En ting er å tvile på om man egentlig kan å skrive når man leser bøkene til for eksempel Don DeLillo, eventuekt slå fast at det kan man nok ikke. En litt annen ting er det at også DeLillo tenkte i de baner, sa han nylig til The Times, da han i jobbsammenheng måtte lese Underworld på nytt. Kunne han skrive noe sånt igjen? Et sånt anslag? Rekkevidde? Storslagenhet? Han vet ikke, sier han. Men skrive gjør 73åringen fortsatt, takk og lov, og den nye romanen hans, Point Omega, ble utgitt for sånn cirka 4 dager siden. DeLillo avslutter Times-intervjuet med å slå et slag for romansjangerens uovertruffenhet hva gjelder å formidle det vi kan kalle opplevelsen av å leve og være et menneske: «Det fins så mange måter å leve på, så mange erfaringer å gjøre seg, et nærmest uendelig antall samværsmåter oss imellom, og romanen er rett og slett bedre rusta enn novella og diktet og skuespillet til å formidle alt dette. Romanen har flere måter og muligheter til å forklare verden for leseren, inkludert det vi kaller den kunsteriske verden. Det høres kanskje vel storslagent ut, men jeg tror det er sant.» Litt løseslig oversatt. Kjedelig å høre for poeter og dramatikere, åpenbart, men vi gleder oss uansett til Point Omega.
Hvordan sørger man for å bevare et dikts, ei novelles, eller en romans innsikter og særegenheter fra et språk til et annet? Det er, som alltid, spørsmålet. Og man er, som alltid, fristet til å trekke kvalitativt på skuldrene og si «Gud vet», og kommer man samtidig Voltaires andre brev om kvekerne i hu, så trekker man på skuldrene med rette, fordi, skriver Voltaire: «Det er Skaperen av sjelen din som gir deg ideene dine; men da han har gitt hjertet ditt frihet, gir han hånden din de ideer som hjertet ditt fortjener». En god forfatter og en god gjendikter må altså gjøre seg fortjent det gode, fortjent sin kvalitet. Som er fint, om enn noe vassent. Har ikke den franske filosofen noe mer hjelpsomt å komme med? Joda. I et brev om tragedien, og Shakespeare, oversetter Voltaire den av Hamlets mest kjente enetaler, to be or not to be, og kommenterer sin egen oversettelse på følgende vis: «Tro ikke at jeg har gjengitt den engelske teksten ord for ord, ve dem som lager bokstavelige oversettelser. De svekker meningen ved å oversette hver setning nøyaktig.» Så styr med hjertet, folkens, glem ordboka.
Flammes hospiterende filmfurore Margreth Olin så selvsagt Jesper Ganslandts nye film Apen lenge før den ble satt opp norske kinoer, hvor den ikke kommer til å gå lenge, tipper hun, og oppfordrer derfor alle til å løse billett snarest og se Olle Sarri begå grusomheter.
FF: Likte du filmen?
MO: Veldig! Vi snakker om nytt et lovende regitalent her, Jesper Ganslandt (Farvel Falkenberg), og jeg fornemmer forbilder som Dardenne-brødrene og Haneke.
FF: Lo du?
MO: Nei.
FF: Gråt du?
MO: Ja, men uten tårer, fordi jeg holdt pusten hele tiden. Hele Margreth gråt, om du skjønner?
FF: Grøsset du?
MO: Ikke grøsset. men det satte seg en dyp uro i kroppen. Jeg så Apen på filmfestivalen i Gøteborg nå i februar, mens Engelen ble vist i nabosalen. Jeg skulle inn og snakke til publikum etter filmen (de var ferdige samtidig) og da jeg stod der foran publikum, hadde jeg fysisk vondt i hele kroppen. Sånn at man nesten ikke klarer holde seg oppreist. Men jeg liker at film gjør sånt med meg.
FF: Har handlingene våre åpenbare motiv, som regel?
MO: Som regel, men det ødet som oppstår når vi handler i affekt eller dyp avmakt ligger bortenfor forstanden. når vi er i kontakt med noe i oss selv vi ikke vet og forstår hva er. det er det vi dealer med her.
FF: Fins det alltid et før og etter i de liva vi lever?
MO: Ja, hele tiden, gjør det ikke?
FF: Er det viktig å beherske seg?
MO: Ja.
FF: Tror du på Darwin?
MO: Jeg tror at livet og dets utvikling er mer enn det, mer uforklarlig enn det. men det er umulig å se bort fra Darwin. Og tittelen på filmen er genial. Men du må se den for å skjønne det.
FF: Er det en film for gutter med dominerende mødre?
MO: Det er en dypt menneskelig film. for alle.
FF: Er det en film for lovløse jævler?
MO: Lovløse må gjerne se den og gjenkjenne angst og anger, men lovløse jævler? jeg har møtt noen lovløse, de er mye forskjellig, men ikke jævler, selv om de ofte sees som det.
FF: … og fins det virkelig noe sånt som umenneskelige handlinger utført av mennesker?
MO: Nei. Alle handlinger begått av mennesker er menneskelige, uakseptable selvfølgelig, men kan forstås. Ikke forsvares, men håndteres. Vi må det. Det finnes ingen vei utenom.
Flammes hospiterende cinematografiske ekspertkommentator Margreth Olin har sett Andrea Arnolds Fish Tank, med Katie Jarvis og Michael Fassbender i to av hovedrollene.
FF: Likte du filmen?
MO: Veldig.
FF: Lo du?
MO: Smilte gjennom tårer.
FF: Da har du for så vidt svart på neste, men gråt du?
MO: Ja.
FF: Likte du håndverket?
MO: Filmen er nydelig skutt.
FF: Var det uforglemmelig?
MO: Ja, Katie Jarvis er det.
FF: Og her ligger du litt foran igjen, men åkei, gjør Katie Jarvis en god rolle?
MO: Jeg har ikke sett en tilsvarende debut siden Emilie Dequenne i Rosetta. Hun vant beste skuespiller i Cannes i 1999.
FF: Er det en film for arbeiderklassen?
MO: Portrettet av Mia går utenpå klasse.
FF: Er det en film for 15åringer som drikker for mye?
MO: Kanskje mer for de som drikker for lite.
FF: Er det topp å bo i blokk?
MO: Jeg tror det kan være fint å bo hvor som helst egentlig. Det handler vel mest om hvordan det er å være innenfor familiens fire vegger.
FF: Bør alle hester få løpe fritt?
MO: Ja! Fidel, hesten min, som ble 29 år, fikk hver sommer tre måneder fri, uten grime, kjenne på det å leve i en flokk på et stort beiteområde med skog, det bidro til at han ble så gammel.
FF: … og kan «jeg hater deg» bety «jeg elsker deg»?
MO: Å, ja. Opplevelsen av ubesvart kjærlighet formulerer seg ofte slik. men du vet, trekker man det litt lenger, bort fra brudd mellom to ungdomskjærester, til brudd mellom voksne, så formulerer man seg fortsatt slik, men da, handler det dypest sett ikke – kanskje – om at man elsker den andre, men seg selv når man er sammen med den andre og at man ikke utstår å miste seg selv på den måten. For hver gang vi mister noen, opplever vi at noe i oss selv tas fra oss. Og hver gang vi finner noen, faller noe av oss selv på plass.
De er unge gutter med veldig mye penger, det er derfor de finner på så mye tull, og det burde de ikke, som forbilder for unge mennesker, gjøre. Noe sånt sa nettopp Fabio Capello, treneren for det engelske fotballandslaget, om spillerne i de engelske, tyske, italienske, spanske seriene. Men kom an, da, Fabio. Forbilder? Disse gutta? Hvem er det vel der ute i vinterkalde Norge som i sin eksistensielle krise spør seg: Hva ville John Terry gjort? Hvordan ville Craig Bellamy reagert? Det hender vi heier på dem, sant nok, og de har så absolutt en rolle å spille i de kanskje litt grå ni-til-fem-liva våre, men, tross alt, når fløyta går og lyset slås på, fins det også andre ting, fins det faktiske forbilder, menn og kvinner som har litt mer å vise til enn åtte nuller på kontoen, tattiser og fire feite biler i oppkjørselen. Hvem trenger vel fire feite biler?
Det er visst bare tull at eskimoene har hundre ord for snø. Og at samene har seksti. Det som derimot er sikkert, er at all verdens forfattere har vilt idiosynkratiske måter å beskrive snø på. Ettersom vinteren 2010 er den hviteste på lenge, og mer er i vente: Her er de ti beste snø- og vinterskildringene vi kommer på i farta – til avnytelse i sofa, fonn eller hyttevegg.
1. Philip Larkin: A Girl in Winter (1947)
Et vinterdikt i romanform – utstyrt med tidenes vakreste boktittel? Katherine blir befridd for sine plikter ved biblioteket for å følge en releativt usympatisk kollega til tannlegen. Teksten snirkler seg langsomt, langsomt gjennom et nedsnødd engelsk bylandskap: «People were unwilling to get up. To look at the snow too long had a hypnotic effect, drawing away all power of concentration, and the cold seemed to cramp the bones, making work harder and unpleasant. Nevertheless, the candles had to be lit, and the ice in the jugs smashed, and the milk unfrozen; the men had to be given their breakfasts and got off to work in the yards.»
2. James Joyce: The Dead (1914)
Etter at Gretta har fortalt den tragiske historien sin for lengst avdøde – men i minnet høyst tidstedeværende – ungdomskjæreste Michael Furey, står ektemannen Gabriel i vinduskarmen og finner husvalelse i den fallende snøen. Sistesetningens speilvendende kiasme (falling faintly … faintly falling) er en av de mest kjente i verdenslitteraturen: «His soul swooned slowly as he heard the snow falling faintly through the universe and faintly falling, like the descent of their last end, upon all the living and the dead.»
3. Robert Frost: Stopping by Woods on a Snowy Evening (1922)
Robert Frost er kongen av vinterdikt. Han kunne nomineres på forfatternavnet alene, men det hjelper at han også har skrevet dikt som «Dust of Snow» and «Stopping by Woods». Det første er kortest, men det siste er best. Repetisjonen av sistelinja – «And miles to go before I sleep/ And miles to go before I sleep» – har gitt litteraturviterne mye hodebry, men i et intervju skal Frost ha sagt at linja gjentas simplethen fordi han «ikke kunne komme på noe bedre». Kreativ latskap med upåklagelig resultat.
Les mer »
Flammes hospiterende kinopilot Margreth Olin har sett Lone Scherfigs An Education, med blant andre Carey Mulligan og en alltid like hårete Peter Sarsgaard i hovedrollene.
FF: Likte du filmen?
MO: Ja.
FF: Lo du?
MO: Humra og smilte
FF: Gråt du?
MO: Én gang.
FF: Knyttet du nevene?
MO: Nei.
FF: Tenkte du plutselig på dine kvinnelige venner som medsøstre?
MO: Nei.
FF: Likte du håndverket?
MO: Ja.
FF: Fins det noe bedre i verden enn briljante universiteter?
MO: Nei.
FF: Har ikke Peter Sarsgaard alt for mye hår på brystet?
MO: Nei. Enhver mann har sin sjarm.
FF: Setter du plikter over fornøyelser?
MO: Jeg gjorde det før.
FF: Det disiplinære over det impulsive?
MO: Det har jeg aldri gjort. Hva man har forspilt av øyeblikket kan ingen evighet erstatte. Stod på russekortet mitt.
FF: … Og hvordan blir man egentlig vis og voksen?
MO: Man lytter. Og man er i stand til å håndtere hvordan livet farer med oss. Ikke erfaring. Men erkjennelse.
Journalist og samfunnsøkonom Maria Reinertsen har nettopp debutert med Ligningen for lykke, ei bok om renteføtter, inflasjonsmål, utslippskvoter, BNP, Pisa-verdier og andre tall som altfor ofte får uforholdsmessig stor forklaringskraft den politiske debatten. Anmelderen i Dagens Næringsliv er – ikke overraskende – skeptisk til noen av konklusjonene, men roser Maria for hennes brede tilnærming til stoffet: «Maria Reinertsens bokhylle er nok en god del større enn den gjennomsnittlige norske journalists.»
Tilfeldigvis vet vi at minst én av disse hylleradene består av ihjelleste Virignia Woolf-romaner – Maria er trolig en av byens fremste Woolf-kjennere. Derfor følgende spørsmål til bokdebutanten: Hva har Virginia Woolf lært deg om økonomi?
MR: I Virginia Woolfs roman Mrs Dalloway gjøres det to innkjøp. Herr og fru Dalloway kjøper begge blomsterbuketter. Å utlede motivasjonen for disse innkjøpene tar ca. to tredeler av boken. For Richard Dalloway tok det dessuten ca. 20 års ekteskap å komme fram til at akkurat i dag er det på tide å kjøpe blomster til Clarissa. Ut fra Woolfs beskrivelse virker det ikke som det er noe veldig spesielt med Richard og Clarissa Dalloway. Det er altså grunn til å tro at hvis Woolfs beskrivelse har rot i virkeligheten, ligger det en halv bok og et kvart liv bak hvert eneste innkjøp. Og dét får selvsagt ikke plass i kurvene til økonomer som meg, der salget av blomster en funksjon av prisen på roser og konkurrerende produkter som hjerteformede sjokolader. Men det er viktig å huske at det er der. Og at det egentlig – selv om vi ikke kan regne på det – var slik det foregikk.
FF: Hm! Kan du sette opp denne innsikten som en ligning?
MR: Jeg kan prøve. Etterspørsel etter blomsterbuketter fra familien Dalloway = forekomsten av en nært forestående fest + graden av gode følelser overfor været og blomsterdamen x graden av frykt for at festen skal bli mislykket − (frykten for å fremstå som latterlig hvis man viser seg for opptatt av å planlegge denne festen : bestemmelsen om ikke å bry seg om den sistnevnte frykten) + en brå innskytelse om at Clarissa fortjener roser − (frykten for å virke latterlig når man plutselig kommer hjem med roser : bestemmelsen om at det ikke er latterlig å kjøpe blomster til kona, bare smykker).
At ting er oppe i lufta betyr, som de fleste vet, at de ennå er ubestemt, at nær sagt hva som helst kan skje. Men når det gjelder filmen Up in the air har Flammes hospiterende filmanmelder Margreth Olin, som alltid, god bakkekontakt. Filmen er regissert av Jason Reitman (sønnen til Ivan Reitman som laga Ghostbusters i sin tid, måtte nevnes), med George Clooney, Vera Farmiga og Anna Kendrick i de største rollene.
FF: Likte du filmen?
MO: Ja.
FF: Lo du?
MO: Ja.
FF: Gremmet du deg?
MO: Ja. Den var langdryg i partier.
FF: Forsto du mer av livet?
MO: Nei.
FF: Ble du mer glad i deg selv?
MO: Nei. Men jeg ble mer glad i Clooney.
FF: Er emosjonell isolasjon ei god løsning på tilværelsen?
MO: Neppe.
FF: Er det noe spesielt tiltrekkende ved folk som reiser veldig mye?
MO: Ja, så lenge det ikke er kjæresten min.
FF: Skjønte du hvor det bar da Clooney plutselig la på sprang?
MO: Ja. Gjorde ikke du?
FF: Har du måttet si opp folk noen gang?
MO: Nei.
FF: Er lediggang et hån mot menneskeverdet?
MO: Vi trenger å få brukt oss, for noen er lediggang avgjørende positivt i perioder, lediggang over lengre tid er ødeleggende for de fleste.
FF: … og hvor mange reisemil legger du bak deg årlig sånn cirka?
MO: Det varierer voldsomt. På en uke i høst var jeg i Canada, på Island, i Trondheim, Tromsø, Bergen, Ålesund og Stranda. Det grensa til galskap. Det første halvåret i år har det blitt et par turer til Sunnmøre og et par–tre turer til Stockholm, Göteborg, Estland, Trondheim, Edinburgh, Melbourne og Brasil.
Poet og forlagsvenn Peter Lindforss er, som mange andre, olympisk tv-titter om dagen, og har i den anledning — kanskje inspirert av våre utøvere, kanskje sine egne — forfattet følgende olympiske leilighetsdikt.
OS 2010
Jag satte upp ett mål
Jag skulle bli konstigare
än alla mina vänner
Jag skulle träna varje dag
tills mina lår var groteska
och min stavföring var perfekt
Jag skulle träna in varje detalj
så att jag kunde slå en norrman
på hemmaplan
så jävla bra skulle jag bli
att man talade om mig i tredje person
Jag skulle vinna olympiskt guld
Och när jag dog
skulle dom säga: Vilken duktig jävel
Han hade kunnat bli bra på vad som helst!
