Mirjam Kristensen har nettopp sluppet fra seg sin fjerde roman, Et rikt liv (Forlaget Oktober). Vi ba henne liste opp låtene som beriker hennes eget skriveliv.
Sigur Rós: Hoppipolla (fra Takk, 2005)
– Det fungerer godt å sette på Sigur Rós-plater når man skal begynne å skrive. I skriveprosessen setter jeg meg ned med en kopp kaffe, åpner dokumentet, leser litt på det jeg skrev dagen før og så setter jeg på musikk til den videre skrivinga. Sigur Rós gir en slags filmmusikk-følelse, en kvalitet jeg forsøker å finne i mesteparten av musikken jeg spiller mens jeg skriver.
Björk: Joga (fra Homogenic, 1997)
– Björk troner øverst på min «25 mest spilte»-liste på iTunes. Jeg hører på henne av gammel vane; jeg var vel rundt 16 da jeg begynte og er nesten aldri lei av henne. «Joga» er strykere og rytmer og stemmen til Björk sånn den låt første gang jeg hørte henne, intens og ropende og full av klang. «Joga» har jeg hørt mye på som pausemusikk, i overgangen fra skrivinga av et kapittel til et annet, når jeg trenger å stille meg inn på nytt.
PJ Harvey og John Parish: Black Hearted Love
(fra A Woman a Man Walked By, 2009)
– Ofte er det den første sangen på ei plate som er mest spilt hos meg, fordi jeg trykker play, hører litt, får det jeg trenger og stenger av musikken igjen. Jeg trenger musikken bare til et visst punkt. Heldigvis er den første låta på denne PJ-plata utrolig bra! Så den har jeg hørt mye på. PJ gir meg det trøkket som ikke «filmmusikken» kan gi meg, når jeg trenger å sette inn støtet og bli litt crazy i teksten og skrive det jeg egentlig ikke tør å skrive.
Kate Bush: Pi (fra Aerial: A Sea of Honey, 2005)
– Egentlig kan jeg ikke høre på Kate Bush når jeg skriver, fordi hun blir en konkurrerende stemme til skrivinga. Jeg vil gjerne høre på henne, jeg setter henne på gang på gang, men ender opp med å bytte til en annen musikk. Kate Bush har et lydunivers og en stemme som er så egen at man egentlig bare må lytte, og «Pi» er god å lytte til.
Harrys Gym: Attic (fra Harrys Gym, 2008)
– Akkurat i det jeg gjorde ferdig romanen Et rikt liv, begynte jeg å høre på dette norske bandet som min ti år yngre lillesøster tipset meg om (takk, Susanna!). Jeg henger jo ikke helt med i musikkverdenen lenger, men nå er Harrys Gym favoritt-skrivemusikken min. Spesielt «Attic» har et driv og en stemning som gjør godt.