ute er det lørdag og folk i gatene.
(fra «Hvis du måtte velge»)

Les mer » 

TV-serie-poesi: Perception

Dr. Dan

Vi ser på TV-serier som aldri før og vi har TV-helter i alle sjangre. Fra de som redder verden, til de som mer eller mindre ignorerer den. Og vi tenkte kanskje sjekke den lyriske gehalten i disse seriene, i disse gullåra for historiefortellende fjernsyn, for kanskje fins det perler her og der, noen finstemte monologer, som kan skilles ut og leve for seg selv? Eller kanskje ikke. I dag: Perception, med den ofte hallusinerende Dr. Daniel Pierce.

Paris er som kjærligheten
eller kunsten
eller skjebnen
den kan ikke forklares, må oppleves
jeg hørte de orda for første gang som liten
i en film
en fabelaktig film
Gene Kelly introduserte meg for denne magiske byen
folk flest kjenner Paris gjennom kunsten 
og poesien
og det kan skape visse idealiserte forventninger
som blir koda inn i sentralnervesystema våre
Paris er så klart ikke bare som på film
servitører bryter ikke plutselig ut i sang
samme hvor mye du tipser dem
og i ekstreme tilfeller
kan enkelte oppleve en bisarr patologisk reaksjon
når en idealisert versjon av byen kolliderer med den virkelige
de blir desorienterte
desillusjonerte
paranoide
noen kan til og med hallusinere
denne ekstreme varianten av kultursjokk er
treffende nok
kjent som Parissyndromet
og hva kan et sånt fenomen lære oss om hjernes evne
eller manglende evne
til å tilpasse seg det fremmede og ukjente?

- Dr. Daniel Pierce, Perception (svaret får du her, Daniel)