Fins det noe flauere enn folk under tredve som anlegger et gammelmannsaktig blikk på sin egen ungdomstid? Litt nostalgi kan være koselig, men det er ikke søtt når 23-åringer mimrer tilbake til et spesielt hjerteskjærende skoleball som fant sted for (f.eks.) hele seks og et halvt år siden.

Veronica Maggios «17 år» tråkker delvis i samme felle, men uten at revesaksa klapper til rundt leggen hennes. Hvorfor? Jeg tror det skyldes et øyeblikk som inntreffer 2 minutter og 46 sekunder ut i denne videoen: Etter å ha sunget «jag var 17 år, ville inte va den/ som blev kvar» («bli kvar» i hjembyen Uppsala, that is) gjennom tre–fire refrenger, endrer hun plutselig linja til «jag blev en av dom som aldrig kommit hem» – og slår samtidig blikket ned, liksom blyg over sin egen innrømmelse. Dermed dementeres også romantikken i de forutgående versene, slik at låta i sum blir en passende miks av blottleggelse og fortielse, avsløring og tilsløring av den unge voksnes nær-nostalgiske sentimentalisme.

Maggio spiller på Blå i kveld, men det er utsolgt. Altså blir det øl og YouTube på oss andre. Fint nok det også.