ArkivSide 2 av 181

Kris og Ingvar på en lørdagsmorgen

pils til frokost

«Det er min ærlige overbevisning at flere burde prøve å drikke seg fulle tidlig om morgenen, akkurat idet solen har steget opp over byens tak. Jeg snakker ikke om reparasjon eller desperasjon, Gud skal vite at jeg har vært der også, det jeg sikter til er noe ganske annet og vakkert. Til tross for at jeg har drukket daglig i over fem og tyve år, kom jeg aldri selv på ideen om å drikke alkohol tidlig på morgenen (…) Jeg drikker av den kalde ølen, mens jeg går en tre–fire runder med den store, gule vannkannen i plast som jeg har kjøpt på Tchibo, tvers over gaten. Og det skvalper i vann og det bruser i øl, før jeg lar meg synke ned i den store kurvstolen, med en følelse av ren og uforstyrret lykke, for alt er så vakkert og fredelig (…) Jeg tar flaske og glass med meg ut på terrassen igjen, jeg blir stående ved rekkverket og betrakte to sorthårede smågutter med en tralle med reklamefoldere, så små de er, og de raske hendene deres som teller og deler, og de tynne, små beina som løper inn i portrom og oppganger, ivrig hviskende til hverandre på et språk som er utenfor min verden, men jeg vet det jo: Det er fremtiden som kartlegges og planlegges, det er de store bilene som en gang skal frakte dem bort, ut av de trange blokkleilighetene i de trøstesløse forstedene, nå legges euro til euro, nå smis drømmene i disse grytidlige morgentimene, før skolen, som det sannsynligvis ikke er så forferdelig nøye med. Ja, jeg vet hvordan det er å hviske med sin beste venn om hvordan det skal bli når livet endelig tar til, å spare til drømmers oppfyllelse, det tenker jeg mens jeg står der med en flaske i den ene hånden og et halvfylt glass i den andre hånden, på terrassen i Epp denne tidlige, meget velsignede morgenstunden, og med ett blir det så viktig for meg at det skal gå disse småguttene godt i livet, og noe i meg, Den Engstelige, maler levende bilder av trange celler og lange dommer, av skitne sprøyter, våpen og faenskap. Kjære Gud! Ikke rør dem!»

Fra Ingvar Ambjørnsens bok av høsten: Farvel til romanen.

De rare, de skjeve, de små

skotupper

Så går du forbi en skoleklasse i en liten gate som snart skal bli en bratt bakke, og ser hvordan den inndeler seg selv, klassen, i gjenger og par og troikaer, og kjenner igjen dem som ikke er inndelt men overlatt, som står litt ut til siden og litt bak, de små, de skjeve, de rare, som kikker litt opp og ganske mye ned, på skotuppene, og ikke fikler med mobilen til en kompis men holder seg til magen eller skuldrene, og venter, bare venter, på at ventinga skal være over og timen ferdig, utflukten over, dagen en annen. Du kjenner dem igjen fordi du sto sånn selv en gang og var varm i ansiktet, og klar over de andre og enda mer klar over deg selv. Du husker de som løp imellom og fortalte de mest vanvittige ting til deg. Om hvem du var og hvem du ikke var. Og du kikka ned og aksepterte det vanvittige, aksepterte forskjellene på dem og deg. Du visste ikke da (selv om du egentlig visste det) at også du skulle bli eldre, og vokse fra deg selv og en dag gå forbi noe som ligner på deg og klassen din og mellomløperne og stoppe på den andre siden av veien og se deg tilbake og tenke på Mona Høvrings roman Camillas lange netter: «Jeg snakker nå om den evige, for alltid uløste gåta om middelmådighetas overlegenhet. Denne overlegenheta er litt den samme som den man finner hos bregnene, de trives og kneiser fordi de er mange på den plassen de har sikra seg. Om bregnene kunne snakke, er jeg sikker på at de ville snakke hånlig om andre vekster som tillot seg å forsøke å vokse i nærheta av dem. Men flytt ei bregne til en plass der edlere vekster hører til og elskes, så skal dere se.» Og si til deg selv: Så hold ut, kompis. Og si: Her kommer jo fredagskvelden og lørdagen. Ingen skole, ingen jobb. Her kommer det vi kan gjøre noe med.

Som å gå rundt på Furuset

5455174_2576406

Det er blitt vanlig prosedyre for kulturinteresser og interesserte – eller Gud forby ansatte – å ta fraværet av et tap som en seier, og FrPs tilslutning til norsk venstreside (Rødt, SV, AP) om ikke å legge ned bibliotekene på Bjerke og Nordtvet i Groruddalen i Oslo, blir fort en slik «seier». Noen ny filial på Økern blir det nemlig ikke, «fordi vi er redd økonomien ikke strekker» (Camilla Wilhelmsen, FrP). En replikk som vi velger å tro mangler et «til», at hun er redd økonomien ikke strekker til, for alle vet jo at en økonomi strekker, hvis de eller den som styrer den bare vil (men så var det jo det, da, at man som regel ikke vil strekke økonomier på kulturfeltet – så mangla det kanskje ikke et «til», allikevel?). En annen som er gald for at bibliotekene (noen av dem) foreløpig overlever er Eva fra Linn Strømsborgs roman Furuset fra fjoråret. Det er nesten umulig å tenke seg på henne og forfatteren som skapte henne uten dette (og flere) biblioteker i nærområdene:

«Som å gå rundt på Furuset, i nesten sommer, med ungdommene på hjørnet foran inngangsdøra til senteret, de sitter på benkene, de sparker fotball på parkeringsplassen, de kjøper Cola på butikken og bruspulver på kiosken og blander det i munnen og noen ganger spruter de på hverandre idet jeg går forbi dem, og snur meg når jeg har passert dem, ser dem over skulderen. Jeg var en av dem en gang. Jeg kjente dem som sto der, jeg gikk i samme klasse, vi var kanskje ikke bestevenner, men vi visste hvem hverandre var. De sto her til det ble mørkt, jeg spilte tv-spill med Jo eller satt på rommet mitt og hørte på musikk, leste bøkene jeg lånte på biblioteket, som jeg passerer nå, en buss kjører forbi meg og jeg fortsetter videre.»

Fra Linn Strømsborgs Furuset altså, som før i sommer kom ut i denne fine pocketen.

Pessoa som krimforfatter

Pessoa pimper

I disse dager slippes den samlede krimlitteraturen til den alltid gåtefulle Fernando Pessoa ut i forfatterens hjemland Portugal. Pessoa skrev, som mange vet, under en rekke pseudonymer i flere sjangre, men at han også hadde et større krimforfatterskap er nok ukjent for de fleste av oss. Helten i portugiserens mordgåter heter Abilio Fernandes Quaresma, en mann uten følelser, ifølge forfatteren selv, men sannsynligvis full av indre uro. Om sjangeren har Pessoa sagt, kanskje noe urovekkende, at å lese krimromaner er en av de få intellektuelle fornøyelser som henger ved i det moderne mennesket. Som helt er Quaresma av det celebrale slaget: Han bor på et lite rotete rom, pakket inn i filler, omgitt av bøker, flasker og tobakk. Han skjelver på hendene, men ikke i tanken. Pessoa begynte visst på en lite hav av fortellinger om Quaresma, men selv om ingen ble fullført av forfatteren selv (og måtte bli ferdigstilt etter hans død), skal han ha skrevet i et brev til en kompis om da tida kom for at bøkene hans skulle publiseres, at han var usikker på om han skulle begynne med et stort utvalg av diktene, eller en krimroman. Kanskje like greit at et forlag tok det valget for ham?

Vi begynte forresten med diktene – som tidligere i sommer kom i pocket.

Tilfeldige katter (16)

Tid og sted: Dopsgate, midt i august
Katten var: Skvetten, rådsnar, rød
Mulig navn: Mars
Favorittsang: Life on Mars
Favorittbok: Bly (Dopsgate, som sagt) 
Kunne tenkt seg: Litt mindre fart og leven rundt seg

Min metafor (48)

Marie L. KleveDet er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Marie L. Kleve.

Siden dere spør etter favorittmetafor «akkurat nå», velger jeg fra en bok jeg leste denne uka – og som jeg har tenkt en del på siden. Boka er Lars Petter Sveens «Guds barn», en roman om mennesker som levde på Jesu tid (Jesus er bifigur i alle kapitlene). Den inneholder flere omskrivninger av andre tekster, både dikt og bibelvers, og den er full av fine metaforer, så jeg kunne nevnt flere. Men jeg vil trekke fram en setning som han har «stjålet» fra diktet «I dag og i morgon» av Olav H. Hauge: «Stemma mi er berre ei gneiste av den store eld, og slik eg vart tend i mørket, skal eg slokne ein kveld». Jeg synes den fungerer utrolig godt der den er plassert i boka, og det skal jeg ikke røpe for mye om. Men den er lagt i munnen på en angrende synder, for å si det sånn. Det er også en setning med sterke religiøse undertoner. Jeg er ikke religiøs selv, men igjen, det passer selvsagt også godt i denne sammenhengen. Og jeg liker at han har omskrevet «Eg er berre» til «Stemma mi er berre (…)», som gir mye rom for tolkning, igjen sett i sammenheng med hvor den er plassert.

Dyer på lørdag

GD

Det skal gjøre godt å våkne på en lørdag. Litt lenger utpå enn ellers, kanskje. Eller enda mer frampå. Med opp, ut og av gårde i hjertet. Verden skal være mer åpen, eller tilsynelatende mer åpen. Himmelen skal strekke fingrene ned mot oss, ikke omvendt. Vi skal tenke at om ikke alt er mulig – for det er det jo ikke – så er i alle fall noe mulig. Noe godt. Det er jo lørdag. Og vi lever disse livene våre. Og Geoff Dyer skriver: «We think we have huge goals in life but actually, when it comes to it, we’ll settle quite happily for something trivial that we’ve had all the time and which made our lives bearable.» (fra Zona, 2012) En kaffe og en diktsamling i parken, kanskje? En øl ved elvebredden? Et salg på en interiørbutikk? Kampanjehylla på Platekompaniet? Nye sko? Ny skulderveske? Eller snakke med en gammel venn, langt borte, på Skype. Hei Geoff, hvordan går det med deg?

Ei Cola med Seb, Kim, Gunnar og Ola

Beatles og Coca colaEr det urimelig å skvette litt av en forbipasserende buss hvis bredside er dekket av de fire heltene fra Saabyes Beatles – Seb, Kim, Gunnar og Ola, for de som av en eller annen grunn ikke har fått med seg det – som nå har blitt storstilt spillefilm, premiere i mårra, med en invitasjon om å ta en Cola sammen med dem? Ta en Cola med gutta fra Beatles, liksom. Som så klart bare betyr at du skal ta en Cola aleine og late som du tar den med GOKS. Og er det bare nostalgisk og gammaldags av meg å tenke: Hva faen? Hva vil du jeg skal gjøre? Støtte monopolmakter som Coca-Cola i Kim Karlsen og kompanis navn? Har du lest boka, eller? Har du? Da kan du for eksempel slå opp på side 523 i den nye pocketen med bilde fra filmen utapå, og finne Gunnar hjemme hos Kim, med løpesedler i neven, løpesedler for revolusjonen som han vil at Kim skal dele ut:

– Og så vil du ikke dele ut løpesedler?
– Ha’kke sagt jeg ikke vil.
– Hva er′e du sier for no′, á? Trur’u den revolusjonære bevegelsen kan ta sånne smålige hensyn, eller? Det er monopolkapitalen som tjener på det kjøret der. Deler′u ut eller deler′u ikke ut?
– Kom med dem, din jævel.
– Bra, kamerat Kim.

Og spør deg selv: Hvem er det som tjener på at Gunnar og Kim inviterer til Colaslabberas på rutenettet i Oslo? Bevegelsen? Eller monopolkapitalen?

Les mer » 

Reisop hvis du …

foxy

De som går på tippeligakamper der ute har kanskje hørt en gitt fanskare synge om laget sitt: «Reis opp hvis du er sett-inn-klubbnavn», for så å reise seg fra sitteplassene sine og vise solidaritet og allianse med laget sitt. I spalta «Reisop hvis du…» lar vi Olav Løkken Reisop vise evt avvise solidaritet og allianse med hva det skulle være av hverdagslig– og høytideligheter som har fanget hans altoppslukende interesse.

… HAR EN BRØNN

Skillsmissehunden Foxy — navnet skjemmer ingen, ikke engang en engelsk staffordshire bullterrier, tøff som få — sitter ved stuevinduet og vekselvis myser mot sola og sofaen som hun har lært, av hennes rettmessige eiere, er et forbudt område, liksom et land i leiligheten hvor hun ikke innvilges asyl. På samme vis er det i den uutalte hundepasserinstruksen kontraktfestet at jeg ikke skal gi henne mat ved bordet, eller for mye mat, det vil si skjemme henne ut, eller være ettergivende. Ja, jeg vet, jeg vet, er oppvokst med hund, er klar over nødvendigheten av konsekvent oppdragelse, eller dressur som det egentlig heter (og som jeg av åpenbare grunner nekter å kalle det). Men Herregud, hvordan kan jeg motstå et blikk som ikke bare får meg til å gjennkalle Wergelands berømmelige tilsvar til Morgenbladet — i min Hunds Øje sænker jeg mine Sorger som i en dyb Brønd. —, men som også får meg til å tro på disse ordene, at det ikke er en overdrivelse, men en sentens med evig gyldighet.

Les mer » 

Den andre Julio

Cortazar og dama

Vi vet at livet er absurd. Det har vi visst en god stund (ikke sant?). Troende og ikke-troende om hverandre har visst det. Hva var det Kierkegaard kalte troen om ikke et absurd sprang? Emerson var mer praktisk og selvhjelpsaktig da han ba deg glemme gårsdagens absurde oppførsel og gå på med ny frisk i dag. Ikke la deg prege av tilbakelagt surrealisme. Julio Cortazar derimot – født 26 august, 1914 og ville fylt hundre år om han fortsatt levde – sa noe ganske annet, han sa: «Bare ved å leve absurd kan vi endelig bryte ut av denne uendelige absurditeten.» Men uten å legge til som er livet, som må ha vært fristende et lite sekund. Og hvordan lever man absurd? Kanskje ved å elske et annet menneske? Knytte ens eget liv til en annens? Hva er mer absurd enn det? En dag er hun eller han et forglemmelig ansikt i mengden, dagen etter noe helt annet. Hvor mange av oss har vel ikke tenkt, mens vi går hånd i hånd med våre utvalgte, om de andre som går forbi, at hvordan kan de bare gå forbi han/henne? Skjønner de ikke hva de går glipp av? Så umåtelig vakkert dette andre mennesket mitt er? For nesten nøyaktig femti år siden skrev Cortazar: «Andábamos sin buscarnos pero sabiendo que andábamos para encontrarnos.» Som blir noe sånt som: Vi ruslet ikke rundt for å lete etter hverandre, men visste ved å rusle rundt at vi ville finne hverandre. Som antyder en slags tro på eller i det absurde, om at det som skal skje, eller kanskje bør skje, vil skje. Og hva kan være bedre enn det? Flammes egen markering av den eksperimentelle argentineren er Per Kristian Junis boksingel Blåst opp – som i disse dager sendes ut til singelklubben (samt gjøres tilgjengelig for resten av dere i nettbutikken og utvalgte bokhandler). PKs utfordring til leseren er: På hvilken måte er Blåst opp en hommage til Cortazar? Send oss en epost i løpet av dagen, vinneren (evt vinnere) får signert boksingel (vi skjønner at det er en drøy utfordring da du kanskje ikke har singelen foran deg og må svare mer eller mindre i blinde, så derfor vil vi hjelpe deg litt på vei med å si: tenk 1966, tenk Michelangelo). Før vi runder av med en liten smakebit fra nevnte boksingel:

jeg løftet kameraet, lot som jeg studerte noe som ikke inkluderte dem, men jeg forble på vakt, overbevist om at jeg endelig skulle ta det avslørende bildet, det som ville oppsummere det hele, at hvert enkelt liv har sin egen rytme (…)