De som sover, befinner seg i forskjellige verdener;
de som er våkne, befinner seg i en og samme verden.
(Heraklit)
«Hypnagogia» er betegnelsen på overgangsfasen mellom våkenhet og søvn. Et bredt spekter av sansefenomener er knyttet til denne bevissthetstilstanden, herunder ymse hallusinasjoner, innbilte lyder, en følelse av å falle (jf. uttrykket «å falle i søvn»), søvnparalyse (en midlertidig lammelse av kroppen), samt den såkalte tetris-effekten, som kan oppleves hvis man har utsatt hjernen for en repetitiv aktivitet like før leggetid.
Den hypnagoge fasen kan være både fascinerende og skremmende. Den er avgjørende for folk som ønsker å erfare bevisst drømming: Ved å manipulere innsovningsfasen kan man «våkne opp» i en grenseløs drømmeverden, så å si som «ren ånd». For folk som lider av narkolepsi og søvnparalyse, er hypnagogia derimot forbundet med uhyggelige opplevelser. Ordet «mareritt» har sitt opphav i en mytisk omskriving av søvnparalysen – man så for seg at en kvinnelig vette («mare») satte seg på den sovendes bryst, omtrent slik.
Det er nærliggende å tenke seg Varmland – besunget og beskrevet i Rød Stærs ferske boksingel Tilbake til Varmland – som et samfunn befolket av hypnagoger. Vel og merke har vi å gjøre med en «utopi», men utopien kan like godt ende i lammelse som i drømmelignende anarki.
I løpet av fjoråret ble termen hypnagogia også introdusert i musikkritikken. I augustnummeret av The Wire foreslo David Keenan hypnagogic pop som sekkebegrep for post-noise-eksperimentene til bl.a. The Skaters, Emeralds, Pocahaunted og Ariel Pink – «pop music refracted through the memory of a memory». Det dreier seg om en ny generasjon VHS- og kassettfetisjister som bruker halvhusket, halvglemt listepop fra åttitallet (f.eks. ex-Eagle Don Henleys «The Boys of Summer») til å «drømme om framtida». Rød Stærs siste video (ovenfor) er riktignok produsert og distribuert digitalt, men ellers stemmer beskrivelsen på en prikk.