Eivind Buene er strengt tatt overkvalifisert for denne spalta. Han er utdannet komponist – og debuterer i disse dager med en roman betitlet Enmannsorkester. Burde han dermed utfordres til å liste opp sine litterære inspirasjonskilder i stedet? Eller topp 5 indreløpere i Adecco-ligaen? Vel, en spalte er en spalte. Her er musikken som hjalp Eivind å bytte kunstart:
Alban Berg: Violinkonzert (1935)
– Alban Bergs Violinkonsert fra 1935 spiller en viktig rolle i Enmannsorkester. Jeg hadde den på øret litt mer enn strengt tatt nødvendig – det gikk så langt at jeg satt og analyserte notene takt for takt, for å komme helt på innsiden av hva som skjer i musikken. I boken forbereder fiolinisten Johannes seg til en konsert med dette verket, og det er fet musikk vi snakker om, i de aller fleste betydninger av ordet. Svulmende og full av motsetninger. Konstruert og intuitiv, forvirrende og forførende, vakker og grusom, alt på én gang. Både den siste romantiske og den første moderne fiolinkonserten. I tillegg har verket en dramatisk tilblivelseshistorie med død, kjærlighet og lidenskap. (For mye å skrive om her, men jeg skriver om det i boken – he he.) Uansett: Alban Berg døde før han fikk høre musikken fremført, og jeg har alltid tenkt på Fiolinkonserten som et requiem.
Györgi Ligeti: Requiem (1963–65)
– Arbeidstittelen til det første utkastet av manuskriptet mitt var Zombieorkester. Etter å ha meditert litt over de siste årenes zombie-galore, fant jeg ut at det ikke gikk. Tittelen kom fra et mareritt hos dirgenten Tristan, og da jeg arbeidet med denne delen passet det fint med Ligetis Requiem for å komme i den rette mørke stemningen. Hvis du har sett Kubricks 2001, har du hørt Ligetis musikk. Eller The Shining, eller Eyes Wide Shut, eller hvilken som helst av Kubricks mest kjente filmer, egentlig. Ligeti er en av mine gamle modernist-helter, det var hans musikk som ga meg det første store samtidsmusikk-kicket. I Requiem kan man høre en slags proto-ambient klangflatemusikk, samtidig som verket er spekket med mye fin 60-tallsgalskap. Den nye innspillingen med Berlinfilharmonien er dødstøff, i ordets rette forstand. Løp og kjøp!
Franz Schubert: Winterreise (1827)
– Stort sett funker det dårlig for meg å lytte til musikk med tekst når jeg skriver, det blir som om noen hvisker meg i øret mens jeg forsøker å tenke. Men i arbeidet med Enmannsorkester ble det en god del Schubert-synging i øret mitt. Kanskje de tyske tekstene og den fremmede syngemåten skapte et distanserende filter, uansett var jeg nødt til å sjekke ut en god del Schubert-sanger som research. Det er vel ikke å røpe for mye at en av karakterene i boken får et Schubert-akkompagnert sammenbrudd, og at flere av situasjonene han havner i er hentet direkte fra Schuberts sanger. Så neste punkt på spillelisten er Winterreise, Schuberts siste store sangsyklus. Mørke og depressive saker, selv om den tidlig-romantiske stemningen i musikken innimellom dekker over hvor dystert det egentlig er. Det fine er at man kan tralle med etter en stund. Og da kan det jo bli litt artig med «Hum-di-dum, jeg tror jeg går og graver meg ned på nærmeste kirkegård, hei-hå.»
Ola M. Vangberg: Gud unde oss her at leve så
– Parallelt med arbeidet med Enmannsorkester skrev jeg et musikkverk basert på norsk folkemusikk. Jeg hørte meg gjennom en mengde opptak fra NRKs folkemusikkarkiv, og et av de fineste opptakene jeg kom over var fra 60-tallet med den da 92-årige Ola M. Vangberg. Av en eller annen grunn handler alle de fineste folkesangene om døden (eller om fjellet, men det er dypest sett samme sak). Og om jeg ikke har misforstått historien, kom Ola M. Vangberg fra en pietistisk tradisjon der det handlet mye om å glede seg til livet etter døden. Det var sang som gjaldt – fele, syndens og satans instrument, var selvsagt utelukket. Og i mange landsens menigheter hadde de heller ikke orgel, så det utviklet seg mange særegne sanguttrykk rundt omkring i avsidesliggende fjordarmer. Å høre Vangberg synge hensetter deg i en total folkloristisk limbo – jeg tipper mannen aldri i sitt liv så en muslim, men ornamentene høres ut som om de er spadd rett opp av arabisk ørkensand. Og kvarttone-intonasjonene er så vakre at dersom jeg kommer til himmelen når jeg dør, håper jeg Ola M. Vangberg vil synge meg i søvn hver kveld.
Donny Hathaway: Live at the Bitter End
– Denne hørte jeg ikke på under skrivingen, men så mye som mulig ellers. Stemmen, lyden i wurlitzeren, basspillet, publikum som synger i spontane gospelkoringer og tidvis overdøver musikerne – jeg tror dette er en av verdens fineste skiver. En helt vanlig kveld på nedre Manhattan tidlig på 70-tallet, på den lille klubben hvor datidens soul-storheter spilte. Jeg har hørt så mye på denne platen at det føles som om jeg var der den kvelden, selv om jeg strengt tatt ikke var født enda. Hvis du forbinder «You’ve got a friend» med dårlige sviskeversjoner, så sjekk ut hva Donny Hathaway og publikum får ut av låta. For ikke å snakke om «What’s going on», som rett og slett er bedre enn orginalversjonen til Marvin Gaye. Her snakker vi autentisk oppførelsespraksis, som det heter i klassiske musikkretser.