I det nye tidsskriftet GUSTAF kommer hermetegnene «tett som hagl», hevdet Dagbla’ i dette usedvanlig poengterte og trendfølsomme ideer-oppslaget. Vel. Når sant skal sies, er det bare Brooklyn-forfatter Tao Lins bidrag (særlig teksten «The Gay Stepdad») som har en unormalt høy hermetegn-frekvens. Til gjengjeld har Tao Lin figurert i radioshowet til Hipster Runoff, som vel må sies å være nyironiens kommandosentral, og hvor gåseøyne, doble klammer og omvendte apostrofer surrer rundt ord og formuleringer som knott rundt en bleksvett speiderleder (eller noe).
La det ellers være sagt: GUSTAF #1 er en sjeldent stilig trykksak, øyensynlig påkostet i både design og trykk (rik onkel? flaskepant? – vi kan i hvert fall ikke se at Kulturrådet er takket noe sted). Kvaliteten på tekstene er også gjennomgående høy, enda de angloamerikanske bidragene muligens stikker seg noe ut på bekostning av de skandinaviske. Det skulle ikke forundre oss om redaktør Audun Mortensen luter litt til den ene siden (stive fakturaer fra fysioterapeuten?), for blikket hans er åpenbart strengt vestvendt – her fins bidrag av en pen vifte jevnaldrende amerikanske blogglitterater som tilsynelatende kjenner hverandre og/eller samarbeider: Ikke bare Tao Lin, men også Brandon Scott Gorrell og Sam Pink (som står bak mine to favorittbidrag, de Lynch-skumle tvillingbrødrene «The Menstrual Play» og «The Kindness Play»).
Dette leder oss også raskt til vårt eneste ankepunkt mot GUSTAF: Profilen er litt laus. Amerikanerne breier seg voldsomt, og blir verken introdusert eller oversatt. Så hva er poenget med at dette bladet kommer ut i Oslo, og ikke f.eks. Brooklyn? Linken til de norske bidragene – som et ellers interessant essay om Kieslowskis Blå – er heller ikke selvinnlysende.
På den annen side: GUSTAF formidler en blogg-globalistisk ånd som ikke har like gode kår i etablerte tidsskrifter som Vinduet og Vagant, som i større grad føler seg forpliktet til å forvalte en nasjonallitterær (og papirbok-basert) arv. To tomler i været for dét. Hvis globalismen suppleres med en litt tydeligere formidlingsvilje, og flere/sterkere nordiske bidrag, blir dette knall.