Jeg hadde et forslag til ham, lyger Tim Robbins om manuset til manusforfatteren han tar livet av i filmen The Player. Hva da?, spør kjæresten til den avdøde. Opp, svarer Robbins. Opp? Opp, ja, fortsetter han, opp i motsetning til ned. Oppløftende, ikke nedbrytende. Håpefullt, ikke håpløst.

I Raymond Carvers poesi er den tidlige morgenen, det første lyset – kaffen, fuglene, dagen som kommer, livet som går – en stadig tilbakevendende fryd. En evig retning opp. Han tar heldigvis ikke livet av oss først, men han har gode forslag til de mange fiktive og faktiske manusene vi alle bærer på. Opp, folkens, opp. Stå opp. Finn opp. Riv opp. Løs opp. Si opp. Skvær opp. Spis opp. Se opp. Rett opp. Men ikke gi opp. Aldri gi opp.

I want to get up early one more morning,/ before sunrise. Before the birds, even./ I want to throw cold water on my face/ and be at my work table/ when the sky lightens and smoke/ begins to rise from the chimneys/ of the other houses. — Raymond Carver, «At Least».