«The bare tree is still in the wind, as we are when we shed the leaves of our selfhood. Every thought slides through us like smoke through the branches,» skriver skotten Don Paterson i boka «The Blind Eye» — a book of late advice, som han kaller den. Og man kan se for seg en reisende i de ordene, en enslig reisende hvis blad for lengst har falt til bakken. Kanskje står han på en togstasjon i Edinburgh. Kanskje helt stille. Og lar de andre reisende trekke gjennom ham som den nevnte røyken gjennom treet. Og kanskje står Don Paterson samme med ham og akkompagnerer det hele? Hvorfor ikke.
«Poets dream within their imaginative elsewheres.»
«My fear of flying has absolutely nothing to do with a fear of death, but on the contrary one of being alive, in all its precarious horror.»
«How often as a child I entered that infinite realm; yet I brought back not a single word to assuage my adulthood.»
«Almost everything in the room will survive you. To the room, you are already a ghost, a pathetic soft thing, coming and going.»
Og med det drar han videre. Forsvinner fra alt som skal forsvinne siden. Tar plass og tar ikke lenger plass.