Det fins visstnok en komedie of sorts om en 40 år gammel jomfru som, skal sies, FF ikke har sett, men kom til å tenke på da monsterballaden Almost paradise ble spilt på en av våre riksdekkende radiokanaler i morges. Det som ble tenkt: hva er egentlig verst av å være jomfru på 40 eller en fan av monsterballader ved fylte 40? Å ha uskylden inntakt ved 40 kan vel ikke være så mye verre enn å brøle linjer som «I thought that dreams belonged to other men/ cause each time I got close they’d fall apart again» på kjøkkenet en tidlig morgen? Og man tenker videre at: disse monsterballadene: de er åpenbart skrevet for ungdom med innlevelsesevne og kjøpekraft, men tematikken er såkalt voksen (umulig kjærlighet, farlig begjær): og hva skal man da som voksen, en gang ungdom, tenke om det som blir meldt? Evig håpløshet, evig regn, evig motvind, flyktig dødsangst. Hva går det an å tenke om det som ikke bærer galt avsted? Er det ikke bedre da å bevare uskylden, folkens? Og koste monsterballadene inn under senga hvor de kanskje hører hjemme, og hvor de evner å skremme vettet av minst én voksen mann jeg kjenner ganske godt.