MENS VI LÅ OG DØDE
hvis du vil høre på meg nå
jeg har ikke noe annet å si
enn at ungene mine ikke ville sove
eller hva vet jeg, de fikk ikke sove, sa de
jeg vet ikke hvem eller hva som nektet dem det
det var i hvert fall ikke jeg, jeg nektet ingen noe som helst
den kvelden, tv-en sto på, jeg drakk vin og bakte brød
et litt usammenhengende brød bakt alt for seint på kvelden
jeg hadde mel stående og tok ikke i deigen med hendene engang
rørte den sammen i kjøkkenmaskinen og helte den opp i formene
en klissete og uorganisk (=usmeltet) deig, ganske sleipt og slapt
og slikkepottstyrt rett ned i de likkisteformete aluminiumsformene
men hvem var det som fant på at brød skulle ha den samme formen
som døde kropper blir oppbevart i? altså nøyaktig den formen
som guttungen i William Faulkners As I Lay Dying tegnet
da han skjønte at moren hans var død
han skjønte det fordi broren hans
sto og snekret på en merkelig avlang eske
og fortalte at i den skulle mammas kropp bli lagt forsiktig ned
og hvor mange likkister er det plass til på det snekkerverkstedet
som spesialiserer seg på likkister i den byen som er litt mindre
enn den ganske lille byen jeg bor i? det vet jeg ikke
jeg finner ikke ut sånt på wikipedia eller google earth
akkurat som jeg ikke finner han som satt i mørket
i en kjeller mens programlederen på CNN argumenterte
for at forskjellen på fire hundre palestinske døde og fire israelske døde
var usaklig: at hvert enkelt liv teller, som hun sa, med grotesk presisjon
der finner jeg heller ikke de fiendtlige hvite englene som sklei så skjevt
inn over himmelen på tv-skjermen jeg så på mens han prøvde å snakke
inn i telefonen, til henne, til meg, til oss
her er det åtte kuldegrader
i hans by var det elleve grader, kunne jeg se
jeg vet ikke om noe snekkerverksted, eller om kister heller
men en ganske kort kropp, kanskje en meter lang, tullet inn i et teppe
som bæres i et annet teppe, vi så det, vi så det på avstand
og da jeg skulle ta brødene ut etter førti minutter i ovnen
brant jeg meg, lett, så lett at det ikke heter å brenne seg engang
hånden min kom borti en litt for varm rist
ganske overflatisk, fort som et hvitt prosjektil over skjermen
jeg trakk hånden til meg og kjente ikke noe før etterpå
da jeg sto ute på trappa og holdt hånden mot ansiktet
smerten kommer senere, den er lokal og vanligvis liten
- Geir Gulliksen, 5/1/2009