Innimellom all annen (og til tider utålelig, dette vet vi) presse, tar Martha Wainwright — som nettopp har lansert sin andre plate i know you’re married, but i’ve got feelings too — seg tid til å snakke med Flamme Forlag. Wainwright er i Oslo for å spille på Rockefeller, og det skal ikke nektes for at Flammes utsendte både er nervøs og ærbødig i møte med den 32 år gamle låtskriveren, sangeren og kulthelten Wainwright, som helt siden Bloody Mother Fucking Asshole-EPen har tilrevet seg en plass i den mentale seksjonen forbeholdt alt ærlig, nakent og entusiastisk. Alt du ikke kan forholde deg likegyldig til. Alt sant — om det er sant eller ei. Alt godt — om det er godt eller ei. Alt jævlig — samme hvor jævlig det er. Hun gir oss en drøy halvtime og virker så mye mindre på andre siden av bordet enn Flammes utsendte hadde sett for seg. Men hei, vi er alle mennesker.

Til saken: Jeg tror jeg har lest et sted at Martha Wainwrights første ambisjon var å skrive for scena, bli en såkalt playwright; en ambisjon som skyldes, får man tro, et ønske om (forsøksvis) å bryte med en familie av musikanter. Stemmer det?

MW:- Heh, jo, det stemmer. Jeg drømte kanskje om å bli en dramatiker til å begynne med. Men det er jo veldig vanskelig. Det var egentlig og alltid en utopi, tror jeg. Men noe av det jeg fikk ut av det var en følelse eller opplevelse av at det verken er synginga eller spillinga som gjør meg stolt som musiker, men at jeg innimellom klarer å skrive et dikt. Det får meg til å føle meg veldig … fullendt. Langt mer fullendt enn jeg faktisk er, antagelig. Jeg tror jeg har lurt verden litt (vi ler). Poeter er gjerne veldig taleføre, intelligente mennesker. Jeg er ikke spesielt intelligent. Men jeg er ikke så dum at jeg bare lar følelsene rase på scena uten tanke på poesien i det og at publikum først og fremst trenger noe å identifisere seg med.

NØH:- Det er allerede, for å bruke det ordet, tre år siden den veldig gode debuten din. For noen er det lenge, andre ikke. Hvordan er skrivearbeidet for deg? Sitter det egentlig langt inne?
MW:- Jeg er ikke veldig produktiv. Det tar noen ganger veldig lang tid å bli ferdig med en sang. På toppen av det ble den første plata veldig bra og jeg ville ikke følge den opp med noe som var dårligere. Plateselskapet pressa litt på og kunne sikkert levd med et par fyll-låter for å få plata ut raskere, men jeg sto imot. Pluss at jeg har turnert mye og deltatt i en del prosjekter her og der. Livet tar tid.

NØH:- Er det slik at du venter sangene ut av livet ditt, da? Ikke omvendt?
MW:- Ja, det kan du si. Men samtidig: jeg har nok i noen sammenhenger nettopp ikke venta på den store inspirasjonen denne gangen. Jeg har kikket også utenfor meg selv etter stoff. Det var deilig å oppdage at det finns masse rundt en bare en ser seg om. Jeg har jo liksom definert meg selv, til nå, som en veldig selvbiografisk låtskriver og det har for så vidt ikke forandra seg, men det er kanskje litt mindre navlebeskuelse på nyplata enn på MW. Det er jo sånt som kommer med alderen (vi ler). Det skjer flere ting med deg, eller oss, som ikke bare handler om din egen person. Det går an å snakke om noe så stort som menneskeheten, plutselig. Men når det er sagt: jeg faller alltid tilbake til egen erfaring for å illustrere de eventuelle poengene mine.

Mye på turné, altså, Martha Wainwright. Mye høyt og lavt. Her og der. Og da blir det jo, det sier seg selv, en del presse og medier i de forskjelligste land. Forteller hun en annen historie om seg selv i utlandet kontra hjemlandet?

MW:- Det er et godt spørsmål. Jeg forteller kanskje en litt annen fortelling, ja, fordi jeg føler meg litt friere. Det ligger en veldig stor frihet i å være på veien og synge sangene dine, og så snakker man om ting, og så blir man spurt om saker man kanskje ikke hadde tenkt på at lå i musikken, særlig når plata er fersk. Utenlandsk presse har dessuten vært langt mer åpen mot meg enn amerikansk presse. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje fordi jeg spiller så mye her borte. Amerikansk presse terper fortsatt på familiehistorien min og alt det.
NØH:- Hva kan en gjøre med familien sin?
MW:- Nettopp.

NØH:- Hvor langt kan man slippe følelsene løs, tror du, før man dulter borti andres og må ta hensyn til disse?
MW:- Det er veldig viktig, særlig med tanke på at jeg skal synge disse sangene tusenvis av ganger, at de er flertydige, at de kan bety både dette og hint. Det handler aldri bare om å skjelle ut noen. Og det siste jeg vil er å såre et annet menneske. Eller utnytte det. For en sangs skyld. “In the middle of the night” fra nyplata handler om sykdommen til moren min og frykten for døden, men mer i det generelle, når alt kommer til alt, enn hennes og mitt spesifikke forhold. Som jo er poesien i det, ikke sant?

NØH:- Hvor mye er livet ditt preget av frykt?
MW:- Veldig mye, tror jeg, men mest for å finne en vei ut av frykten. Å skrive sanger hjelper. Det som fører meg til gitaren er ofte følelser av usikkerhet og underlegenhet, som jeg så kommer meg over eller gjennom og fram til en slags ny eller gammel forståelse av meg selv som gjør at jeg blir mindre redd. Det er litt som å våkne fra et mareritt. Du er allikevel trygg. Du er letta. Du har fortsatt tid igjen til deadline.

NØH:- Er du redd for å dø?
MW:- Ikke ennå.

NØH:- … du kommer til å bli det?
MW:- Jeg vet ikke. Jeg er redd for at … men dette sier jeg kanskje fordi jeg var på så mange begravelser som liten at jeg liksom ble vant med tanken … men jeg er mer redd for at andre folk skal dø enn at jeg skal. Foreldrene mine, så klart. Du vet. Jeg kan tenke meg at mange andre er mer plaga av døden enn meg.

NØH:- Vi var litt inne på det i sted og nå kommer jeg tilbake til det: kunne du skrevet en streit, upersonlig, kommersiell, for å bruke det ordet, låt?
MW:- Ikke en jingle, nei. Men jeg syns jo at for eksempel en låt som ”You Cheated Me” på nyplata er ganske streit til meg å være. Den er et forsøk på å skrive en hit. Den tok meg tjue minutter å lage. Det er ikke mine erfaringer jeg skriver om der, men ting jeg ser rundt meg og selvsagt har kjennskap til. Noe enda streitere enn det ville blitt rart for meg, tror jeg, gitt mine anslag ellers. Men jeg håper og tror jeg kunne gjort et ærlig forsøk, i alle fall. Jeg er veldig nysgjerrig på hva jeg kan få til. Jeg ser ingen begrensinger i så måte. Utvikling er alltid mulig. Men like alltid kobla til en indre sannhet som jeg tror finns, og som jeg alltid vil holde meg til.

NØH:- Du er ikke redd for miste det du har, eventuelt, ved å gå bort fra det?
MW:- Nei, jeg stoler på at det er der. Men jeg er kanskje litt for dum på disse tinga? Jeg ser mange artister som er veldig smarte når det gjelder sin persona og karrieren. Jeg tenker ikke så langt fram. Og må alltid leve på litt sånn ta-igjen-de-andre-måten. Det kan være de motiverende, men jeg vil uansett alltid velge å leve livet og erfare det.

NØH:- Er det alltid og eller må det være de litt mørkere ting det blir sanger av?
MW:- Nei, det er masse humor på plata. Seksualitet. Den slags. Som er godt, ikke sant?
NØH:- Jo, gode. Men litt rotete, kanskje?
MW:- That’s it. It’s funny, but messy.

NØH:- Hva er det enkleste ved å leve som musiker?
MW:- Det er mye latter på veien. Men det er vel mye latter i de fleste liv, antar jeg? Så jeg tror jeg velger… alle restaurantene i verden. Jeg spiser mye ute og jeg setter stor pris på gode restauranter. Jeg setter stor pris på gode hoteller også. Det er bare det: de er ikke alltid så gode (vi ler).

Så stikker en fyr innom og sier two minutes. Som betyr to minutter. Som betyr bli ferdig. Så blir vi det. Prater litt løst om konserten som skal komme. Kommer du, spør Martha Wainwright. Ja, så klart, lykke til!