Skaper internett nye litterære former? For ti år siden kunne selv folk uten egen hotmail-adresse fable opprømt om «ikke-lineære framstillinger» og «hypertekst». Så sprakk IT-boblen, og begeistringen kjølnet brått. Kanskje husket forfatterstanden at det tross alt er innbundne bøker, ikke løsrevet «tekst», som holder inkassofirmaene unna dørmatta?

I dag er det mulig å diskutere temaet med noe større beherskelse. Motsatt situasjonen i 1998 skorter det heller ikke på eksempler. Et av disse er Mette Moestrups prosjekt Kollektivt, anonymt, som inviterer hvermannsen til å gi til beste sine assosiasjoner rundt et knippe ord forfatteren har valgt ut. Nettversjonen har en fysisk pendant ved Roskilde Universitetsbibliotek og Roskilde Bibliotek, hvor det er installert egne skriverom i papp (!), designet av arkitekten Eva Tind Kristensen.

BW: Kollektivt, anonymt minner litt om de «kollektivverkene» som skapes på for eksempel PostSecret og VeryLiberating. Hva synes du om slike nettsteder? Er det «litteratur», det som foregår her?
MM: Det er ikke litteratur innenfor den tradisjonelle litterære institusjon. Jeg ser det mer som noe i familie med mail-art, som nettet jo er en opplagt arvtaker av. Jeg kan generelt like at tekst distribueres på andre måter enn i bøker. Postsecret henviser så også til readymade og found text, og dermed med en materialitet som jeg også setter pris på. Generelt stiller ikke-(skjønn)litterære, kollektive tekster spørsmål ved hvordan de skal leses.

BW: Har prosjektet noen litterære eller kunstneriske forelegg?
MM: Ja, mail-art generelt — og for eksempel Yoko Onos «Wish Tree». Kunst «made for others to do». Interaktiv kunst. Og Emily Dickinsons brevdikt. Særlig et «fold-ut»-dikt som hun lagde av en konvolutt.

BW: I Kollektivt, anonymt og M.M. — et brevprojekt opptrer du selv mer som igangsetter eller «lekeonkel» enn som ensomt diktergeni. Er det en rolle du trives i?
MM: Sure. Det er en rolle jeg vil fortsette å undersøke. Mitt «problem» er at navnet mitt er offentlig, og det gjør at jeg ikke føler at jeg kan være anonym uten å kokettere. Jeg må derfor bruke mellomrommet mellom den litterære institusjon og andre kontekster når jeg ønsker å problematisere forfatter/leser-tradisjonen.

BW: Kommer erfaringene med disse kollektivverkene til å få noen konsekvenser for hva slags bøker du selv gir ut i framtida?
MM: Det ser i hvert fall ut til at jeg, så snart jeg har utgitt en «ordentlig» bok, kaster meg ut i prosjekter hvor noe fra boka skifter kontekst — og det tror jeg at jeg skal fortsette med.