I går kveld rundet Sverige og Ukraina av første runde i gruppespillet, og i den absolutt gulblåe anledningen spurte vi oss selv om lag og land som Sverige og Danmark blir litt viktigere for oss i sluttspill hvor Norge ikke er kvalifisert. Gode naboer og alt det der. Holder vi med dem? Er vi for fotballens skyld et Norge i rødt, hvitt, gult og blått?

Les svar fra Eirik Ingebrigtsen, Linda Klakken, Oddmund Vaagsholm og Richard Aarø under.

Eirik Ingebrigtsen: Sverigefokuset i går kveld drukna nesten i arrangørentusiasmen, den store Ukrainatribunefeeling minna om den i Sør-Korea i 2002 (riktig nok utan koordinert badeplasteffektklapping) men med same type brøl for alle 20%-sjansar og løp framover; og same mengde andletsmaling og folkefest; og samtidig dette stikket, dette brennande ønske om at denne idyllen, denne litt for folkekjære og himmelropande Oleg Blokhin som klappa i hendene når Ukraina fekk eit farleg innkast; vinnarintervjuet (presidentkandidatintervjuet) med Shevchenko der han takka nasjonen og supporterane og gjennomromantiserte kampen vi nettopp hadde sett, eit ønske om at tribunegråten kjem tilbake når England knusar Ukraina, for skal først kjensle-poolen gå så til dei grader opp, er det i alle fall eit ønske i meg at den same poolen kjem tilbake og ned, slik at overgangen til kvardagen blir lettare for den gjengse ukrainar. Like fullt skreik eg ut mitt norske JA då spissen til Sverige – kva var det no han heit? – då han vinkla foten og scora 0-1 målet; ein tynn streng ned i kjellaren som seier oss, når vi for eksempel ser Daniel Nannskog på TV, han er litt vår, målet var litt mitt, tynt, så tynt: som eit brøl for ein tversoverpasning litt over midtbanen.

Linda Klakken: Jeg har alltid vært svak for danskene. Det starta allerede i den fantastiske VM-debuten i 1986 da Preben Elkjær herja foran goalen og endte opp med 5 nettkjenninger, bare ett mål mindre enn Gary Lineker, som ble toppscorer. I samme mesterskap slo også danske Vest-Tyskland 2-0 i gruppespillet (tyskerne vant jo som kjent til slutt). Jeg var 14 år da danskene vant EM i 1992, og var allerede en av de ivrige jentene (gutta) som spilte ball på løkka fra tidlig morgen til sent om kvelden, helt til moren min ropte fra et vindu at jeg måtte komme hjem, for maten stod på bordet. Da de vant, jublet jeg som om det var Norge som hadde vunnet. En spontan ferietur til Danmark samme år gjorde ikke den euforiske følelsen mindre. Overalt fikk man kjøpt t-skjorter av John Faxe Jensen, som er ganske nydelig å tenke på i ettertid, fyren bomma jo på mål gjennom hele karrieren. En gang husker jeg at han fyrte av et langskudd fra hjørnet av 16-meteren som gikk til innkast for det andre laget. Uansett, Danmark har jeg alltid vært glad i. Sverige? Ja, jo. Etter å ha sett Norge spille som et juniorlag mot England på Ullevaal for bare noen uker siden, kan jeg trygt slå fast at naboene våre har fortjent sin plass i mesterskapet.

Oddmund Vaagsholm: Jeg mangler en empatisk dimensjon i min omgang med fotballspillet. Jeg vil aller helst se et lag bli rundspilt, fornedret og oppløst. Det er en umulighet for meg å anerkjenne godt forsvarspill, om det ikke utføres av ett av mine tre lag: Norge, Liverpool eller Hødd – og da er det noe annet jeg ser etter og sortere etter, nettopp emosjonene. Men heller ikke overfor mine tre lag har jeg empati: Om de ikke lever opp til forventningene mine – ideen om hva de kan være for meg – så vil jeg være deres skarpeste kritiker og mest nådeløse dommer. I et EM hvor Norge ikke deltar, er jeg fri fra det emosjonelle, og kan utelukkende gi meg hen til den estetiske dimensjonen; virkelig nyte fotballen i sin urskapning, håpe at kombinasjonsspillet skal fungere, for hvem det måtte være, håpe på sjokkeffekter som dribleserier og uvirkelige langskudd – bli hensatt til den sublime dimensjonen som tar meg bort fra meg selv, og det jeg i det daglige står i. Å forsøke å sympatisere med Sverige og Danmark, vil være en konstruert og uekte erstatning for de emosjonene som Norge skulle antenne. Det holder ikke. Det er ikke interessant. Jeg har jo fått friheten – hvorfor skulle jeg ville ofre den for Sverige og Danmark?

Richard Aarø: Da Danmark ble europamestre i fotball i 1992 løp vi ut i gatene i Bergen for å feire. Ingen kunne vel sitte inne på en sådan kveld? Hvor mange dansker kunne det i bo Bergen? Kanskje 100? Vi så for oss vaiende danske flagg opp Vaskerelven og Tuborg-flasker høyt hevet. Et nordisk lag – nesten oss – hadde slått Tyskland og vunnet EM! For en fest det skulle bli! Ingen folk, bortsett fra oss, så ut til å tenke det samme. Ingen danebrog, ikke så mye som en elefantøl, var å se i Bergens gater da vi kom ut. Kanskje slo vi noen spøker om den danske flegma, før vi satte kursen mot det vi anså som det opplagte sentrum for feiringen, nemlig den legendariske Danskekjelleren under daværende Cafe Sorgenfri (nå Naboens Pub, eller?). Men ikke engang på Danskekjelleren var det noen dansker å se den kvelden. Noen av stamgjestene, etnisk norske alle som en, hadde imidlertid fått med seg den danske seieren, og sammen med dem feiret vi på behørig vis. Det føltes helt naturlig – og nært.

Nærhet er den viktigste faktoren man navigerer etter i fotballhjertets topografi. Byen, bydelen, bygden. Eventuelt en mor fra Trondheim, eller en far fra Fredrikstad. Landslaget, selvsagt. England og lagene der – av historiske grunner. Og Sverige og Danmark. Hadde man studert et semester i Italia eller debutert seksuelt under en ferie i Frankrike, var det alltids noen følelser inne i bildet der også. Hvis man da ikke hadde blitt forledet av Michelets Sør Amerika-romantikk og holdt med Brasil, uansett. Eller Argentina. Men slikt kan man ikke ta på alvor.

Dette europamesterskapet ser jeg i Berlin etter å ha bodd her et års tid. Jeg håper på Tyskland i år. I grunnen har jeg  vært svak for det tyske laget helt siden forrige EM. Men det interessante er at jeg ikke lenger har noen sterke følelser for verken Danmark eller Sverige. Har det med at jeg bor i Tyskland å gjøre? Jeg tror ikke det. (Kvaliken kunne evt. ha vært en medvirkende faktor i forhold til Danmark, men det skulle i så fall ikke påvirke mitt syn på Sverige). Jeg tror det har med en mentalitetsendring å gjøre. At vi ikke lenger er den servile lillebroren i Skandinavia. Det er ikke helt sant, men ikke desto mindre er det en frigjørende tanke. Og litt trist.