ArkivSide 2 av 189

Medlem nr. 600!

cathrine-600-300x203

Singelklubben lever ennå, men det er noen medlemmer og år siden vi intervjua forrige milepæl-medlem. Vi må innrømme at vi ikke har telt ordentlig siden da det ble plutselig travelt å drive forlag, men vi telte på de fingra vi har og begynte så smått igjen, og nå presenterer vi altså medlem nummer 600! (sånn ca.) Hils på Cathrine Louise Finstad

FF: Velkommen i klubben! Hvordan lyder refrenget i singelhiten om Cathrines liv?
CLF: Oj… Jeg tror jeg har mange, mange vers og ingen refreng rett og slett!

FF: Husker du din første singel?
CLF: Litt usikker på hvilken som var den første jeg kjøpte selv, men «Waterfalls» med TLC, «Anytime You Need A Friend» med Mariah Carey og «Secret» med Madonna var noen av de CD-ene som var litt for tynne til å passe ordentlig inn i plaststativet.

FF: Hvilke forventninger har du til ditt medlemskap i Singelklubben?
CLF: Jeg håper å lese bøker jeg normalt ikke ville plukka meg ut i hyllene på bokhandelen, eller som kanskje ikke har plassen de fortjener i hyllene. Selv om det skal sies at min lokale bokhandel Bislet Bok har gode hyller og flinke folk!

FF: Noen spesielle forfattere du gjerne skulle sett utgitt i singelformatet?
CLF: Mine favoritter (de jeg vet om) finnes allerede mellom permer i hylla mi, så jeg ønsker mest å bli overraska med nye linjer og fortellinger jeg ikke visste at jeg måtte lese! Jeg gleder meg!

Min metafor (62)

Foto: Mathias Danbolt

Foto: Mathias Danbolt

Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Anne Helene Guddal.

Min favorittmetafor er litt tilfeldig, siden jeg ikke nødvendigvis husker metaforer i seg selv. Men jeg har valgt en kort strofe fra et dikt i Gro Dahles flotte bok «Regnværsgåter», som jeg leste på nytt i høst:

Vanndammen
var min mors oppløste ansikt
Knutene på tauet
min fars knær

Billedbruken her er original og har noe gåtefullt ved seg, samtidig som den er tilsynelatende ukomplisert, konstaterende, og visuelt slående.

Fakkelen – Flammes julebokhandel

fakkelen

Det er travle dager før jul. Overalt er det klynger av mennesker med store handleposer og slitne fjes, julematen skal kjøpes inn – og lages, gaver skal kjøpes, julebord og konserter fyller kveldene og enten man feirer eller ikke feirer, så er det umulig å ikke se den overalt nå. Jula er på vei. Og Flamme-kontoret er ikke immune mot verken julestress eller julestemning, men nytt av året er at vi har åpna en liten julebokhandel selv. For å få dobbelt opp av begge deler?

I Citypassagen ved Akersgata 47 i Oslo Sentrum ligger det blant annet et reisebyrå, en koselig blomsterbutikk og nesten nederst mot Pilestredet ligger det et tomt lokale som fram mot lille julaften fungerer som en bokhandel. En bokhandel der du finner alle Flammes tilgjengelige titler, nye og gamle, og hver dag fram mot jul nå, så har vi gjester på besøk. Gjesteforlag med egne bøker til salgs og gjesteforfattere som leser fra bøkene sine. Se her for program fram mot lille julaften, og følg med på Instagram for oppdateringer om stort og smått! Og som alltid, hvis det er for travelt, hvis det er for langt unna, hvis du ligger hjemme med influensa eller har falt på isen og knekt en arm eller et bein, hvis tida bare ikke strekker til: vi finnes på internett også. Info om hvordan du bestiller finnes også på Fakkelen-sida

I dag kommer Esben S. Titland sammen med Forlaget Manifest og signerer sin Piketty på 1-2-3. Gløggen er straks varm og gavepapiret bare venter på å få innhold. Håper vi ses (eller mailes)!

Min metafor (61)

Ingrid Hafredal

Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Ingrid Hafredal.

Jeg kom frem til at jeg nok er mer opptatt av bilder og sammenligninger enn metaforer, så om det er i orden, velger jeg meg en simile i stedet:

«Hende, der bliver siddende på gulvet under vasken, låser op og lader ham komme ind, mens han falder ned omkring hende som en løs kjole, hvor nogen klipper stropperne.»

Sitatet er hentet fra Josefine Klougarts Én af os sover. Det er bare et av mange eksempler, for samtlige av bøkene hennes er preget  av lignende bilder, hvor hun tar tak i en konkret gjenstand eller person, og i et sveip forskyver det over til noe mer abstrakt, eller symbolsk. Det gjør språket hennes uforutsigbart, og veldig poetisk.

Den vanskelige andreboka: Kjersti Wøien Håland

Klikk for høyoppløselig versjonHvert år, hver bokhøst og bokvår, utgis det en haug av bøker. Debutantene smiler på klassebildet i avisa og de får fortelle litt om boka de har klart å skrive – klart å utgi. Blant hundrevis av refuserte manus lå deres bok og venta på å bli jobbet med, og plutselig, etter kort eller lang tid er manuset blitt en bok og de er blitt forfattere.

Noen av disse skriver en bok til. De får ikke noe klassebilde og bare noen få av dem blir omtalt i avisene. Selv om de alt har utgitt en bok fra før, så er det like stas – og like skummelt – å gjøre det igjen. Kanskje til og med verre. Alle kjenner myten om den vanskelige andreboka (her illustrert nær perfekt av den danske forfatteren Olga Ravn). Så vi roper hurra for disse flinke folka som har gjort det igjen, og gir dem litt plass her på sida vår. Nå har turen kommet til våre egne andreboksforfattere av året, og nå er det Kjersti Wøien Håland! (debuterte med Kjersti er ein fiktiv person, helsing Kjersti, 2013):

FF: Er andreboka virkelig vanskeligere å skrive enn debuten? 
KWH: Det var definitivt andre utfordringer med andreboka. Siden debuten var en diktsamling med korte dikt, og andreboka var ein roman så var det noko så enkelt som at det var meir å skrive, meir å ha oversikt over. Samtidig så var det ei lettelse å skrive ting ut, og la karakterer snakke.

Les mer » 

Den vanskelige andreboka: Rannveig Revhaug

Passasjer_Cover_300dpiHvert år, hver bokhøst og bokvår, utgis det en haug av bøker. Debutantene smiler på klassebildet i avisa og de får fortelle litt om boka de har klart å skrive – klart å utgi. Blant hundrevis av refuserte manus lå deres bok og venta på å bli jobbet med, og plutselig, etter kort eller lang tid er manuset blitt en bok og de er blitt forfattere.

Noen av disse skriver en bok til. De får ikke noe klassebilde og bare noen få av dem blir omtalt i avisene. Selv om de alt har utgitt en bok fra før, så er det like stas – og like skummelt – å gjøre det igjen. Kanskje til og med verre. Alle kjenner myten om den vanskelige andreboka (her illustrert nær perfekt av den danske forfatteren Olga Ravn). Så vi roper hurra for disse flinke folka som har gjort det igjen, og gir dem litt plass her på sida vår. Nå har turen kommet til våre egne andreboksforfattere av året, og nå er det Rannveig Revhaug! (debuterte med IRL, 2010):

FF: Er andreboka vanskeligere å skrive enn debuten? 
RR: Nei og ja. Da jeg begynte å skrive den første boka, var jeg student ved tekstlinja på Westerdals. Jeg skrev om en ung dame som så på livet som et slags dataspill, og tekstlærer Bård Torgersen oppfordra meg til å sende manuset til Flamme Forlag. Der og da følte jeg meg ikke som en del av noe litterært (skrive)fellesskap, hadde få forventninger, skreiv uten å egentlig se for meg en leser og tenkte vel ikke at det var interessant for noen gi det ut. Møtet med forlaget var enormt motiverende, eller, jeg var vel skrekkslagen og euforisk om hverandre. Så lenge jeg var student, var det egentlig helt supert å jobbe med boka. Ikke nødvendigvis så lett, men supert. Da IRL kom ut, var jeg nyutdanna, arbeidsledig og ambivalent. Og sulten. Ironisk at virkeligheten skulle slå inn på den måten, a gitt. Typisk førstebokserfaring? Vel. Under arbeidet med andreboka har jeg vært i jobb mens jeg har skrevet. Det har vært sunt for kropp og sjel, men ambivalensen har nok gitt andre utslag. I siste liten gjorde jeg om på tittelen, for eksempel. I det hele tatt gjorde jeg om på mye. Skreiv den boka mange ganger. Strøk, skreiv om, flytta og herja rundt i manus, og aller mest mot slutten. Det var som boka felte ham og ble noe annet før den tilslutt ble akkurat sånn. Tanken om å skulle bygge et forfatterskap lå dessuten og luska i bakhodet et sted. Burde jeg gi opp dette prosjektet og bare skrive mer om dataspill? Hadde jeg en stemme, en rett til å ta plass i noens bokhylle? Burde jeg gi opp hele skrivegreia og satse på å bli ingeniør eller noe i stedet? Typiske kvaler ved andreboka, kan man vel si. 

FF: Har du planer om å gjøre det igjen? 

Likte du filmen? (38)

Boyhood

Flammes filmanmelder Iram Haq har sett Richard Linklaters Boyhood. Filmen som forsøker å stjele litteraturen til lerrettet ved å følge de samme karakterene og skuespillerne over veldig mange år.

FF: Likte du filmen?
IH: Ja.
FF: Gråt du?
IH: Ja.
FF: Lo du?
IH: Hja
FF: Ble det lenge med nesten tre timer?
IH: Nei.
FF: Ble du fylt av noe større enn deg?
IH: Nei.
FF: … og/eller ble du liten igjen?
IH: Ja.
FF: Gjør Ellar Coltrane en god jobb, syns du?
IH: Ja.
FF: Kunne du jobbet like lenge og tålmodig med et prosjekt som Richard Linklater gjør her?
IH: Nja.
FF: Er kunsten en stadig og eventuell evig tilbakevending til barndommens begynnelser?
IH: Ja
FF: … og hvordan ville Girlhood, om en jente som het Iram, sett ut?
IH: ? 

 

Katten og paradiset

Zooey

I dag kjøpte jeg Dantes Paradise (engelsk utgave) litt på innfall, jeg var på jakt etter Hemingways A moveable feast (og jeg fant den like etterpå), men da jeg så Dante var det noe i meg som visste at den måtte bli med meg ut av butikken. Og jeg skal lese deg, sa jeg til den så lavt og oppmuntrende jeg kunne (så ikke de andre bokkjøperne skulle høre meg og tro jeg var koko), i det fine vinterlyset der ute, og vi skal tenke på Paradiset sammen og kanskje få det litt paradisisk. Det skal i alle fall drikkes kaffe. Og spises karameller. Så, idet jeg åpna boka, fikk jeg en melding som fortalte meg at min første katt, Zooey (oppkalt etter Salingers Franny & Zooey), som jeg en gang delte med hun som meldingen kom fra, er død. Nyresvikt, fortsatte beskjeden. Og så: Er så lei meg.

Og det blir jeg også. Og må tenke på gamle Zooey. Gode, kloke katten. Som pleide å sove nesten under meg i senga. Klemt i hjel, fryktet jeg. Helt fint, syntes han. Og som elsket lever. Helt til han ikke kunne fordra lever. Og som apporterte som en hund. Og hadde både et helt rolig og veldig fantete blikk. Du kunne se på lang avstand om Zooey ville leke eller kose. Han var like glad i begge deler. Han var også en katt som skrapet på vinduet for å bli sluppet ut, for så, der ute, skrape på vinduet for å bli sluppet inn igjen. Kanskje han ville verken inn eller ut, bare likte å kjenne glasset mot potene? Det er egentlig litt rart, svarer jeg, men jeg begynte akkurat på Dantes Paradise da meldingen din kom: «The glory of the one who moves all things/ penetrates the universe with light,/ more radiant in one part and elsewhere less …»

Min metafor (60)

lene haugerud

Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Lene Haugerud.

Rent litterært liker jeg et enkelt språk, hvor de store ordene og ordspillene uteblir. Men i hverdagsspråket er ikke metaforene til å unngå. Og for min del, kan bruken av de strekke seg langt utover det banale. Min mest brukte metafor – av nettopp den banale typen – er at veien blir til mens man går. Selvsagt finnes det en sannhet i denne enkle setningen, men jeg bruker den ikke som ledestjerne, men som skalkeskjul – både i møtet med andre mennesker, men også i møtet med meg selv. Denne kan jeg dra frem når jeg av skam eller sjenanse ikke vil forklare nedturer, eller hvorfor ting har blitt som de har blitt. I de få ordene ligger det noe alle forstår, som fremmer aksept uten at hele livshistorien må fortelles.

Litterære snaps (9)

sofalitteratur

Hva tenker du hvis noen spør etter sofaen i litteraturen? Hva for en rolle spiller den? I Shakespeare sitter som regel skurken på en stol mens kjæresteparet inntar sengen. I Dostojevskij er det omvendt. Solstad foretrakk rullestolen i sin tid. Erlend Loe bankebrettet. Og i Selma Lønning Aarøs siste roman Jeg kommer snart, husker vi, kryper heltinnen til sengs (nesten) for godt. Mens sofaen står der og gliser. Ingen som trenger en hvil, spør den seg selv. Nei? Nei. Og man kan jo lure på hvorfor. Og kanskje svare, som Thomas Pynchon i «The Deadly Sins/Sloth; Nearer, My Couch, to Thee», at vi er litt redd sofaen, som møbel, fordi den inviterer til lediggang og dovenskap (en dødssynd, ifølge Thomas Aquinas). Vi setter oss og blir sittende. Vi jobber ikke (skrivebordet), sover ikke (senga), spiser ikke (kjøkkenbordet), får ikke behandling (legestolen, sykesenga), leser ikke (ørelappstolen), men drikker kanskje (hørt på maken), mens TVen skinner i ansiktet og øya glipper litt. Snart legge seg, men ikke ennå. Som igjen kan forklare forfatteryrkets suspekte og til dels syndige status blant våre ellers så salige yrker: fordi vi tror (åpenbart feilaktig) at forfatteren sitter i sofaen hele dagen og kvelden og natta og hopper mellom kanalene mens det fire sider lange utkastet til neste manus støver ned på harddisken. Er det sånn vi tenker? Kanskje. Hvem vet. I så fall får vi tro at dagens snap antyder at i alle fall én av skrivespirene i Tigerstaden fikk nok i natt og kasta slasken (sofaen) på dør.