Gode historier: verden er full av dem. Litteraturen er full av dem. Vi er ikke nødvendigvis like fulle av dem — vi har som regel noen få, til bruk og gjenbruk, men ikke like mange — og derfor tar vi i bruk verden, derfor tyr vi til litteraturen. Grei ordning det. Og en av disse historiene jeg tyr til i ny og ne, når det blir for varmt, eller for kaldt, eller for ingenting, er ei Lars Saabye Christensen forteller, om Olav Angell, i boka Angell 2002 (Gyldendal, 2002), om den gangen Saabye Christensen debuterte og fikk uventa drikkehjelp på forlagets (Cappelen) julebord av Olav Angell (en høy mann med ei rød flaske). De blir alvorlig snydens (såpass at LSC ikke husker et ord av de snakker om over glassene) og tar følge hjemover. Mesteren og debutanten. Og det er her , på hjemveien, at mesteren, at Olav Angell, går på trynet. Bokstavelig talt. Faller forover i snøen med hendene i frakkelommene. SMÆKK. Blod siler. Det ser alvorlig ut. Og en misforståelse oppstår: LSC må i politibil idet OA legges i sykebil. «De tror jeg har slått ham ned.»

— Hvor mye har du drukket?
— Drukket og drukket. Vi har vært på Cappelens julebord.
— Og så begynte dere å krangle?
— Vi kranglet ikke! Vi snakket om poesi!
(…)
— Han er en halv meter høyere enn meg! Jeg må bruke stige for å slå ham i ansiktet!
— Tror du at du er morsom nå? Hva?
— Nei, hvisker jeg. — Ikke i det hele tatt.
— Kanskje han får varige men. Kanskje han aldri våkner. Er det så jævla morsomt?
Jeg ser ned, hendene mine er blodige, knærne skjelver, de tror jeg har gjort det slutt på Olav A.
— Jeg slo ham ikke! hvisker jeg igjen. — Bare ring Cappelen forlag. Ring Sigmund Strømme! Ring Per Glad! Vi er venner!

Men så skjer ikke. Men LSC ender pga sin blodige skipperjakke opp på legevakta. Hvor også Olav Angell har endt opp. Og Angell forklarer opp det som har hendt. Og nok en gang kan de to slå følge hjemover. Til Sogn Studentby. Hvor LSC rer opp sofaen til sin litt mørbankede nye venn. Morgenen etter våkner han — og romkameraten — av at det går i døra og «der ute: en høy mann på skjeve i det skrinne lyset, på vei bort, uten å snu seg, det er Olav A, sier jeg, han reddet meg i natt.»