ArkivSide 2 av 201

En topofil forfatter

tiril broch aakre

«Snøen laver ned gjennom trekronene, lyser i nattemørket. Smelter inn i bekken som bryter opp av isen, forsvinner inn i iståken over tjernet. Faller mykt over den stille stien, gjennomhullet av sølespor.» Sånn åpner Tiril Broch Aakres debutroman Redd barna. Sånn blir vi vennlig, men bestemt, plassert i et landskap vi bokstavelig talt ikke klarer å forlate før 125 sider senere. Vi ser verden, selv om det er en verden vi aldri har sett. Hvordan går det an? Er det kanskje forfatterens egne følelser for verden, og stedene i den, som skinner gjennom? Hva sier du, Tiril?

FF: I hvor stor grad er Redd barna skrevet av en topofil forfatter?
TBA: Topofilien blomstrer i rett jordsmonn. Redd barna springer ut av mitt tilfeldige møte med Hakadal. Jeg er fra Oslo, men Oslo har alltid føltes som et ikke-sted for meg. Det er ikke et sted som får meg til å drømme og fantasere. Men jeg skjønte med én gang jeg kom til Hakadal at her kunne jeg skrive.

FF: I hvor stor grad en engstelig forfatter?
TBA: Engstelsen er hardfør, blomstrer i alle jordsmonn. Engstelsen har alltid fått meg til å se veldig godt etter alle steder. Veldig, veldig godt etter. Det er nok en stor grunn til at jeg har blitt forfatter. Og topofil.

FF: … og i hvor stor grad kjærlig?
TBA: Veldig stor, veldig liten.

Den beste sommeren (3)

DBS_3

Skal man jobbe på sommeren også? Er ikke det ferietid? Skal man sette seg til hver dag også i juni, juli, august og jobbe? Skrive? Tenke? Komponere? Norman Mailer klager i et 55 år gammelt brev sendt til Truman Capote: «The summer has been going by and I haven’t been capturing it. I was in a good mood to work by the beginning of July but greed interfered … Now it seems to late in the summer to make a big push on the novel. Sometime I realize I’m not really serious enough to become as good a writer as I would like.» Og hvem kjenner ikke igjen den? Truman Capotes første roman heter forresten Summer Crossing (trodd tapt, men gjenfunnet og publisert i 2005) og i den et sted heter det: «Most of life is so dull it is not worth discussing, and it is dull at all ages. When we change our brand of cigarette, move to a new neighborhood, subscribe to a different newspaper, fall in and out of love, we are protesting in ways both frivolous and deep against the not to be diluted dullness of day-to-day living.» Som det å skrive også er. Dag til dag. Tilhørende. Isolert. Umulig. Barnemat. Deter jo bare å sette seg. Det er jo bare å gå seg en tur i sollyset og skyggene og så sette seg. Man skal jobbe på sommeren også.

1500 mot 50000

Norman ville ha 50000

På vinteren, 1957, ga City Lights ut Norman Mailers essay «The White Negro» i pamflettform. Essayet hadde allerede stått på trykk i bladet Dissent og skulle et par år senere bli med i Mailers tesks- og essaysamling Advertisements for Myself fra 1959. Men i forkant av utgivelsen ble ulikheter i tankegangen stor forfatter, liten forlegger imellom, gjort klare i brevform. Ferlinghetti er ivrig etter å gi ut essayet og vil kjøre et førsteopplag på 1500 og se hvordan det siden går. Mailer rynker aggressivt på nesa, med et sånt førsteopplag vil han heller gå andre veier, evt ikke gi det ut i det hele tatt. Småpenger er ikke lenger noe for ham: «Now I get a letter from you that you are starting with a first run of 1,500 copies but that you will keep it in print as long as possible. I tell you, Larry, I just don’t know how to read this. You could sell 1,500 copies in the Village in 15 days and if I had not thought that pamphlet was capable of selling 50,000 copies in America in a year I would never have given you the rights.» (fra Selelcted Letters of Norman Mailer, 2015) Mailer legger så til, i parentes, at han skjønner hvordan det er å være et lite kvalitetsforlag, såkalt: «… (I can recognize that running a small good press like yours does not bring in quick fortune)… », før han konkluderer: «I would rather work with you, but ‘The White Negro’ is too good to be left up to the passive attention of the average bookstore man for reorders when and if he thinks of it.» Den er for god til å legges i bokhandlernes hender, med andre ord. For hvem vet hvilke kriterer som styrer deres bestiller, når de finner det for godt å bestille noe? Som sikkert ikke er en helt ukjent følelse blant norske forleggere i dag. Det er også godt å se at selveste Lawrence Ferlinghetti kunne være vanvittig forsiktig, på grensa til feig, og ville kjøre et førsteopplag på 1500 på en pamflett som lett solgte det tidobbelte.

Den beste sommeren (2)

DBS-2

Det er ikke så farlig med sommeren, sier John Asberry. Eller sånn cirka, sier han det. I diktet Summer (fra «The double dream of spring», 1970). Sier han at vi ikke skal ta tilværelsen vår for alvorlig. Kanskje: This state of being that is not so big after all. At det kommer en sommer etter vinteren. Og at sommeren ikke er større en trapp, og en liten avsats, kanskje vinduspost: Summer involves going down as a steep flight of steps/ To a narrow ledge over the water. Men forvirrer ikke det lille ordet «as» oss litt? Det er kanskje ikke vi som går ned en liten trapp, det er kanskje som er trappa som blir tråkket ned. Og så er den bratt, leser vi. Og avsatsen, evt vindusposten, er smal. Som begge deler føles litt farlig. Litt ukomfortabelt. Utsatt. Og sommeren blir ikke noe utenfor oss, men innenfor. Et truende indre landskap som holder oss alltid fra hverandre: just as life is divided up/ between you and me, and among all the others out there. Som kankje kan minne om noe Viriginia Woolf en gang skrev konkluderende i en lang, sveipende setning om sommeren: … of outwardly the scattered parts of the vision within. En setning som begynner: As summer neared, as the evening lengthened there came to the wakeful, the hopeful, walking the beach, stirring the pool, imaginations of the strangest kind – of flesh turned to atoms which drove before the wind, of stars flashing in their hearts … Som kanskje gir oss et bilde av våkne og håpefulle mennesker, ikke sittende i et vindu, men nede på stranden, buksene brettet opp, lang tur i solskinnet, mennesker som ikke skjønner driftene sine, som ser og ser og er visst på feil bølge, vet  ikke hva de skal gjøre med seg selv, nå som sommeren er kommet. Annet enn kanskje et bad, kanskje skygge for øynene og se en gang til på han, på henne, på dem begge.

Min metafor (81)

Linn Strømsborg

Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Linn Strømsborg.

Det slår meg når jeg spør meg selv hva som egentlig er favorittmetaforen min, at jeg ikke helt vet hva en metafor er. Noe som betyr noe annet? Jeg vet at å si at noe er som noe annet, er en simile. Nå ble jeg usikker på det også, det er noe som henger igjen fra norsktimene, jeg trodde jeg fulgte med, men kanskje ikke. Jeg satt sikkert og så ut av vinduene, på sommeren som tok plass i skolegården etterhvert som vi nærma oss ferien.

Og så blar jeg i bøkene mine, favorittbøkene som står på skrivebordet mitt hjemme, støvete i solen, og jeg går for den første og beste jeg finner, i en bok som alle burde lese i sommer, dere har nok av tid, egentlig, selv om den også går veldig fort. Fra Rust av Pedro Carmona-Alvares gir jeg dere denne:

Sommeren. De lyse nettene som mer enn noe annet er grå, som hosteanfall, som om de har samme farge som alle samtalene som oppstår på nattetid, halvveis liggende på en sofa, på en seng, på et gulv. Netter som aldri slutter. Konserter som aldri slutter og samtaler som aldri slutter. En gjeng guttunger som spiller og siden drikker. På et hotell. I et rødt hus utenfor sentrum. Hos en av arrangørene. Backstage. Hjemme hos et homofilt par som synger Pantera-låter og drikker oss under bordet. Vi som våkner opp, og vi som reiser videre, skifter strenger og sitter på gressplenen, etter å ha spilt i det blå teltet, i drømmenes Roskilde, der Passolini går i en blå dress i solsteiken. Sommeren går og går. Sommeren drypper over sommeren. Mia ringer meg fra Paris, der hun er på ferie med foreldrene sine. En annen gang ringer hun meg fra Roma, og vi snakker sammen i to og en halv time. Sommeren renner som vann mellom hendene, og som vann drypper den ned på den varme asfalten langs motorveiene, over nettene og konsertene, over bensinstasjonene der vi stopper opp og pisser og over bilen og over noen plater som går og går.

Roskilde og sommeren, dere. Det måtte bli den. Det kunne blitt tusen andre, men det måtte bli den akkurat nå.

Katta gikk foran

bakgårdskatter

vi gikk forbi de grå blokkene
i bunnen av Suldalen
de øverste etasjene var like høye
som toppene rundt
ei spraglete katte kom til beina våre
vi sto og så på
den kikka tilbake
som om den visste noe om oss
strakte seg
og vi begynte å strekke på armene
gikk videre
mot lekestativene i skolegården
katta gikk foran
og speida mot ei anna katte lenger framme
tror du dyr skjønner at vi er på tripp?
vet ikke
jeg tror det er måten vi går på, kanskje
kanskje
da vi nådde den andre katta
begynte den også å følge etter
vi ble en gjeng

Atle Håland, Han

Vindusutstilling (1)

Vindusutstilling (1)

En gang for mange år siden satt jeg på Café Opera i Bergen, det var sommer, det var bare meg og en kopp eller et glass på bordet foran meg, sikkert et glass, men kanskje en kopp, og jeg tenkte vel på det studenter i Bergen tenker på når det er sommer og sol og fjellene står rundt deg, til alle kanter, som en forsteinet oversvømmelse, finne på noe, ja, jo, men hva? Mennesker kom og gikk hele tiden, avla små kommentarer seg i mellom i de åpne dørene, vær så god, du først, kom igjen, takk skal du ha, det vanlige akustiske bestikket tilhørende en fredelig sivilisasjon. Så skjedde det noe annet, noe merkelig, med lydbildet. Musikken som jeg ikke hadde lagt merke til før nå, sikkert fordi den ikke var bemerkelsesverdig, annekterte plutselig hele min oppmerksomhet, fordi det jeg hørte var absolutt upassende, eller: min første reaksjon var at dette var absolutt upassende, det er julemusikk, jo, midt på sommeren. Jeg trodde kanskje jeg tok feil, men nei, det var Deilig er jorden jeg hørte i høyttalerne, i juni, under et teppe av sol og lettkledd fritid. Og det var overraskende godt, husker jeg at jeg følte. Nesten bedre nå enn foran treet, gravid med julegaver: Tider skal komme, Tider skal henrulle, Slægt skal følge Slægters Gang. Og det er dette gode jeg husker når jeg passerer vinduet over i Damstredet i Oslo, nok en gang i junis sollys, og ser julepynt. Husker ikke hva akkurat den pynten heter, julekurv?, men kjenner at det er som om jeg møter en enslig overlevende tanke fra et midlertidig forlatt argument. Om at vi må være snille med hverandre, og milde, og gavmilde. Hei, sier jeg. Hei, sier den. God jul, selv om det er sommer. Ja, så klart, god jul.

Festivalpakker

roskilde

Det er festivalsesong. Den beste tida på året, for noen. Husk penger, billett, regnjakke, slagstøvler, ørepropper, solbriller, solkrem (!) og program. Vi kan ikke bidra med noe av dette, men vi kan bidra med festivallektyre. Så i sommer byr vi på følgende tilbudspakker, spesielt sammensatt for seine kvelder, tidlige morgener, teltliv, køståing og konsertpauser:

Roskilde-pakka:

Var du der for musikken? + Roskilde + Øya 100,-

Moldejazz-pakka:

Var du der for musikken? + Slik  80,-

Bygdalarm-pakka:

Var du der for musikken? + Parissyndromet 100,-

Øya-pakka:

Var du der for musikken? + Roskilde + Øya + Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det 150,-

Malmöfestivalen-pakka:

Var du der for musikken? + Malmö-trilogien 120,-

Bestill på post (at) flammeforlag (dot) no, husk navn og adresse. God festival! (PS: Festivalpass ikke påkrevd)

Den beste sommeren (1)

DBS1

Shall I compare thee to a summer’s day, spurte som kjent William Shakespeare i sin tid. Som er et vakkert spørsmål men umulig sammenligning, da det selvsagt ikke lar seg gjøre, i fornuftige termer, å sammenligne et menneske med en sommerdag. Et menneske har verken et solsystem rundt seg eller drøyt syv milliarder mennesker oppå seg. Et menneske verken regner eller blåser eller skinner. Og et menneske varer nesten alltid og heldigvis lengre enn en dag. Men likevel spør William, likevel må han, sånn passe forelsket kan vi se for oss, sette tilnærma likhetstegn mellom en dag i sola («the eye of heaven») og gresset og en dag i selskap med sin kjære. Ektefelle, elsker, venn, familie, hva har du. Joachim Nielsens blikk på sommeren var rimelig motsatt fra Shakespeares. En tid for påtvunget fellesskap og automatisk skam ved ikke-deltagelse (Er du av typen som liker å sitte, sitte inne å pimpe når sola skinner?). Vinteren er den beste sommeren for Jokkes vedkommende. For WS er det en alltid flyktig, alltid evig sommerflørt med sin utvalgte. Man kunne sagt at de sitter i hver sin ende av sommerskalaen disse to, Jokke innendørs, med skjelvende hender og en kald pils, William utendørs, med hamrende hjerte og en kul kjæreste. Hvor sitter du?

Om å skrive i heimen

her eller der?

Vi gir igjen ordet til Stephen Fry i 1993, da han forsøkte å skrive ferdig romanen The Hippopotamus, først på et finere hotell, hvor skrivinga gikk rimelig godt, 30000 ord på ei uke, så i heimen, hvor det lugger litt mer: «Så hjem igjen for å skrive videre på romanen. Jeg tror jeg kan få gjort ting her. Får faen meg håpe i alle fall. Bare tusen ord i dag. Og en god del kuking med å formatteringen av et par fakser som må med i materien.» (fra More Fool Me) Det er kanskje merkelig at mange forfattere søker ut av hjemmet for å kunne skrive? Men sånn er det, vet vi. Når det er sagt, Lars Saabye Christensen snakka en gang, i et intervju, om å dra til Frankrike for å skrive. Sitte på hotellrom med penn og papir, eller reiseskrivemaskin. Dette var tidlig åttitallet, ingen bærbare Macs. Og ikke få til noe som helst. Bare distraherte glass og vag hjemlengsel.