Hva hører forfattere på når de skriver? Nærværende spalte er en kontinuerlig dokumentasjon av nettopp dét. Nå er turen kommet til Monica Isakstuen Stavlund, som nyss har romandebutert med Avstand² (Tiden), og passende nok – vi tenker da på boktittelen – innleder sine svar med en smule meta-prat:
– For det første: Jeg har gruet meg litt til disse spørsmålene, som jeg tenkte ville komme en eller annen gang. Jeg har lest om hva andre forfattere hører på mens de skriver og tenkt at jeg blir nødt til å juge når min tur kommer. For jeg er jo en sånn som aller helst vil ha det helt, helt, helt … stille. Ikke en lyd skal det være i rommet når jeg skriver, og musikk på øret er utenkelig. Men så er det tiden mellom en skriveøkt og en annen. Den har vært fylt av musikk som skulle få meg opp eller ned – alt ettersom. Ok, her kommer det:
EPA: Blomster/Flowers (fra Blomster/Flowers, 2006)
– Da jeg flytta til Fredrikstad for 3 år siden, med det mål for øyet at jeg skulle skrive, var jeg samtidig nødt til å finne meg en sånn vanlig jobb. Jeg endte hos Griff Design, og der traff jeg Rune Østhagen som er vokalist i EPA. Gladbandet sitt, i alle fall gladskiva si, i alle fall gladlåta over alle gladlåter, nemlig «Blomster». Og siden jeg er av typen som hører samme sang om og om igjen, har jeg sikkert hørt på denne over 500 ganger. Rask hoderegning tilsier at den dermed har fulgt meg gjennom hele skriveprosessen og fått meg til å smile minst tre ganger i uka.
Tord Gustavsen Trio: Where breathing starts (Fra Changing places, 2003)
– Ok, jeg jugde litt. Det finnes faktisk musikk jeg har hørt på mens jeg har skrevet. «Where breathing starts» er et nydelig stykke rolig instrumentaljazz med piano/bass/perkusjon, og jeg tror menneskene i boka mi har hatt godt av å høre på den. Den er en sånn låt som gjør en rolig helt innerst i kroppen, noe de alle kan trenge, sånn som de jager rundt og roter det til for hverandre. Noe jeg også har trengt, som har balet og holdt på med en historie jeg fryktet aldri ville løse seg for meg. Musikk til magepust. Noe vi alle kan trenge, egentlig.
Kate Bush: An Architect’s Dream (Fra Aerial: A Sky of Honey, 2005)
– Enda en sang som har roet det hele ned, dog mellom øktene. For her er det vokal, og det nytter ikke. Jeg kan ikke ha andre stemmer i hodet enn mine egne. Men altså; mellom slagene har jeg lytta til denne vakre sangen. Jeg liker å tro at Fanny, den sterke, sårbare, utholdende og ganske så modige jenta i boka mi er like glad i Kate Bush som jeg. Ikke vet jeg hvorfor, kanskje det har noe med håp å gjøre. Det er mye håp i Kate Bush og mye håp i Fanny. Klart fin musikk kan hjelpe en til å holde ut, selv i et forhold som er vanskelig. Slik Fanny gjør.
Sigur Rós: Samskeyti (Fra Hvarf-Heim, 2007)
– Hvis boka mi noen gang skulle bli film og den filmen skulle hatt musikk, ville jeg satt Sigur Rós på saken. Men egentlig har han laget soundtracket til Avstand² allerede. Jeg ser (og hører!) det for meg: Hovedpersonen i boka, Aleksander, åpner døra inn til sin avdøde fars leilighet, og møter vegger som er tapetsert med bilder av ham selv gjennom hele livet. Barndom, ungdom, hans første kyss, hans siste kjæreste; alt er der, dokumentert av et menneske som Aleksander ikke engang visste at fantes. Jeg tenker at en slik sterk scene trenger tilsvarende sterk musikk. For det som skjer er like underlig, halvskummelt og vakkert som «Samskeyti» av Sigur Rós. Les side 135 og hør – jeg lover at det passer!
Donkeyboy: Ambitions (Fra Ambitions, 2009)
– Mai 2009 og jeg tror jeg er så godt som ferdig. Men næ-hæ-hæi, se her, like ut av det blå ramler det inn med konsulentuttalelser og andre uttalelser og språkvask, det var da FRYKTELIG så mye det plutselig skulle gjøres om på i manus – igjen. Sikkert en vanesak for de rutinerte skriverne, helt grusomt for meg som trodde jeg var nesten ferdig. Skulle jeg virkelig skrive gjennom enda en gang til? Men like ut av det blå kommer dunderflinke Donkeyboy fra Drammen med låta «Ambitions», som fulgte meg på lange, sinte turer i skogen og som hadde akkurat det jeg trengte: driv! Skikkelig høyt sang jeg for meg selv, på litt sånn Hjalmar-vis, for jeg er ikke alltid like flink til å oppfatte teksten: Ænd if sååååmbadis gåwing tu mejk itt, then thiss såååmmbaddis gååt tu bi ju! Og det virka jo.